Kronikk: Tradisjon - bare kos og hygge?

"Tradisjon" er et ord vi har hørt mye i julen som nå ligger bak oss. Tradisjonsbegrepet forbindes gjerne med trivsel og hygge. Men all tradisjon er ikke like hyggelig.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Julen ligger nå behørig bak oss, englene har dalt ned i skjul, nissene tar seg en velfortjent ferie og vi andre har vendt tilbake til hverdagens strabaser.

Da er tiden muligens kommet til å reflektere litt over julens egentlige innhold. Nei, jeg tenker ikke på barnet i krybben og den slags. Ikke har jeg den opprinnelige, førkristne formen for julefeiring i tankene heller - fråtsing og fyll altså. Jeg tenker ikke engang på handelsstandens fromme bønner om godt salg.

Det jeg har i tankene er moteordet over alle moteord i søte juletider:

Tradisjon.

Få begreper har slik legitimerende kraft på den tiden av året. Det forsvarer orgastiske innhugg i matsorter de fleste ellers styrer langt unna, gjerne i selskap med mer eller mindre gode kolleger og store mengder alkohol (med dertil tilhørende, høyst tradisjonelle, katastrofer som resultat). Det får oss til å bruke store summer på å kjøpe ting til slekt og venner som de hverken trenger eller har lyst på. Og det får oss til å tilbringe dagevis i hus med nære og fjerne slektninger - enten vi liker dem eller ikke. Men det er nå traddisjon da?

Mangetydige begreper

Vi har en del ord i det norske språk som har så mange - og så uklart avgrensede - betydninger at to personer utmerket godt kan snakke om aldeles forskjellige ting og likevel ha det for seg at de fører en samtale. “Kultur” er et slikt begrep. Det kan bety alt fra en gitt gruppes særegne måte å se på og forholde seg til verden, til litt trivelig gitarklimpring eller sur korsang. “Debatt, servering, kultur”, som jeg en gang leste på en plakat for et politisk møte.

Andre begreper som kan medføre like mye forvirring er “folk” og “identitet”. Og altså “tradisjon”. I likhet med “kultur” brukes de i vidt forskjellige sammenhenger. Og ofte tillegges de sterkt positive betydninger - uten at de som bruker dem alltid er like bevisst på at det ikke nødvendigvis er slik.

Tradisjonens mange ansikter

Grunnen til at jeg henger meg slik opp i tradisjonsbegrepet er at jeg, som det fremgår av bylinen over, er folklorist av utdannelse. Og sammen med etnologi er folkloristikk tradisjonsfaget fremfor noe.

For å si det veldig enkelt studerer folkloristikken alt man kan sette “folke-” foran og som man ikke kan ta på (det tar etnologene seg av). Folkediktning, folkesanger (selv om folkloristene ikke er enerådende i den sammenhengen) og folkelige forestillinger - det være seg om overnaturlige vesener, måter å bli frisk på eller måter å finne ut hvordan været skal bli. Alt dette faller inn under folkloristikkens faglige paraply. Og, ikke minst: Skikker. Hvordan feiret man bryllup, hva gjorde man til påske - og til jul?

I et slikt perspektiv er tradisjoner de enkelte objektene for studium, være seg en bestemt skikk, en type fortelling, en forestilling. Disse forestillingene, skikkene og fortellingene kan være fascinerende og sjarmerende, sett med moderne, urbane øyne. Men det er ingenting som tilsier at de var det i det virkelige liv. Og også i dag har vi tradisjoner. Det er bare ikke alltid vi gjenkjenner dem som det. Og de er slett ikke like hyggelige alle sammen

I den folkelige versjonen derimot, bærer begrepet “tradisjon” på et vell av assosiasjoner til trivsel, glede og hygge. Det forbindes med “trygghet”, “varme” og “tilhørighet”. Det er en viktig del av vår “identitet” og vår “kultur”. Familiens egne tradisjoner, som utspiller seg innenfor rammene av lokalsamfunnets og, utenfor der igjen, nasjonens tradisjoner. De er en del av det som gjør oss til et “folk”.

Ukoselig tradisjon

Etniske stereotypier er en type forestillinger folklorister omtaler som tradisjonelle. At skotter er gjerrige, svarte menn velutstyrte, finner forfyllede og jøder grådige, alle disse er eksempler på tradisjonelle etniske stereotypier - forestillinger om at mennesker har visse egenskaper i kraft av å tilhøre en gruppe. De er både veletablerte og utbredte, uten at vi helt vet hvor de kommer fra. Vi kjenner dem, selv om vi ikke nødvendigvis tror på dem. Men de har en tendens til å poppe opp i hodet hvis vi tilfeldigvis møter en gjerrig skotte eller en forfyllet finne. Og dermed ser vi dem i et annet lys enn vi ville gjort med en gjerrig nederlender eller en forfyllet spanjol.

Andre former for tradisjoner er langt mer ubehagelige. Det er ingen som har helt klart for seg hvem som kom på ideen, men i deler av India hender det fortsatt enker ender sitt liv på sin døde ektemanns likbål. Det er en riktig tradisjonell død, men “trygghet” og “tilhørighet” er knapt de første assosiasjonene det vekker. (På den annen side gir det en ny dimensjon til assosiasjonen “varme”.)

De kanskje verste konsekvensene har tradisjonelle forestillinger om jøder fått. Som at jødene brukte blod fra kristne barn i sine ritualer. Mang en pogrom hadde sitt opphav i at barn ble funnet myrdet og anklagen ble rettet mot jødene. Og forestillingen om at verden styres av en allmektig, hemmelig sammensvergelse har med tiden etablert seg som en del av vårt med tiden globale tradisjonskorpus. Det er grunn til å minne om at også denne har hatt uheldige konsekvenser, ikke minst for Europas jøder.

Nasjonsbygging

Folkloristikken som fag oppstod i en tid da Europas ennå unge og vaklende nasjoner trengte å legitimere at menneskene som bodde innenfor deres grenser hadde en særegen identitet og kultur. Og hadde man ingen høykultur å skryte av, vel, så vendte man seg til folket for å finne det “egentlig” finske, det “egentlig” irske eller det “egentlig” norske. Og det er ikke til å komme fra at noe av dette er blitt ved til noen av de mindre hyggelige bålene som har brent i Europa.

Det betyr ikke at det å spise ribbe på julaften gjør en medskyldig i nazistenes jødeutryddelser. Det betyr ikke engang at det å trekke i bunad 17. mai nødvendigvis gjør en til en selvtilfreds nasjonalist. (En annen sak er hvorvidt det er særlig kledelig.) Det betyr bare at vi kan ha godt av å fundere litt over ordene vi bruker og huske på at en tradisjon eller to ikke nødvendigvis gjør oss til bedre mennesker.

Og det betyr slett ikke at jeg ikke tok godt for meg av pinnekjøttet sist desember eller at jeg gikk med stødige skritt hjem fra julebordet. Men jeg kaller det ikke tradisjon. Jeg kaller det fråtsing og fyll. Og det er som nevnt den opprinnelige formen for julefeiring.

Powered by Labrador CMS