Et uløselig problem?

Kronikk:I den senere tid har kjernekraft ved flere anledninger blitt trukket fram som et nesten CO2-fritt alternativ i framtidig elektrisitetsproduksjon. Nesten like ofte blir problemet med brukt reaktorbrensel benyttet som argument til å avvise dette alternativet. Men internasjonal ekspertise mener at avfallsproblemet er løst, skriver Tord Walderhaug i denne kronikken.
13.6 2008 05:00


Kjernekraft atomkraft (Bilde: Colourbox)

Både media og miljøvernorganisasjoner er nærmest samstemmige i at kjernekraftens avfallsproblem ikke er løst, og det blir gjerne påstått at det heller ikke i framtiden vil bli løst fordi problemet er av en slik art at det fysisk ikke lar seg løse. Og skulle noen våge å sette spørsmålstegn ved denne påstanden, er svaret at avfallet må isoleres fra omgivelsene i hundre tusener av år og at det er umulig å garantere noe som helst i et slikt tidsperspektiv.

Dette står i grell kontrast til internasjonal ekspertise på området som hevder at teknisk sett er avfallsproblemet løst. En årsak til uenigheten kan være ulik oppfatning av hvor absolutt isolasjonen fra omgivelsene må være. I utgangspunktet skal brenselet holdes isolert, men hva skjer om barrierene blir brutt? Ifølge media og miljøvernorganisasjoner vil det føre til katastrofale konsekvenser, om ikke for hele menneskeheten så i alle fall for store befolkningsgrupper. På den annen side er det nettopp studier av konsekvensene ved brudd på isolasjonen som har ført til at avfallsproblemet nå anses for teknisk løst.

Samfunnets betingelser

Det er i dag internasjonal enighet om at radioaktivt avfall skal tas hånd om på en slik måte at helsemessige konsekvenser for kommende generasjoner ikke blir større enn det som er akseptabelt i dag. På dette grunnlag har svenske myndigheter stilt en konkret betingelse for å godta deponiløsninger for avfall fra svenske kjernekraftverk. Man skal med overveldende sikkerhet demonstrere at den årlige risiko for kreft eller arvelige skader for mennesker i framtiden vil bli lavere enn 1 til 1 million. Dette svarer til en stråledose på mindre enn 1 % fra naturlig bakgrunnsstråling (som forøvrig varierer betydelig rundt om i verden).

Det er bred enighet om at deponering av høyaktivt avfall i geologisk stabile fjellformasjoner er den metode som gir høyest grad av sikkerhet for kommende generasjoner. Sverige har utviklet en slik metode, og det er vist at den vil tilfredsstille myndighetenes krav på flere steder i landet. Den samme metoden vil bli brukt for brenselet fra de finske kjernereaktorene, og i 2001 vedtok det finske parlamentet å bygge et deponi av denne typen ved Olkiluoto sydvest i landet.


Planskisse, svensk lager for kjernefysisk avfall.(Kilde: SKB. Illustratør: Jan M Rojmar - Grafiska Illustrationer)

Det svenske deponikonseptet

Metoden innebærer at det brukte reaktorbrenselet plasseres i jernbeholdere med en 5 cm kobberkapsling som settes i vertikale hulrom 500 meter ned i granitt. I hulrommene vil beholderne bli omsluttet av en leirbuffer, og atkomsten blir til slutt fylt opp med leire og forseglet. Beregninger basert på forventet utvikling av deponiet og omgivelsene, som blant annet tar hensyn til klimaforandringer og istider, viser at metoden vil isolere brenselet fra omgivelsene i millioner av år.

