Kronikk: 56 motargumenter til klimamytene

INNLEGG: Feilaktige påstander om klima og klimaendringer dukker jevnlig opp i debatten, skriver tre forskere fra Meteorologisk institutt i dette innlegget. De har derfor sammenfattet påstander og motargumenter i 56 punkter.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Vi har kommet over en rekke feilaktige påstander om klima i forbindelse med klimaendringene. De har dukket opp i klimadebatten, i dagspressen, og i form av henvendelser.

Vi ønsker å gi en oversikt over de mest vanlige påstandene her, sammen med kortfattede og faglige motforestillinger. Vi har lagt til lenker der vi har hatt gode referanser til mer diskusjon om emnet, og håper at denne oppdaterte samlingen med myter vil gjøre jobben enklere for journalister som skriver om klimarelaterte ting og være til nytte for andre interesserte.

En vanlig fremstilling blant klimaskeptikerne er at det er et enten-eller forhold mellom økt drivhuseffekt og andre forklaringer på temperaturøkningen som solaktiviteten. De som argumenterer for at solaktiviteten spiller en viktig rolle, gir vanligvis ingen bevis for at drivhusgassene ikke er viktige, men impliserer det likevel (motargument 1).

Ulike faktorer utelukker ikke hverandre, og en eventuell påvirkning fra endring i f.eks. solaktivitet kommer i tillegg til økte konsentrasjoner av drivhusgasser (motargument 2).

En lignende feilslutning er at økt drivhuseffekt skulle være mindre viktig dersom solaktiviteten skulle kunne gi en vesentlig respons. Tvert i mot vil de ulike faktorene forsterkes av jordens atmosfære gjennom tilbakevirkende effekter (f.eks. økt luftfuktighet, endring i is- og snøforhold, eller skyer), og ulike pådrivere kan spille på de samme strengene (motargument 3). Et annet poeng er at om klimaet skulle være svært følsomt overfor solaktivitet, må man forklare hvorfor det ikke skulle være like følsom overfor andre faktorer.

Når det gjelder argumenter rundt solaktiviteten, er det ironisk at mange populære argumenter dreier seg om forhold rundt skyer – den mest usikre biten av vår forståelse av klimaendringer. Det hevdes at det kun er lave skyer som påvirkes av solaktiviteten via galaktisk kosmisk stråling gjennom en skjerming påført av solens magnetfelt (en del av solaktiviteten). Men skyene og sky-fysikken påvirkes av mange andre faktorer, som luftfuktighet, temperatur, faseoverganger, energioverføringer, og en hel rekke partikler som kan bli kjerner i skyenes vanndråper eller is-krystaller (motargument 4).

I tillegg spiller dråpetetthet, karakteristisk størrelse, og levetid en rolle. Skyene påvirkes også av nedbørs-dannelsen og har et samspill med overflateforholdene (motargument 5). Derfor blir det feil å fremstille skyene som en enkel konsekvens av den kosmiske strålingen.

Hypotesen om at kosmisk stråling skaper flere partikler som kan danne sky-kjerner, har heller ikke vist at molekylsammensetninger med radius i størrelsesorden av noen nanometer automatisk vokser til partikler som er tusen ganger større (motargument 6).

Det finnes også noen studier som antyder at den kosmiske strålingen ikke har så mye å si for skydannelsen (motargument 7) (Enkelte i debatten har solgt skinnet før bjørnen er skutt: det er planlagt omfattende eksperimenter ved CERN for å teste disse idéene, noe som ville være bortkastet dersom man allerede visste svaret).

Målinger av den kosmisk strålingen er utført siden 1952, men det er ingen langtidsendring i nivået av kosmisk stråling over denne perioden (motargument 8).

Derfor er det feil å påstå at en reduksjon i kosmisk stråling spiller en rolle for den globale oppvarmingen siden den gang. Det finnes heller ingen overbevisende empirisk bevis på at det har vært noen endring i mengden av lave skyer, noe som denne hypotesen forutsetter (motargument 9).

Kosmisk-stråling-hypotesen forutsetter også at oppvarmingen skjer ved at mer av sollyset når bakken og varmer opp overflaten. Da vil man forvente å se størst respons nær bakken og om dagen. Empirisk bevis viser at temperaturen har økt mer om natten enn om dagen (motargument 10).

