Kronikk: Ikke alt er menneskeskapt

Hele atmosfærens CO2-økning kan ikke være menneskeskapt. Tom V. Segalstad imøtegår i dette innlegget kritikk tidligere framkommet på forskning.no.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Kronikørene Bellerby, Olsen og Nondal har sluppet til i forskning.no 7. mai 2008 med et uvanlig kategorisk og krasst innlegg mot meg. Så krasst at kanskje også redaksjonen burde ha børstet støv av injurielov-papirene?

Kronikørenes fordømmende kronikk har de tydeligvis basert på to oppslag i nettaviser, og ikke på de hundrevis av sider jeg har publisert i vitenskapelige avhandlinger.

Da blir det for uprofesjonelt at de konkluderer med at “Segalstad enda ikke har publisert sine antakelser i noe anerkjent tidsskrift … følgelig er hans utsagn bare meningsytringer som ikke tilhører den vitenskapelige litteraturen på fagfeltet”.

I vår tabloidiserte mediaverden er det ikke mulig å få med alle aspekter og alle detaljer i et kort intervju, som føres i pennen av en journalist.

Men i de siste 20-30 år, i tillegg til tung undervisningsbelastning og tunge administrative verv, har jeg faktisk bedrevet forskning på utbredelse av CO2 i bergarter, is, smelter, væsker og luft, og de termodynamiske lover som styrer deres utbredelse og fordeling.

Deler av det jeg har publisert har vært i tidsskriftene “Science of the Total Environment”, “Geochimica et Cosmochimica Acta” og “Lithos”. De er medregnet blant de få topp-tidsskriftene (nivå 2) på listen til Universitets- og høgskolerådet. Da blir kronikørenes fordømmende og svertende utsagn direkte injurierende.

Atmosfærens økning i CO2

Store mengder CO2 er lagret i Jordens indre i form av faste karbonater. Mantelens smelter kan inneholde opp til 8 vekt-% CO2 på 125 km dyp (hvor for eksempel smelter har kommet fra i Oslo-riften for noen hundre millioner år siden).

Hvis et slikt magma stiger opp til jordoverflaten og renner ut som lava, kan smelten bare inneholde 0,01 til 0,001 vekt-% CO2. Det vil si at opptil 99,99 % av CO2 i mantel-derivert magma vil kunne avgasses til atmosfæren.

Etterhvert som vi nå får flere målinger av CO2 fra vulkaner, får vi bekreftelse på at det er større gassmengder som kommer ut enn det som har vært antatt tidligere.

IPCC hevder at atmosfærens CO2 har økt 21 % (IPCC 1990) eller 26 % (IPCC 2007) med en menneskeskapt andel fra en antatt før-industriell verdi på 270-290 ppmv (280 ppmv; IPCC 1990) til en verdi på 353 ppmv i 1990 (IPCC 1990) og 379 ppmv i 2005 (IPCC 2007).

I vårt arbeide i “Science of the Total Environment” (Jaworowski m.fl. 1992a) har vi pekt på at den før-industrielle verdi er basert på utvalgte lave verdier av CO2 fra iskjerner (ved å utelate høye målte verdier opp til flere tusen ppmv).

Disse utvalgte lave verdier ble tilpasset dagens målinger ved å parallellforskyve kurver med forskjellige aldre. Den jevnest stigende CO2-kurven mot nåtiden ble funnet fra den antarktiske Siple-kjernen, som delvis smeltet under transport over ekvator, og skulle ha vært forkastet fra analyse.

Edelgass-isotoper viste også at gassen fra dype antarktiske iskjerner er tilblandet opptil 100  % av nåtidens luft, og ikke kan være representative for fortidens atmosfære. Se Jaworowski m.fl. (1992a) for en grundig kritikk av disse metodene, og for referanser. Arbeidet er fullstendig neglisjert av IPCC, selv om det ble innsendt av undertegnede i egenskap av “expert reviewer” for IPCC.

