Arv, miljø og IQ – hva vitenskapen sier

Kronikk:Er IQ det samme som intelligens? Betyr arvelig uforanderlig? Har gener arvelighet? Dette oppklarer Rolf Marvin Bøe Lindgren i denne kronikken.
13.4 2008 06:00

Ole Jørgen Anfindsen har i gjentatte artikler i diverse aviser og på www.honestthinking.org hevdet at det finnes menneskeraser, at noen raser er mer intelligente enn andre, og at det finnes solid vitenskapelig belegg for å hevde dette.

I Halvrasisme? hevder han at “Det er nemlig et vitenskapelig faktum at betydelige intelligensforskjeller finnes (spørsmålet er bare om de skyldes arv eller miljø)”. I Aftenposten 3.3 2008 slår han fast at ingen har klart å argumentere mot ham på vitenskapelig grunnlag.

Det følgende er en diskusjon rundt de grunnleggende misforståelsene som hans argumentasjon rundt arv, miljø og IQ bygger på. Dels av plasshensyn og dels fordi det er utenfor mitt sentrale fagområde vil jeg ikke skrive om raser, selv om disse misforståelsene også preger hans syn på hva raser eventuelt er for noe.

Det er tre sentrale misforståelser som går igjen i Anfindsens skrifter. Den ene er at IQ er det samme som intelligens. Den andre er at arvelig betyr uforanderlig. Den tredje er at gener har arvelighet.

IQ er ikke det samme som intelligens

Anfindsen later til å være svært opptatt av hvor stor del av forskjellene i IQ-skårer som skyldes arv. Det han burde vært opptatt av, er hvor stor del av forskjeller i IQ-skårer som skyldes forskjeller i intelligens.

Det er etablert gjennom ca. hundre års forskning at IQ-tester er det beste enkle målet på et individs generelle evne til å navigere i samfunnet og å nå sine mål. På et abstrakt nivå regner man intelligens som evne til å ta til seg og behandle informasjon.

Men IQ-tester har et tilleggskriterium: IQ-tester inneholder oppgaver som krever behandling av informasjon og som dessuten er vist å henge sammen med evne til å oppnå sosioøkonomisk suksess: Stabilt parforhold, solid vennekrets, høy inntekt, god helse, etc. En IQ-test er altså et svært nyttig, men indirekte, mål på intelligens.

En IQ-skår er et mål på hvor langt man er fra gjennomsnittet av en normeringsgruppe som har tatt testen under kontrollerte forhold. Gjennomsnittlig IQ fastsettes til 100 for denne normeringsgruppen, som altså er sammenligningsgrunnlaget for alle som senere tar testen. Spørsmålene blir nøye valgt ut og testet slik at man er sikker på at de måler det de skal.

IQ-skåren er en hypotese om test-takerens intelligens, og den er mer pålitelig jo mer test-takeren ligner på normeringsgruppen. IQ-skårer er imidlertid langt fra perfekte, fordi ting som ikke henger sammen med intelligens også påvirker sosioøkonomisk suksess, såsom evne til selvstrukturerering, nettverk, tilfeldige hendelser, etc. Slike forskjeller jevnes ut over gruppenivå.

Har man hundre tilfeldig valgte mennesker som skårer 115 og hundre tilfeldig valgte mennesker som skårer 85, vil gruppen som skårer 115 ha flest mennesker med høy inntekt, solid vennekrets, stabilt parforhold, høy inntekt, etc.

Intelligens er arvelig, men ikke arvet


Rolf Marvin Bøe Lindgren

Når Anfindsen gjentatte ganger trekker fram at han vil at hans meningsmotstandere skal forklare ham hvor stor del av IQ-forskjeller som skyldes arv, synes det klart at han ikke er klar over at arvelighet varierer med miljø og at spørsmålet – i den konteksten han setter det – er meningsløst.

Den vanligste feiloppfatningen ved arvelighet er at barn arver trekk fra sine foreldre og at disse trekkene har en viss arvelighet. Men det er gener som arves, ikke trekk; mens det er trekk som er arvelige, ikke gener. Arvelighet er en sum av genetisk variasjon og miljøvariasjon.

Arvelighet måles ved å måle egenskaper til eneggede tvillinger som er atskilt ved fødselen og så sammenligne. Jo likere slike eneggede tvillinger er på en gitt egenskap, jo høyere er arveligheten i det miljøet hvor arveligheten blir målt.