Nylig har det også dukket opp påstander om at solaktiviteten er uvanlig lav for tiden, og at det kan forklare at året 2008 ikke er varmere enn de foregående. For noen år siden ble det også påstått at solaktiviteten var svært høy, og det ble antydet at dette var årsaken til den globale oppvarmingen. Grunnen til at 2008 ikke var så varm som de andre årene etter 2001, var en La Nina-episode, som er en naturlig svingning som oppstår ved et samspillet mellom vindene og havet i den tropiske delen av Stillehavet (motargument 11).

Men 2008 fremstår likevel som det 10. varmeste året i henhold til tall fra WMO. Det finnes heller ingen vitenskaplige bevis som tilsier at temperatur-svingninger i ett enkelt år kan forklares ut i fra solaktiviteten (motargument 12).

Studier av solaktivitet og klima hører med blant de eldste vitenskaplige aktivitetene i vårt samfunn. Et viktig vitenskapelig grunnlag ble lagt ved de første spekulasjonene fra 1600-tallet da man oppdaget solflekkene og hadde fått de første termometre. Siden da har man lett etter en sammenheng, men ikke klart å finne noe overbevisende (motargument 13). De fleste klimatologene mener nå at solaktiviteten spiller en liten rolle, men at en økt drivhuseffekt er mer betydelig (IPCC, 2007). Variasjonene forbundet med solaktivitet er for svake til å hevde seg over andre variasjoner, eller så er responsen ikke-lineær og langt mer komplisert enn en en-til-en respons .

Det er blitt antydet at den globale oppvarmingen har «stoppet» etter 1998, men det er allment kjent at den globale temperaturen svinger fra ti-år til ti-år (motargument 14), og at man ikke kan basere en klimatologisk trendanalyse på en så kort periode.

Det finnes andre 10-års perioder i de siste 100 år som også viser en tilsynelatende ‘stopp’, men langtidsutviklingen har likevel vist at disse har vært en del av den positive trenden (motargument 15).

Påstanden om «stopp i oppvarmingen» baserer seg på ett datasett (HadCRUTv3 fra England), som har dårlig datadekning nord for 60ºN hvor det i de siste årene har vært størst oppvarming. Det finnes også andre data for global middeltemperatur, som GISTEMP fra NASA/GISS og såkalt re-analyse, som viser en temperaturøkning også det siste 10-året (motargument 16).

Derfor representerer HadCRUTv3 den nederste grensetilfellet, og det blir dermed feil å presentere disse tallene som en øvre grense (motargument 17).

Satellittdata (MSU) med svakest trend som høyeste verdi er blitt brukt som argument for at temperaturen ikke stiger vesentlig, til tross for at andre analyser viser betydelig raskere oppvarming. Likeledes har enkelte presentert det laveste estimatet for klimafølsomhet som om det var den høyeste verdien. Med andre ord, er det en utbredt uvane å presentere den laveste grenseverdien som om den representerte en øverste grense (motargument 18).

Ironisk nok er dette blitt gjort av folk med angivelig kompetanse innen statistikk og som har kritisert IPCC for ikke å kunne statistikk. I alle disse tilfellene er de andre estimatene minst like troverdige som de med lavest trend, om ikke mer.

Når det gjelder temperaturanalysene HadCRUTv3 og GISTEMP, er disse basert på temperaturmålinger ved bakken og statistikk, mens re-analysen også bruker informasjon fra andre målinger (f.eks radiosonder, satellitt) og fysiske lover. Re-analysene er ikke så gode for studier av trend over lengre tid, pga av at nye satellittmålinger kommer til over tid, men de gir nok et bedre bilde over kortere perioder som etter 1998 (motargument 19).

Det har fremkommet påstander om at klimamodellene ikke stemmer med virkeligheten fordi temperaturøkningen i høyere tropiske luftlag ikke stemmer så godt med målingene. Denne oppvarmingen er blitt fremstilt som «fingeravtrykket» til en økt drivhuseffekt. Disse slutningene er helt feil. Oppvarmingen av dette luftlaget er en konsekvens av den økte oppstigningen (konveksjon) og økte luftfuktigheten som oppstår ved en oppvarming ved bakken – dvs. det er en del av den forsterkede tilbakevirkningen (motargument 20).

