Smak på følgende utsagn: “Vi mennesker må ikke tukle med skaperverket, da går det galt”.

Kan hende nikker du anerkjennende, eller du blir i stedet litt skeptisk. Utsagnet legger noen premisser til grunn; at naturen er skapt og at den er et verk. Når vi snakker om et kunstverk, et byggverk eller et verk i klassisk musikk, omtaler vi gjerne noe som er opphøyet og forfinet og som er utformet med en edel hensikt. Argumentet om “tukling med skaperverket” blir blant annet brukt som argument mot bio- og genteknologi.

Parasittene herjer overalt

Forestillingen om et rent, edelt og harmonisk skaperverk er på kollisjonskurs med de faglige realiteter. Og parasittisme er det mest slående uttrykk for naturens sanne vesen.

Snyltere og sykdommer finnes ikke bare hos mennesket. De store pattedyra er arena for et vell av utsugere som det må være en sann pine å drasse med seg. En utsultet og frysende skabb-rev, full av betente sår, gir ikke assosiasjoner om harmonisk balanse i naturen.

Å hevde at snylternes og sykdommenes oppgave er å regulere bestandsstørrelsen, er å tillegge naturen motiver og hensikter som naturen overhodet ikke har.

Parasittene herjer rett og slett fordi det eksisterer økologiske nisjer på vertsdyra. Finnes det et område på kloden der det er muligheter å klore seg fast for en art, vil en eller annen kandidat før eller siden utnytte denne muligheten, selv om dette livsområdet er huden, kjøttet, blodet eller tarmen til en annen art.

Opptil ti prosent av biomassen og 50 prosent av alle arter er parasitter. Det kan jo ikke bli for mange av dem, fordi vertsdyra vil simpelthen ikke tåle så stor belastning. Men mange er de, likevel. Til nå er det registrert 1,5 millioner ulike former for parasitter.

Praktisk talt samtlige av de ulike dyre- og planteartene fungerer som vert for en eller flere arter av parasitter. Det er biologisk sett logisk også å innlemme sykdomsfremkallende organismer i parasittgruppen. Sykdomsmikrobene herjer i vertsorganismene uten å gjøre noe gavn, bare skade. De fråtser, formerer seg og drar på jakt etter nye ofre.

Smertefulle snyltere

Vi kan ta bremsefluene som eksempel på parasittismens heslige liv og virke. Nesebremsen setter seg i neseåpningen til kveget og sprøyter nyklekte larver inn. Larvene vandrer innover i dyrets nesekanaler og bihuler hvor de vokser seg tre cm lange.

Larvene til hestebremsen utvikler seg først under tungehuden, fester seg noen dager i svelget, før de vandrer til magesekken og fester seg til veggen der. Ikke merkelig at kyr, hester og rein ofte får panikk når de hører flygende bremser. Insektplagen kan ofte være så intens at reinen ofte må søke tilflukt på snøfenner for å redusere den. Marabuen, en slektning av vår rein, rømmer på sjøen i perioder med mye mygg. I slike perioder taper et reinsdyr en liter blod i uka. Gjett hvor mange myggstikk én liter blod svarer til?

Det har pågått, og det pågår stadig, et evolusjonært kappløp mellom vertsdyret og parasittene. Straks vertsdyret har utviklet en metode for å unngå parasitten, bestreber parasitten seg på å snike seg rundt hinderet.

Utvikling mot symbiose?

Tidligere trodde forskerne at samspillet mellom parasitt og vert med tida ville utvikle seg til et ikke-ødeleggende samliv (symbiose). Parasitten skulle i utgangspunktet ikke ha noen fordel av å kverke sitt eget livsgrunnlag. Ved å ta ut nok ressurser til å overleve, skulle parasitten skåne verten. Slik er det ikke.

Vannlopper er studert i England og på kontinentet. I miljøer der vert og parasitt har levd side om side lenge, altså der en skulle tro at harmonisering ville begynne å utvikle seg, der herjer parasitten verst. I dette miljøet har parasitten klart å forbedre snyltestrategiene. På den annen side: Når de ovenfornevnte vertsorganismene introduseres for tilsvarende parasitter i et fremmed og mindre belastet miljø, klarer de seg bedre - de tøffeste har overlevd parasittpresset. Med andre ord: parasittisme er ikke et første stadium på vei mot symbiose. Snarere tvert om.