Nylig har Beck (2007) gjennomgått 90.000 våt-kjemiske analyser av atmosfærens CO2 foretatt siden 1812. Disse viser en helt annen variasjon enn de utvalgte iskjernene, og variasjon opp til 400 ppmv, høyere enn dagens nivå.

Vi har i vår før omtalte publikasjon (Jaworowski m.fl. 1992a) og i en publikasjon utgitt av Norsk Polarinstitutt (Jaworowski m.fl. 1992b) også diskutert CO2-målingene grundig: Der har vi bl.a. kritisert metodikken med instrumentelle målinger og manglende validering mot våtkjemiske metoder, samt kritisert den redigering som foretas av dataene.

De våtkjemiske dataene siden 1812 er i motstrid til de utvalgte iskjernedata fra prøver som skulle vært forkastet. Becks datasamling viser at det har ikke vært noen jevnt økende CO2-kurve siden den industrielle revolusjon. Ut fra de 90.000 analysene forsvinner kronikørenes påstand om at det har vært en jevn menneskeskapt økning av CO2 i atmosfæren.

Vedlagte figur viser atmosfærens beregnede innhold av karbon (i gigatonn) bundet i CO2. Årlige utslipp fra brenning av fossile brensler er vist i fiolett farge, og samlete årlige utslipp er vist i grønn farge (data fra Marland m.fl. 2007).

I rød farge er vist de årlige CO2-gjennomsnitt for målestasjonen nær toppen av Mauna Loa-vulkanen på Hawaii (Keeling m.fl. 2005), omregnet til gigatonn karbon i atmosfæren.

Dette under forutsetning av at de uvaliderte instrumentelle Mauna Loa-målingene virkelig er representative for Jordens atmosfære. Målingene avvek ihvertfall betydelig fra 21 nordvest-europeiske målestasjoners våtkjemiske målinger på slutten av 1950-tallet (Bischof 1960).

De fylte blå punktene er rådata fra Siple-iskjernen i Antarktis (Neftel m.fl. 1985). De åpne blå punktene er justerte data fra Siple-iskjernen (Friedli m.fl. 1986), hvor forfatterne har parallellforskjøvet dataene 83 år mot yngre aldre, for at de skal passe sammen med Mauna Loa-dataene.

Dette skulle tilsvare at isen i ca. 80 meters dybde skulle fange opp og lukke inne overflateluften, noe som er grundig tilbakevist i vår publikasjon i Science of the Total Environment (Jaworowski m.fl. 1982a).

IPCC (1990) hevder at mesteparten av den CO2 som kommer fra brenning av fossile brensler blir oppsamlet i atmosfæren, og at denne antropogene CO2 har en lang levetid i atmosfæren. IPCC (1990) hevder at levetiden, som et røft estimat, er 50-200 år.

Siden mesteparten av denne antropogene CO2 har blitt sluppet ut de siste 50-60 år, vil det si at denne skulle befinne seg i atmosfæren i dag.

Hvis dette er riktig, og hvis den IPCC-adopterte CO2-kurven for atmosfæren siden 1750 er riktig, skulle figuren vise en fullstendig overensstemmelse mellom økningen i samlete CO2-utslipp (grønn farge) og atmosfærens innhold av CO2 (blå og røde farger).

Slik overensstemmelse finnes ikke, slik at IPCC’s modell kan ikke stemme. Uoverensstemmelsen har vært kjent lenge som “the missing sink”, og er f.eks. omtalt av IPCC (1990).

Normalt vil man i forskning forkaste en modell som gir ca. 50% feil, som her i det atmosfæriske karbon-budsjettet. Et stort antall forskjellige målinger av levetiden for atmosfærisk CO2 viser også at levetiden ikke er de teoretisk formodete 50-200 år, men ca. 5 år (Segalstad 1992, 1998).

Stabile isotoper

De stabile isotoper deltar ikke i radioaktiv nedbrytning. Forholdet mellom stabile isotoper vil forandre seg (“fraksjonere”) mellom forskjellige kjemiske forbindelser pga. forskjellige bindingsstyrker, som en funksjon av temperatur, og pga. forskjellige fysiske og kjemiske prosesser. Isotop-forholdene kan også brukes som sporstoff (“tracer”) i blandeprosesser.