Observasjongrunnlaget i høyere tropiske luftlag er også mer spinkelt enn andre steder, fordi det er få radiosondemålinger med god kvalitet fra landene innen disse breddegradene (for det meste U-land), og satellittmålingene er muligens mer usikre da de må ta høyde for økt fuktighet etc. (motargument 21).

I tillegg er dette området preget av et dynamisk system (Hadley-cellen), som også endrer seg over tid uavhengig av CO2 (motargument 22).

Men det mest graverende er likevel at denne påstanden baserer seg på feilaktig statistikk, som ironisk nok feilaktig impliserer at flere klimamodeller heller ikke stemmer med sine egne resultater fordi de feilberegnet usikkerhetintervallet (motargument 23).

En annen feil er å blande sammen klimamodeller basert på fysiske lover og statistiske modeller trend på empirisk data. Statistiske modeller vil være lettere å tilpasse datagrunnlaget dersom man har mange parametere mang kan justere. For fysiske modeller er det omvendt fordi modellene er basert på fysiske lover i stedenfor statistiske tilpasninger (motargument 24).

Jo flere variabler, jo lettere er det at det oppstår avvik. Riktignok finnes det noen parametere som justeres for de mest avanserte modellene, som skal beskrive statistiske egenskapene til prosesser som er for små til at modellene ellers fanger dem opp. Disse parametrene er justert (‘tunet’) innen sine usikkerhetintervaller for at modellene skal gi realistisk beskrivelse av gjennomsnittklimaet. I tillegg finnes det et helt spekter av klimamodeller fra svært enkle enegrbalansemodeller til de mest kompliserte sirkulasjonmodellene – som alle gir samme konklusjon (motargument 25).

Enkelte mener at økningen i CO2 ikke egentlig har skapt så stor oppvarming, og at en vesentlig del av den estimerte globale oppvarmingen er en konsekvens av at lokale endringer i landskap og byutvikling. Dette omtales som ‘urban varmeøy-effekten’. Men dette er det allerede tatt høyde for i analysen (motargument 26). Man sammenligner temperaturer målt nær byene med de som er målt langt unna.

Dessuten ser man temperaturøkninger i verdenshavene, dvs. langt vekk fra byene (motargument 27), og i øde områder som i Arktis og ved høye fjell (motargument 28).

Det finnes en rekke indirekte bevis, som minkende isbreer, snø, endring i nedbørsmønster, og stigning av havnivå (motargument 29). Studier som konkluderer med at temperaturtrendene er vesentlig forbundet med økonomisk aktivitet, er lite overbevisende, og gir stor urban varmeøy-effekt for fjernliggende øyer i Arktis – langt vekk fra byene.

Teorien om en økt drivhuseffekt står støtt på fysiske prinsipper og empiriske data. For la oss først se på hvordan CO2 måles: Man bruker infrarød gass-analysator langt ute i havet vekk fra kildene for å måle bakgrunnsnivået. Det mest kjente målepunktet er i 3000m høyde på Mauna Loa på Hawaii, men målingene blir også foretatt andre steder på kloden. Det man egentlig måler er de direkte drivhusgass-egenskapene, dvs. i hvilken grad luftprøvene fanger opp varmestrålingen (motargument 30). Ut i fra disse målingene, regner man ut CO2-konsentrasjonene.

Det er også blitt trukket frem eldre CO2-målinger som viser høye verdier, men disse er blitt foretatt nær utslippskildene. For å måle bakgrunnsnivået, må man komme vekk fra lokale forurensningskilder – og helst opp i høyden (motargument 31).

Andre har påstått at CO2-konsentrasjonene målt i iskjerner ikke er pålitelige fordi noe av gassen vil absorberes i vann fra smeltet is. Men man kan avkrefte dette ved å sjekke vannmengden og ved måle CO2 i vann eller isprøvene (motargument 32).