Vi står overfor et evolusjonært kappløp på liv og død. Bestandene av vertsorganismer må endre seg genetisk hele tida slik at det stadig frambringes nye varianter. Innenfor spekteret av varianter er det gjerne slik at noen varianter takler parasitten bedre enn andre. Genetisk variasjon besørges gjennom kjønnet formering. Da omstokkes og rekombineres arveanlegg slik at nye utgaver av arten ser dagens lys.

Vannsnegler kan velge mellom kjønnet og ikke-kjønnet formering. Ikke-kjønnet formering er en form for knoppskyting, avkommet blir en slags kloning av forelderen. I dammer med stort parasittpress velger vannsnegler kjønnet formering. Der presset er mindre, kan de unne seg ikke-kjønnet formering. I tropiske områder finner det sted nesten utelukkende kjønnet formering, mens i kalde og ødslige strøk er ikke-kjønnet formering vanlig.

Parasitter har vansker med å spre seg i de kalde og ødslige områdene, og dermed blir parasittpresset mindre. Ikke-kjønnet formering er langt mindre ressurskrevende og mer effektivt med hensyn til å få mye avkom. Derfor er den gunstig i kalde strøk. Prisen er en saktere utvikling av genetisk variasjon.

Drepe sitt eget matfat?

Hvorfor herjer parasitten så voldsomt at den kan drepe verten? Er ikke dette naturstridig? Evolusjonsprosessenes nådeløse dynamikk forklarer dette paradokset. La oss ta for oss et dyr som er infisert av innvollsormer. Vertsdyret og ormen er i konflikt som kan gå på livet løs. Men det pågår også en konkurranse ormene seg i mellom. Hvis en enkelt orm skulle ta hensyn til verten, er det ikke sikkert at alle de andre ormene ville være like lojale.

Utfra skåne-teorien måtte alle ormene inngå en allianse: “Vi vil skade verten så lite som mulig”. Men det gjør ikke ormer kollektivt. De enkelte ormeindivider som tenker på sin egen reproduksjon, vinner evolusjonært, ikke de som reduserer egen reproduksjon for å skåne verten. Den minst lojale vil alltid vinne i en slik konkurranse og spre sine egoistiske gener.

Genetisk egoisme

I naturen hersker brutal egoisme på alle plan. Artsfrender kan være utrolig rå mot hverandre. Et ny make som overtar partnerskapet etter en annen, går ikke av veien for å drepe ungene til forgjengeren. Egoismen gjelder ikke bare mellom organismer. Også genene; en samling av et molekyl som kalles DNA, sammenpakket i kromosomer, viser egoistiske trekk. Dette er en viktig mekanisme bak utviklingen av både individer og arter, evolusjonen.

Den evolusjonære logikken er nådeløs. Den som best er i stand til å sørge for at egne gener blir ført videre, har en selektiv fordel og vil bli favorisert av det naturlige utvalget. Mord, voldtekt og kannibalisme er ikke bare menneskelig anliggender, samtlige fenomen er rapportert i dyreverdenen.

Artene bruker mye tid og krefter, det vil si livsenergi, på intern krangel. Denne krangelen får ofte dødelig utfall. Dersom to løveflokker braker sammen hender det at et enkelt individ ikke unnslipper når den ene flokken trekker seg tilbake. Da kan den få så mye juling at den simpelthen dør av skadene.

Mord og kannibalisme

Apers fiendskap overfor hverandre overgår menneskets stridigheter - og det med god margin. La oss sette opp et regnestykke som forteller oss at 20 av 100 000 mennesker på kloden har utøvd vold med døden til følge. Det tilsvarende forholdet for visse ape-arter er ti ganger høyere. Når apehanner overtar lederstillingen i flokken, dreper de ungene som de ikke er far til.

Sjimpanse-hannene er ekstremt territorie-hevdende. De gjør krav på et område som de forsvarer mot andre hanner. De patruljerer territoriet sitt jevnlig. En gruppe hanner går sammen og de er gjerne i nær slekt med hverandre. Kommer de over en enslig hann fra en annen stamme, kan de gå til angrep på stakkaren. De biter og slår, ofte med dødelig utfall. Etterpå kan de til og med ete offeret.

Sjimpanser altså er kannibaler. Det er rapportert systematiske overfall på flokkens unger. En hann kan angripe en hunn som er adoptert i flokken, fordi det er usikkert om han er faren til ungen. To eller tre hunner kan slå seg sammen og slå til mot andre hunner, fange ungen hennes for deretter å spise den.