Geokjemikere har analysert karbonisotop-forhold i alle de forskjellige reservoarer på Jorden, og de har gjennom laboratorieforsøk og atomfysiske beregninger etablert likevekts isotop- fraksjoneringsfaktorer mellom forskjellige karbon-forbindelser (Faure 1986).

Forholdet mellom karbonisotopene 13C/12C uttrykkes konvensjonelt som δ13C. Dette er den standard-normaliserte differense mellom en prøve og standarden ganger 1000, uttrykt som promille. Standarden er kalsium-karbonat-skallet til en belemnitt-fossil fra Pee Dee-formasjonen i USA, og standarden kalles PDB (Pee Dee Belemnitt).

δ13C-verdien for atmosfærisk CO2, i isotopisk likevekt med havets HCO3- og CaCO3, er ca. -7 promille (Ohmoto 1986). Massebalanseberegninger gir en gjennomsnittlig δ13C for jordskorpens karbon også på ca. -7 promille (Fuex & Baker 1973).

Det opprinnelige karbon fra Jordens indre er vurdert å ha en δ13C tilsvarende karbonet i gjennomsnittlig jordskorpe (Ohmoto 1986).

Fotosynteseprosessen i planter gir dem en lav δ13C-verdi. Fossile brensler har også en lav δ13C på ca. -26 promille (Deines 1980). Fossile brensler brent ved høye temperaturer gir praktisk talt ingen isotop-fraksjonering.

Dermed kan målte δ13C-verdier i atmosfærisk CO2 teste om modellen til IPCC (1990) er riktig, ved at vi kan se blandingsforholdet mellom “naturlig” CO2 (med δ13C på -7 promille) og summen av antropogent og biosfærisk CO2 (med δ13C på -26 promille).

Basert på standard massebalanseberegninger, ville IPCC’s (1990) 21% menneskeskapt økning i atmosfærens CO2 gi oss en δ13C på -11 promille.

En så lav δ13C har aldri blitt målt. I stedet har Keeling m.fl. (1989) rapportert at atmosfærisk CO2 har sunket fra en δ13C på -7,489 promille i 1978, til -7,807 promille in 1988. En massebalanseberegning viser at karbonisotopene utpeker et antropogent bidrag i atmosfæren på maksimalt 4% (Segalstad 1992, 1993, 1996) og ikke 21%.

Suess (1955) estimerte for 1953, basert på den radioaktive karbonisotopens 14C “Suess Effect”, “that the worldwide contamination of the Earth’s atmosphere with artificial CO2 probably amounts to less than 1 percent”.

Kronikørene gir meg hyggelig nok rett i, at mitt tall 4 % er det vi maksimalt kan spore av antropogent bidrag til atmosfæren ved hjelp av målinger av karbonisotoper. Men så starter kronikørene kanonaden: Segalstads konklusjon er feil, fordi det hele tiden foregår en utveksling av CO2 mellom havet, atmosfæren og biosfæren.

Og her går kronikørene for langt i sin fordømmelse av stakkars Segalstad: Det er jo akkurat dette som Segalstad har skrevet gjentatte ganger (f.eks. Segalstad 1989, 1996, 1998; Jaworowski m.fl. 1992b), og som tydeligvis kronikørene ikke har brydd seg med å finne ut av, før de ladet kanonen sin.

Vann-kjemi, CO2 og klima

Det virker som om kronikørene og jeg er helt enige om at Henry’s lov om løselighet av CO2 i vann gjør at havet tar opp mer CO2 (hvis de bryr seg med å lese det jeg har skrevet).

Imidlertid kjøper jeg ikke ubetinget deres referanse til Takahashi m.fl. (1993) om at bare 10% av øket CO2-innhold i atmosfæren kan forklares av øket havvannstemperatur.