Det har vært hevdet at atmosfæren blir «mettet» og at økte mengder med drivhusgasser ikke vil ha noen betydning fordi atmosfæren allerede er ugjennomsiktig i varmestrålingens spektrum. Men de glemmer at varmestrålingen som fanges opp i luften, vil på nytt stråles ut, og at med økte konsentrasjoner med drivhusgasser, vil antall ganger som strålingen i gjennomsnitt fanges opp øke før den slipper ut i rommet (motargument 33).

Dette vil medføre at energien oppholder seg lengre i jord - atmosfære systemet. Ved økte drivhusgasskonsentrasjoner vil høyden til det luftlaget som varmestrålingen lar varmestrålingen forsvinne ut i rommet øke, og en stabil troposfære tilsier at temperaturen må synke med høyden. Derfor vil en heving av nivået bety en økt bakketemperatur så lenge dette nivået ligger under tropopausen (motargument 34).

Andre mener at CO2 kun utgjør en liten del av drivhusgassene, og at vanndamp står for 90% av effekten. Dette er feil: CO2 står for mellom 9-26%, men dette varierer mye i tid og rom (motargument 35).

Drivhuseffekten kan også observeres på andre planeter i solsystemet. Venus har en tykk atmosfære som i hovedsak består av CO2, og den gjennomsnittlige overflatetemperaturen på Venus er høyere enn på Merkur, til tross for at Venus er omtrent dobbelt så langt fra solen. Med andre ord, finner vi konkrete eksempler på at CO2 øker temperaturen og at atmosfæren ikke «mettes» (motargument 36).

Hvordan måler man temperaturer fra satellitter (MSU) som svever flere hundre kilometer over bakken, og som blir brukt av enkelte til å argumentere om at temperaturen egentlig ikke øker? Igjen måles strålingen (mikrobølger), men man bruker samme type teori for å regne ut temperaturen som ligger til grunn for argumentet for en økt drivhuseffekt (motargument 37).

En annen side av saken er at satellittene har kort levetid, slik at målesereiene må sys sammen av målinger fra flere satellitter – som spriker vesentlig seg i mellom (motargument 38). Dersom man skal være konsekvent, må man forkaste MSU-temperaturene, dersom man forkaster teorien om økt drivhuseffekt.

Det finnes folk som mener at CO2-økningen er en ut-gassing fra havene. Vi vet at det generelt er liten blanding av havets vannmasser. Havet kan grovt sett karakteriseres av et kaldt dyphav som er adskilt fra en varm overflate, noe som støttes av studier av karbonisotoper (14C og 12C) for å beregne vannets ‘alder’ (dvs. når det var ved overflaten). Dermed er havet begrenset av overflatelagets kapasitet til å absorbere CO2 (motargument 39). Overflatelaget virker som en buffer og men kvitter seg av karbonet gjennom nedsynking av tungt vann eller opptak i biologisk materie og kalsium (karbonet blir overført dyphavet eller sedimentert på bunnen ved planktondød) – uansett en sakte prosess. Konsentrasjonen av CO2 nær overflaten er høyre enn dypere nede, dermed må CO2 bli overført fra lufta til havet, ikke omvendt.

Man kan se hvordan stoffene beveger seg i havene ut i fra studier av konsentrasjoner av kunstige stoffer (CFC og isotoper fra atombombesprenginger) og fysiske lover som beskriver havstrømmene (motargument 40).

Dessuten viser målinger at havene er blitt surere fordi de tar opp mer CO2 (motargument 41). Henrys lov er tatt høyde for.

Videre har andelen oksygen (O2) i atmosfæren minket, som forventet ved forbrenning av fossile kilder (motargument 42).

Ser man på isotopforhold i atmosfæren (f.eks., karbon 12, 13, or 14), ser man at en vesentlig del av CO2-veksten stammer fra karbon som har ligget skjermet fra kosmisk stråling (fossile kilder) (motargument 43).

Dersom en slik økning var naturlig, ville klimaet vært mer ustabil, og det ville vært naturlig med flere kraftige forhistoriske klimaendringer (motargument 44).

