Kronikk: Kavliprisen i nevrovitenskap: 120 år etter Nansen
Den 28.04.1888 tok Fridtjof Nansen doktorgraden. Det var nevrovitenskap i verdensklasse. Den første som får The Kavli Prize in Neuroscience, opprettet av Fridtjof (Fred) Kavli, blir utvalgt i New York den 28.04.2008.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Pionér fra Norge - også i nervesystemet
Fridtjof Nansen (1861-1930) var oppdager, polarforsker, havforsker, folkehelt, nasjonsbygger, diplomat, fredsforkjemper, fredsprisvinner - det vet vi, men det er mindre kjent at han før alt dette gjorde banebrytende forskning på nervesystemet.
Nansen disputerte ved Det kongelige Frederiks Universitet i Christiania den 28.04.1888 på avhandlingen The structure and combination of the histological elements of the central nervous system publisert i Bergen Museums Aarsberetning for 1886 av John Grieg, Bergen, 1887.
Arbeidet var utført ved Bergen Museum, der han begynte som juniorkurator i 1882, og ble inspirert av fremragende læremestere som Gerhard Henrik Armauer Hansen, leprabasillens oppdager, med internasjonale kontakter. I 1886 gjorde han selv en viktig studiereise til de fremste lærestedene i Europa.
Camillo Golgi hadde nylig publisert en metode som skulle revolusjonerer forståelsen av nervesystemet. For første gang var det mulig å framstille en nervecelle slik at utløperne fra cellekroppen ble fullt synlige. De tilførende dendrittene og den fraførende nervetråden (aksonet) forgrener seg voldsomt. De utgjør et volum som er langt større en cellekroppen og strekker seg over lange avstander.
Nansen reiste til Pavia og lærte metoden av mesteren selv. Allerede samme året publiserte han en artikkel hvor han utnyttet metoden på sjødyr med relativt enkle nervesystem til å vise at nervecellene er atskilte enheter. Dette var i motstrid til hva Golgi selv og mange andre autoriteter hevdet, og var den første formulering av det som senere er allment akseptert som ”nevrondoktrinen”.
Nansen var antakelig også den første som innså betydningen av at utløperne fra nervecellene danner tallrike kontakter i “the dotted substance” mellom nervecelle-kroppene, der elektronmikroskopet senere har vist at synapsene er. I doktoravhandlingen sier han at her må “the principal seat of the nervous activity”.. ..”principal seat of intelligence” være. Ubeskjedent, men det viste seg å være riktig.
Santiago Ramon y Cajal og andre i samtiden ble visstnok først oppmerksomme på Golgi-metoden gjennom nevroanatomen Rudolf Albert von Koellikers rosende omtale av Nansens vellykte bruk av den. Cajals omfattende studier, først og fremst basert på denne metoden, er fortsatt en mye sitert kilde til kunnskap om nervesystemet. I 1906 ble Cajal og Golgi belønnet med den første nobelprisen gitt for arbeid i nevrovitenskap.
Da var Nansen for lengst opptatt med andre aktiviteter. Fra disputasen dro han umiddelbart på ski over Grønland. Han fikk aldri tatt opp igjen studiene av nervesystemet, men hadde planer om det sammen med Gustav Adolf Guldberg, professoren i anatomi ved universitetet i Christiania, og beklager seg i brev over at det aldri blir tid.
"Jon Storm-Mathisen, Universitetet i Oslo"
Nansens eksempel og samarbeidet med Guldberg førte likevel indirekte til det som senere er kalt The Oslo School of Neuroanatomy. Fra 1930- til 1950-tallet gjorde Jan Birger Jansen og Alf Brodal ved Anatomisk institutt, Universitetet i Oslo, fulgt av bl.a. Fred Walberg, Theodor W. Blackstad og Kirsten Kjelsberg Osen, grunnleggende studier over organiseringen av nervecellene og nerveforbindelsene i hjernen.
Med basis i nevroanatomien fostret instituttet også de første norske nevrofysiologene, Birger Kaada, Per Andersen og Jan K.S. Jansen. Dagens norske nevroforskning er i stor grad frukt av dette miljøet.
Alt avhenger av grunnforskning
Fridtjof (Fred) Kavli (1927-) er fra Eresfjord i Romsdal. Etter eksamen ved Norges tekniske høyskole i Trondheim 1956, slo han seg ned i USA hvor han etablerte Kavli Corporation og tjente milliarder på sensorer som brukes bl.a. i fly- og romfart. Sensorene er utviklet basert på grunnforskning. Fred Kavli sier: ”Practically everything we touch in our daily lives has been developed or improved through basic research”.
Med pengene han tjente har han etablert The Kavli Foundation og støtter grunnforskning internasjonalt ved å opprette forskningsinstitutter og priser.
Det første Kavli-instituttet i Norge er nylig etablert ved NTNU i Trondheim: The Kavli Institute for Systems Neuroscience. Det ledes av Edvard Moser og May-Britt Moser. Som elever av Per Andersen er de utgått nettopp fra ”Oslo-skolen”. I en rekke artikler i tidsskriftene Nature og Science har de beskrevet nervenettverk som ligger til grunn for hukommelse og stedsans.
Framtidsrettede vitenskapspriser på nobelprisnivå
"Linda Hildegard Bergersen, Universitetet i Oslo"
En klassekamerat fra Firda landsgymnas i Nordfjord forteller at Kavli alt da var opptatt av filosofiske spørsmål som det grunnleggende menneskelige i å søke viten. Kavli selv forteller om naturopplevelser i ungdommen som inspirerte til undring over universets uendelighet og kontrasten til mikrokosmos, og ”It was a time when nature embraced us and touched us with gentle strokes and filled us with joy and wonder.”
Undring og glede er stikkord for vellykket forskning. På denne bakgrunn, og ut fra sin intuisjon om hvor de største framtidsmulighetene ligger, har han opprettet tre priser for de mest betydningsfulle bidrag i grunnforskning på det største, det minste og det mest komplekse - atrofysikk, nanovitenskap og nevrovitenskap.
Annonse
Kavliprisene, hver på en million dollar, utdeles i Oslo av Det Norske Videnskaps-Akademi i samarbeid med Den norske regjering og The Kavli Foundation, første gang i september 2008. Priskomitéene er oppnevnt av Det Norske Videnskaps-Akademi.
Hver komité har en norsk leder og fire øvrige medlemmer foreslått av tunge vitenskapsakademier i utlandet (England, Frankrike, Kina, Storbritannia, Tyskland, USA). Dette sikrer representanter i det internasjonale toppsjiktet.
Kavliprisen i nevrovitenskap
Priskomiteen for nevrovitenskap teller tre nobelprisvinnere i fysiologi/medisin: Linda Buck (USA) 2004 for oppdagelser av mekanismene bak luktesansen, Eric Kandel (USA) 2000 signaloverføring, Bert Sakmann (Tyskland) 1991 ionekanaler. Jean-Pierre Changeux (Frankrike) er nobelpriskandidat særlig for den første identifikasjonen av en nevrotransmitter-reseptor, reseptoren for acetylkolin, som bl. a. gir signal fra nerve til muskel.
Komitélederen, Jon Storm-Mathisen, har full hyre med å presidere over disse medlemmene! Ved et slumpetreff har komitéen sitt siste møte 28.04.2008, på 120-årsdagen for Nansens doktordisputas, starten på norsk nevrovitenskap.
Hvem som vinner den første kavliprisen, blir offentliggjort en måned senere.