Dette kan settes opp mot funn gjort av Endersbee (2008), som finner en 99,5% linjær korrelasjon mellom atmosfærisk CO2 målt på Mauna Loa, og gjennomsnittlig havoverflate-temperatur.

“Ingen hevder at økningen av CO2 i atmosfæren består av de fysisk samme CO2-molekylene som man har sluppet ut, selv om antall CO2-molekyler øker”, skriver kronikørene.

Jo, IPCC (1990) hevder dette. Og mine argumenter har vært mot dette. Det er nok en gang hyggelig at kronikørene og jeg er enige om at slik er det ikke. Men jeg reagerer på at motdebattanter tilskriver meg utsagn jeg aldri har sagt, og deretter fordømmer meg for dette.

Og kronikørene fortsetter i samme stormløp, og skriver at Segalstad ikke nevner noe om klimapåvirkningen, noe kronikørene finner urimelig og villedende! Da får jeg henvise kronikørene til nok en gang Segalstads samlede verker, f.eks. Segalstad (1989, 1996, 1998, 2007) og Segalstad & Jaworowski (1991).

Selv fremhever kronikørene sitt eget arbeide (Olsen m.fl. 2006) om endring av δ13C i havet, hvor δ13C er brukt som tracer. Men δ13C er ingen inert tracer, upåvirket av det som er rundt den.

Jeg kan ikke se at forfatterne har tatt isotop-geokjemiske hensyn til CO2 fra biologiske prosesser i havet, CO2 fra undersjøisk vulkanisme, eller den karbon-utveksling som finner sted mellom vannoppløste karbonater og faste karbonater i havet.

Her blir det en “suppe” av forskjellige karbonisotoper, som forfatterne koker en ganske ensidig konklusjon ut av. Samtidig har de foretatt omfattende omregninger av sammenligningsdataene fra 1981.

Forfatterne bygger også på myten om at den kjemiske CO2-vann-likevekten oppnås etter ett år, mens isotop-likevekten oppnås først etter 10 år.

Da er det på sin plass å anbefale lesing av fundamental litteratur om isotop-likevekter, og de eksperimenter som ligger til grunn for at man benytter teknikken CO2-vann-ekvilibrering ved laboratorieanalyser av stabile isotoper. Og slike analyser tar noen timer, og ikke 10 år å utføre. Les Gonfiantini (1981) og gjerne også Segalstad (1998).

Selv Broecker & Peng (1993) tar avstand fra metodikken Olsen m.fl. (2006) har benyttet for å finne sitt bevis, og skriver: “… the magnitudes of the temporal changes in the 13C/12C ratio in atmospheric CO2 and ocean total CO2 are just too large to permit a reliable estimate of oceanic uptake of fossil fuel CO2”.

Jeg kan ikke se at det arbeidet er sitert og diskutert av Olsen m.fl. (2006), som angriper meg og verbalt slår meg i hodet med denne kritiserte metodikken.

Er Segalstad fullstendig diskreditert og tar feil?

På bakgrunn av et par korte oppslag i nettaviser påstår kronikørene at Segalstad feiltolker geokjemiske lover og data, og neglisjerer at havet tar opp CO2 fra atmosfæren.

Ovenfor viser jeg at kronikørene og jeg har publisert i overensstemmelse med hverandre. Allikevel tar jeg ifølge kronikørene feil, og skal være fratatt all ære. Da er tydeligvis kronikørene og jeg plassert i samme bås!

Men jeg skal også i henhold til kronikørene neglisjere publiserte målinger som entydig viser at den atmosfæriske CO2-økningen er menneskeskapt. Mon det? Mine argumentasjoner har vært i forhold til de påstander som særlig er fremsatt av IPCC (1990), om at økning i atmosfærens CO2 ensidig skyldes menneskeskapt CO2.

Både kronikørene og jeg er enige om at målbar andel antropogen CO2 i atmosfæren er maksimalt 4 %. Den resterende andel må være resirkulert med havet, avgasset fra havet, og avgasset fra vulkaner og Jordens indre.