Derimot viser iskjernemålinger av CO2 og temperatur-indikatorer verdier som følger Milankovitch sykluser og med lavere CO2 enn nå. Temperaturvariasjonene inntraff riktignok før endringene i CO2 under istidene, noe som viser en komplisert gjensidig avhengighet. Det utelukker ikke muligheten for at CO2 hadde en oppvarmende effekt på klimaet (motargument 45).

En historisk hendelse som omtales som ‘PETM’ (Palaeocene-Eocene Thermal Maximum) for 55 millioner år siden indikerer stort utslipp av CO2 som medførte en ~5ºC oppvarming som varte i ca 100.000 år (motargument 46).

Et annet spørsmål er hvor er det blitt av karbonet fra forbrenningen av fossile kilder, dersom det ikke ender opp i hav og atmosfære, samtidig som at jorden avskoges (motargument 47).

Noen argumenterer med at man på 1970-tallet varslet en kommende istid, og at man nå krisemaksimerer. De fleste av disse eksemplene blir trukket frem fra aviser og magasiner. Men undersøker man den vitenskaplige litteraturen – dvs. vitenskaplige konsensus – ser man at de fleste klimatologene mente at vi sto foran en global oppvarming, til tross for at støv og partikler i atmosfæren kunne har en nedkjølende effekt (motargument 48).

Det er blitt hevdet at den såkalte Hockeykølle-kurven (Mannkurven) er konstruert feil. Argumentene er veldig tekniske og omhandler lineær algebra og prinsipal-komponent-analyse. Men disse påstandene baserer seg på en uvesentlig detalj (formen av en prinsipal-komponent), og det er den videre behandlingen av denne i en multippel regresjons-analyse som er avgjørende (motargument 49). Videre viser det seg at man får lignende svar med andre metoder, og om man bruker en annen fremgangsmåte som ikke involverer prinsipal-komponent-analysen.

En annen påstand er at Middelalderen var varmere enn dagens klima. Men disse studiene fokuserer på Europa, men lokale/regionale endringer er ikke det samme som globale (motargument 50).

Dessuten er det heller ingen entydige bevist på at Middelalderen var varmere enn nå da det finnes studier som heller indikerer det motsatte (motargument 51).

Rester av trestubber høyt oppe mot fjellet viser at det uomtvistelig har vært høyre temperatur som sommeren for omkring 8000 år siden, det såkalte ‘holocen optimum’. Årsaka til det er større innstråling om sommeren ved at polarsirkelen lå lengre mot sør, om lag ved Sandnessjøen (motargument 52).

Et argument som er blitt brukt mot klimascenariene er at været er uforutsigbart for tidshorisonter lengre enn 2 uker. Været er kaotisk. Så hvordan kan man da forutsi klimaet om 100 år? Men til tross for kaoseffekten, er det visse ting som styrer værstatistikken (motargument 53). Noen trivielle eksempler er at temperaturen som regel avtar med breddegrad og høyde over havet. Vi ser klare innvirkninger fra havstrømmer, og globalt kan vi forutsi en kortvarig nedkjøling etter vulkanutbrudd.

Enkelte har hevdet at økte sjøtemperaturer vil redusere høye cirrus-skyer, og at jorden dermed vil få et økt varmetap som kompenserer for økte konsentrasjoner med drivhusgasser (‘Iriseffekten’). Det finnes ingen overbevisende bevis for en slik tilbakevirkende mekanisme (motargument 54).

En misforståelse er at fuktighet i atmosfæren er konstant, og at økt fuktighet i atmosfæren ikke har forsterket effekten av økte drivhusgasser. Men observasjoner viser at spesifikk fuktighet har økt over det meste av troposfæren, mens relativ fuktighet (d.e. aktuelt vanndamp-innhold i prosent av vanndamp-innholdet når lufta er mettet av vanndamp) har vært tilnærmet konstant (motargument 55). Den tilbakevirkende effekten fra økt fuktighet har dermed vært betydelig.

Vi har også erfart at enkelte blander sammen lokale og globale trender. En global oppvarming betyr at i gjennomsnitt vil overflatetemperaturen øke på jorden, men temperaturen vil øke i forskjellig grad på ulike steder. Noen steder kan den godt synke motargument 56).
 

Powered by Labrador CMS