Men verden er ikke perfekt. Det planlagte slår aldri til i alle avskygninger og noe vil kunne gå galt slik at radioaktive stoffer slipper ut. Det er selvsagt ingen grense for hvor mange uheldige omstendigheter det er mulig å komme på og som vil ende med utslipp. Alle vil likevel ha visse identiske karakteristikker. Blant annet kan ikke utslipp finne sted før en beholder gir etter og det kan bare skje ved at den enten blir mekanisk ødelagt eller korroderer bort. Aktuelle hendelser kan være leirbuffer som vaskes bort med påfølgende hurtig korrosjon av kobberkapsling, og jordskjelv med forkastning og brudd på beholdere. Likevel, selv med pessimistiske antagelser om grunnvannets korrosive egenskaper og strømningshastighet av vann i berg, viser beregninger at slike hendelser ikke vil føre til stråledoser som overstiger myndighetenes grense.

Konsekvensene ved nedsatt funksjon av deponiet som følge av menneskelige handlinger er også utredet. En rekke forskjellige scenarier har vært vurdert, også spesialkonstruerte hvor dosene skal bli så høye som mulig: En gruppe forskere gjennomfører en grunnundersøkelse i området hvor deponiet befinner seg og borer tvers gjennom en beholder på langs. Etter endt undersøkelse blir borehullet forlatt åpent. Kort etter flytter en familie til stedet for å starte med gårdsdrift. Området blir ikke mindre attraktivt når de også finner et hull i bakken som det strømmer vann fra, og de benytter vannet fra borehullet til overrisling av markene og til drikkevann. De maksimale stråledosene til personer i en slik tenkt familie vil være avhengig av mange forhold, bl.a. vannstrømmen i hullet, men vil i de fleste tilfeller være under myndighetenes grense, hvis dette først skjer noen hundre år etter at deponiet ble forseglet.

Naturlige analogier

Påliteligheten til modellberegningene kan belyses ved sammenligninger med andre fenomener og prosesser i naturen. Det finnes flere slike naturlige analogier til de forskjellige delene av deponikonseptet. I det følgende presenteres to som illustrerer kobberets bestandighet og leirens evne til å stoppe radioaktive stoffer som eventuelt lekker ut av beholderne.

Under et sjøslag i 1676 eksploderte det svenske fartøyet ”Kronan” og sank. Eksplosjonen førte til at skipets kobberkanoner ble spredt på havbunnen, og noen ble delvis begravd i bunnleiren. Nylig ble noen kanoner funnet, og de deler som hadde vært begravd i leire, forøvrig under langt ugunstigere forhold enn det som er forventet i deponiet, hadde hatt en maksimal korrosjonshastighet på fem hundretusendels millimeter i året. Det vil i så fall ta en million år før det går hull på en 5 cm tykk kobberkapsling.

Ved sjøen Cigar Lake i det nordlige Canada ligger en av verdens rikeste uranforekomster. Normalt vil uran i berggrunnen vise seg ved en forhøyet konsentrasjon av naturlige radioaktive grunnstoffer i omgivelsene over forekomsten, men det er ikke antydning til dette ved Cigar Lake. Nivåene av naturlig radioaktivitet
er som normalt ellers i Canada. Årsaken til dette merkelige naturfenomenet er et lag med leire som omslutter hele malmforekomsten og som effektivt har stoppet all transport av radioaktive stoffer opp til overflaten.

Konklusjon

Beregninger basert på pessimistiske forutsetninger viser altså at det svenske deponikonseptet med stor sannsynlighet vil oppfylle myndighetenes krav.
Det er verdt å merke seg at dette gjelder beregninger basert på at det som kan gå galt, går galt. Høyere stråledoser, for eksempel ti ganger så høye, vil da være enda mindre sannsynlig. Selv en slik dose vil fremdeles være mindre enn 10 % av dosen fra naturlig bakgrunnsstråling og må betraktes som en helt ubetydelig risikoøkning. Eksemplene og argumentasjonen over viser derfor at de alvorlige konsekvensene forespeilet fra enkelte hold, som nødvendigvis må innebære flere hundre ganger høyere dose enn myndighetenes grense, har en så liten sannsynlighet at de i realiteten kan utelukkes.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.