Hvilke katastrofer kan disse 4 % antropogent bidrag til atmosfærens CO2 forårsake? Disse antropogene bidrag har særlig funnet sted siden 1945. Vi finner ingen entydig sammenheng mellom atmosfærisk CO2 og global gjennomsnittstemperatur siden den tid.

Tvert imot gikk temperaturene ned i en 30-årsperiode, såpass mye at en av dagens oppvarmingsalarmister, Stephen Schneider, den gang skrev i sin bok at vi uomtvistelig gikk mot en snarlig ny istid.

De siste 10 årene har den globale temperatur ikke steget, tross enorme antropogene utslipp av CO2. Ser vi på det infrarøde spektrum, ser vi at det er vanndamp som er den absolutt største drivhusgassen, med ytterst beskjedne bidrag fra CO2.

Kronikørene hevder at Segalstad ikke har publisert om CO2 “i noe anerkjent vitenskapelig tidsskrift”. Jeg håper at dette er tilbakevist, og forventer at kronikørene er seriøse nok til å komme med en uforbeholden unnskyldning.

Så kan Segalstad sikkert kritiseres for at han har publisert lite om dette i den senere tid. Men det er ikke regnet som god kotyme å publisere det samme om og om igjen.

Og mine arbeidsplikter har heller ikke tillatt å publisere så mye forskning innen dette emnet i de senere år. Men jeg har et par-tre nye, spennende arbeider på beddingen, så den som lever, får se.

Vitenskapelig publisering

La meg avslutte med nok en kommentar til dette gnålet om “anerkjent vitenskapelig tidsskrift”. En vitenskapelig tanke og vitenskapelige data forblir vitenskapelige, så lenge de bygger på kravene om falsiferbarhet, ærlig kildebruk, ærlig datakritikk, og ellers oppfyllende de forskningsetiske mål, uansett hvor de måtte være publisert.

Det er selvfølgelig ønskelig om våre arbeider er publisert i verdens fremste vitenskapelige tidsskrift, for derigjennom å presumptivt få den beste fagfellekritikk og oppnå den beste kvalitet og originalitet.

Men allikevel ser vi i eksempelet gitt ovenfor at IPCC avviser et stort, viktig arbeide, selv om det er publisert i verdens fremste miljøvitenskapelige tidsskrift.

Dessverre finner vi at fagfellekritikerne velges fra et for snevert felt, eller ikke fra samme felt overhodet. I første tilfelle kan det bli “fagfelle-klikk” i stedet for -kritikk, og det er uheldig hvis arbeider blir akseptert uten å få den grundige, brede kritikk de burde fått.

I det andre tilfellet kan det være at “fagfellen” ikke var en fagfelle i det hele tatt, og avviser et brukbart arbeide fordi “fagfellen” ikke skjønte noe av arbeidet, eller hadde andre motiver for å avvise arbeidet. Vi ser at IPCC-assosierte forskere er med i mange redaksjonskomitéer, og siler ut hvilke arbeider som kan aksepteres iht. egne synspunkter.

Chris de Freitas ble sparket som redaktør for tidsskriftet Climate Research, fordi han slapp igjennom for trykking et IPCC-kritisk arbeide. Og IPCC-assosierte forskere kaller f.eks. Energy & Environment for (av dem) “ikke anerkjent tidsskrift”, fordi det har publisert IPCC-kritiske arbeider.

Et eksempel: Et IPCC-kritisk arbeide jeg sendte til Nature, basert på geokjemi av stabile isotoper, ble refusert utelukkende begrunnet i at 30 års drivhuseffekt-forskning ikke kunne være feil — en ganske uvitenskapelig begrunnelse! Og ingen av de fremste isotop-geokjemikerne i verden, som jeg hadde foreslått som referees, ble kontaktet.

Nature og Science blir på grunn av flere slike uvitenskapelige avgjørelser nå kalt “den grå litteratur” av Spencer (2008), og heller ikke levnet mye ære av Solomon (2008).