Når vi sier at arvelighet av høyde er 80 prosent, betyr det ikke at 1 meter og 48 cm av høyden min skyldes arv og 38 cm skyldes miljø. Det betyr at 80 prosent av variasjonen i høyde i gruppen hvor det er målt skyldes arv, og at 20 prosent av variasjonen skyldes variasjon i miljø.

Intelligens har typisk arvelighet på 60-80 prosent. I Norge har arveligheten av intelligens økt siden femti-tallet, sannsynligvis fordi skolen har sørget for å holde miljøet konstant.

Arvelighet er følgelig interessant å måle dersom man er interessert i å vite hvor stort kulturelt bidrag er, og variasjon i arvelighet over tid er interessant å vite for å forstå hvilken vei kulturen utvikler seg.

Arvelig betyr ikke uforanderlig

Anfindsens argumentasjon later til å stå eller falle på at jo mer arvelig intelligens er, desto vanskeligere er det å endre. Dette er altså en grunnleggende misforståelse.

Vi er vant med at øyenfarge er arvet, og vi er vant med at øyenfarge er vanskelig å endre. Derav er det lett å slutte at øyenfarge er vanskelig å endre fordi øyenfarge er arvet. Men det er genene som er arvet, mens det er øyenfargen som er arvelig. Det er måten øynene er bygget opp på som gjør at øyenfarge er svært robust i forhold til miljøendringer, det har ikke med arv å gjøre.

Noen gener programmerer sterkt, andre svakt, og arveligheten sier egentlig bare noe om i hvor stor grad nåværende miljøvariasjon påvirker genetisk variasjon. Hvis man vil vite noe om hvordan endring i miljø påvirker genetisk variasjon, finnes det i dag ingen alternativer til å prøve og se.

Derfor er det grunn til å være skeptisk overfor all argumentasjon som går ut på at intelligens er uforanderlig fordi det er arvelig. IQ har vist seg å være bemerkelsesverdig robust i forhold til miljøendringer, men arveligheten har altså ingenting med robustheten å gjøre.

Forskjell i IQ betyr ikke nødvendigvis forskjell i intelligens

Anfindsen liker å argumentere med at IQ-tester har gitt forskjellige gjennomsnittlige IQ-skårer i forskjellige kulturer. Dette argumentet hviler på en grunnleggende misforståelse av hva IQ er for noe.

Når test-takeren ikke ligner på medlemmene av normeringsgruppen, blir IQ-skåren som hypotese om test-takerens intelligens mindre pålitelig. Tar man IQ-test av en stor gruppe mennesker, og denne gruppens gjennomsnitt avviker fra normeringsgruppens gjennomsnitt, vet man ikke mer enn at gruppen avviker fra normeringsgruppen på en eller annen måte. Man vet ikke hvordan.

De kan ha fått mer trening i å løse slike oppgaver enn vanlig, de kan ha konkurranseinstinkt utover det vanlige, etc. Slike begreper som “nasjonal IQ” er meningsløse, en nasjons – eller en kulturs – gjennomsnittlige IQ kan ikke være annet enn 100.

Når det er forskjeller i IQ-skårer mellom svarte og hvite amerikanere, er forskjell i intelligens en av mange mulige forklaringer. Men andre forklaringer er åpenbare.

Én ting er mangel på rollemodeller. 10 prosent av svarte amerikanere mellom 20 og 29 sitter i fengsel, men bare 1 prosent av hvite. Det er langt lavere andel av svarte enn av hvite som er rike og vellykkede. Det betyr at selv svarte barn av overklassen mangler rollemodeller.

Diskriminering kan skje helt ubevisst: Fysiologiske responser som tilsvarer frykt kan utløses av å se bilder av mennesker av en annen hudfarge enn en selv. Lærerens forventninger kan i stor grad påvirke hvem som gjør det bra etter skolen.

En utfordring av episke dimensjoner

Mennesker plasserer instinktivt seg selv og andre i grupper, og vi tillegger instinktivt de gruppene vi selv føler at vi tilhører, de mest fordelaktige egenskapene. Det burde være unødvendig, dessverre, å redegjøre nærmere for hva dette fører til. Vi ser det hver dag.

At misforståtte og overdrevent forenklede vitenskapelige argumenter brukes for å begrunne forskjeller mellom grupper er ikke noe konstruktivt bidrag til å løse de utfordringene verden står ovenfor.

 

 

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.