Derfor ser vi stadig mer at bøker kommer ut med den kritiske litteratur, fordi den ofte blir uvitenskapelig refusert fra de internasjonale tidsskrifter. Dette er en meget uheldig utvikling fra en politisering av vitenskapen.

Om Segalstad skal brennes på bålet, må det nok følge med en hel del lærebøker i geokjemi og kjemi.

Kanskje ikke minst Brian Masons (1966) tredje utgave av sin klassiske lærebok i geokjemi, hvor han skriver: “It is apparent that the oceans, by controlling the amount of atmospheric CO2, play a vital part in maintaining stable conditions suitable for organic life on the earth”.

Referanser:

* Beck, E.-G. 2007: 180 years of atmospheric CO2 gas analysis by chemical methods. Energy & Environment 18 (2), 259-282.
* Bischof, W. 1960: Periodical variations of the atmospheric CO2-content in Scandinavia. Tellus 12, 216-226.
* Broecker, W.S. & Peng, T.-H. (1993): Evaluation of the 13C contraint on the uptake of fossil fuel CO2 by the ocean. Global Biogeochemical Cycles 7 (3), 619-626.
* Deines, P. 1980: The isotopic composition of reduced organic carbon. In: Fritz, P. & Fontes, J.C. (Eds.): Handbook of environmental isotope geochemistry, Vol. 1. Elsevier, Amsterdam, 329-406.
* Endersbee, L. 2008: Ocean temperature and CO2: global climate change has natural causes. EIR Science, March 7, 52-55.
* Faure, G. 1986: Principles of isotope geology, 2nd. ed. John Wiley & Sons, New York, 589 pp.
* Friedli, H., Lötscher, H., Oeschger, H., Siegenthaler, U. & Stauffer, B. 1986: Ice core record of 13C/12C ratio of atmospheric CO2 in the past two centuries. Nature 324, 237-238.
* Fuex, A. N. & Baker, D. R. 1973: Stable carbon isotopes in selected granitic, mafic and ultramafic rocks. Geochimica et Cosmochimica Acta 37, 2509-2521.
* Gonfiantini, R. 1981: The delta-notation and the mass-spectrometric measurement techniques. International Atomic Agency, Technical Report Series 210, 35-84.
* IPCC [Intergovernmental Panel on Climate Change; Eds.: Houghton, J. T., Jenkins, G. J. & Ephraums, J. J.] 1990: Climate Change. The IPCC Scientific Assessment. Cambridge University Press, Cambridge, 365 pp.
* IPCC 2007: Fourth Assessment Report. www.ipcc.ch
* Jaworowski, Z., Segalstad, T. V. & Ono, N. 1982a: Do glaciers tell a true atmospheric CO2 story? Science of the Total Environment 114, 227-284.
* Jaworowski, Z., Segalstad, T.V. & Hisdal, V. 1982b: Atmospheric CO2 and global warming: a critical review, 2nd revised edition. Norsk Polarinstitutt, Meddelelser 119, 76 pp.
* Keeling, C.D. & Whorf, T.P. 2005: Atmospheric CO2 concentrations (ppmv) derived from in situ air samples collected at Mauna Loa Observatory, Hawaii. Carbon Dioxide Information Analysis Center, Oak Ridge National Laboratory. http://cdiac.ornl.gov/ftp/trends/co2/maunaloa.co2
* Keeling, C. D., Bacastow, R. B., Carter, A. F., Piper, S. C., Whorf, T. P., Heimann, M., Mook, W. G. & Roeloffzen, H. 1989: A three-dimensional model of atmospheric CO2 transport based on observed winds: 1. Analysis of observational data. In Peterson, D.H. (Ed.): Aspects of climate variability in the Pacific and the Western Americas. American Geophysical Union, Geophysical Monograph 55, 165-236.
* Marland, G., Andres, B. & Boden, T. 2007: Global CO2 emissions from fossil-fuel burning, cement manufacture, and gas flaring: 1751-2004. Carbon Dioxide Information Analysis Center, Oak Ridge National Laboratory. http://cdiac.ornl.gov/ftp/ndp030/global.1751_2004.ems
* Mason, B. 1966: Principles of geochemistry, 3rd edition. John Wiley & Sons, New York, 329 pp.
* Neftel, A., Moor, E., Oeschger, H. & Stauffer, B. 1985: Evidence from polar ice cores for the increase in atmospheric CO2 in the past two centuries. Nature 315, 45-47.
* Ohmoto, H. 1986: Stable isotope geochemistry of ore deposits. Reviews in Mineralogy 16, 491-559.
* Olsen, A., Omar, A.M., Bellerby, R.G.J., Johannessen, T., Ninnemann, U., Brown, K.R., Olsson, K.A., Olafsson, J., Nondal, G., Kivimäe, C., Kringstad, S., Neill, C. & Olafsdottir, S. 2006: Magnitude and origin of the anthropogenic CO2 increase and 13C Suess effect in the Nordic seas since 1981. Global Biogeochemical Cycles 20 (GB3027), doi: 10.1029/2005GB002669, 12 pp.
* Segalstad, T. V. 1989: Klimatrusel og dommedagsprofetier. Aftenposten, 5. september (Vol. 130, No. 406), 10.
* Segalstad, T. V. 1992: The amount of non-fossil-fuel CO2 in the atmosphere. AGU Chapman Conference on Climate, Volcanism, and Global Change. March 23-27, 1992. Hilo, Hawaii. Abstracts, 25, and poster 10 pp.
* Segalstad, T. V. 1993: Stable isotope geochemistry applied to paleoclimatological and greenhouse gas problems. Invited keynote lecture; 1st International Symposium on Applied Isotope Geochemistry (AIG-1), Geiranger, Norway. Program and Abstracts, IFE/KR/E-93/007, 95-96.
* Segalstad, T. V. 1996: The distribution of CO2 between atmosphere, hydrosphere, and lithosphere; minimal influence from anthropogenic CO2 on the global “Greenhouse Effect”. In Emsley, J. (Ed.): The Global Warming Debate. The Report of the European Science and Environment Forum. Bourne Press Ltd., Bournemouth, Dorset, U.K. (ISBN 0952773406), 41-50.
* Segalstad, T. V. 1998: Carbon cycle modelling and the residence time of natural and anthropogenic atmospheric CO2: on the construction of the “Greenhouse Effect Global Warming” dogma. In: Bate, R. (Ed.): Global warming: the continuing debate. ESEF, Cambridge, U.K. (ISBN 0952773422), 184-219.
* Segalstad, T.V. 2007: What is CO2 - friend or foe? 9th International Symposium on Mining in the Arctic, Norway, 10 Sept. 2007, Program & Abstracts, p. 9-10.
* Segalstad, T. V. & Jaworowski, Z. 1991: CO2 og globalt klima. Kjemi 51 (10), 13-15.
* Solomon, L. 2008: The deniers: The world-renowned scientists who stood up against global warming hysteria, political persecution, and fraud. Richard Vigilante Books (ISBN 978-0-9800763-1-8), 239 pp.
* Spencer, R.W. 2008: Climate confusion: How global warming hysteria leads to bad science, pandering politicians and misguided policies that hurt the poor. Encounter Books (ISBN 978-1-59403-210-3), 191 pp.
* Suess, H. E. 1955: Radiocarbon concentrations in modern wood. Science 122, 415-417.
* Takahashi, T., Olafsson, J., Goddard, J.G., Chipman, D.W. & Sutherland, S.C. 1993: Seasonal variation of CO2 and nutrients in the high-latitude surface oceans: a comparative study. Global Biogeochemical Cycles 7 (4), 843-878.

Mer informasjon:

Flere av Segalstads publikasjoner vedrørende CO2 kan finnes på www.CO2web.info

 

 

Innlegget kom inn til redaksjonen 13. mai, men pga intern feil publiseres det først nå. (Red. anm).

Powered by Labrador CMS