Forskerne klør seg i hodet. Det samme burde vi alle gjøre. Det virker så naturstridig. En del forskere har lagt frem hypoteser om at sjimpansene er desperate etter animalske proteiner, det vil si kjøtt. Men de tviler på at dette er den fulle forklaring. Forklaringen er kanskje enklere: Naturen er ikke fullkommen. Utvelgelses-mekanismene klarer ikke å luke bort slike morbide trekk. Kannibalisme forekommer hos flere arter. Utvelgelsen kan favorisere individer som er i stand til å unngå rovdyr. Vanskeligere er det å gjenkjenne mordere av egen art. Morderegenskapene sees ikke utenpå.

Kannibalisme trenger imidlertid ikke bare være knyttet til hanners strategi for å sikre videreføringen av egne gener. Isbjørnhunnen lever et slitsomt liv når hun forlater hiet med ungene. Hun har tæret på fettet til bristepunktet for å livnære ungene, ettersom hun ikke jakter i vinterperioden. Nå skal hun skaffe mat til seg selv, og etter hvert ungene. Samtidig må hun vokte seg for sultne hanner som er ute på matjakt. De går ikke av veien for å glefse i seg en isbjørnunge.

Naturen forurenser seg selv.

Vi kjenner til naturlige og akutte miljøkatastrofer slik som vulkaner, jordskjelv, voldsomme uvær og jordskred. Men langsiktlige og varige endringer er også naturlige. Det viser for eksempel klimaendringene i geologisk tid. Menneskeskapte klimaendringer er så langt bare småtterier sammenlignet med “naturlige” endringer. Istider kan legge store landarealer øde. Vi lever nå i slutten av en mellomistid som etter alt å dømme vil bli avløst av ny istid.

De enorme forurensninger fra vulkaner blir ikke mindre alvorlige bare fordi vulkanene er “naturlige”. Omfanget av “naturlig” forurensing fremgår av følgende overskikt:

Menneskeskapte utslipp i prosent av naturlige:

• Karbondioksid : 1,5 prosent
• Karbonmonoksid : 13 prosent
• Hydrokarboner : 3 prosent
• Aerosoler : 6 prosent
• Nitrogenoksider : 6,5 prosent
• Lystgass : 4 prosent
• Ammoniakkk : 0,6 prosent
• Forstadier til svovelsyre(SO2) : 27 prosent

(Oversikten er behandlet i Statistisk årbok)

Som vi ser av disse tallene er de naturlige utslippene av stoffer som regnes som miljøproblemer langt større enn de menneskeskapte. For all del; den menneskeskapte biten er ille fordi den kommer på toppen av den naturlige. I denne sammenhengen er ikke poenget å bagatellisere industriell forurensing, men å minne om at naturen ikke bare er ren og sunn ettersom naturen forurenser seg selv. Aktive vulkaner spyr ut enorme mengder forurensing. Det lekker hele tiden ut petroleumsforbindelser gjennom jordskorpa som ingen steder er helt tett.

Det er altså ikke bare oss mennesker som sørger for at olje og gass kommer opp i biosfæren. 5 000 undersjøiske skorsteiner spyr ut giftige metaller, det er slik jordkaken kvitter seg med overskuddsvarme.

Balansen i naturen, finnes den?

Hvert år rammes Europa av 40 000 skogbranner, og 20 000 av disse er naturlige - stort sett forårsaket av lynnedslag. Skogforskerne mener at dette er et syklist fenomen. En gammel skog, en såkalt klimaks-skog, rammes av skogbrann. På brannflaten vil det raskt begynne å vokse urter, gras og senere kratt. Etter noen tiår kommer pionerskogen, og den erstattes etter hvert av mer konkurransesterke arter. En del organismer er avhengige av skogbranner for å eksistere, de venter i årevis på en slik livgivende skogbrann.

Det har vist seg at artsmangfoldet er størst i de seneste fasene av skogutviklingen. En skogbrann vil - lokalt sett - redusere artsmangfoldet. Og artsmangfold er en egenskap fundamentalistiske miljøvernere setter høyest av alt.

Det må være et paradoks for grønne ideologer at naturen selv tidvis torpederer sitt eget artsmangfold. Et av verdens høyeste treslag, en art eukalyptus på New Zealand, er avhengig av skogbrann for å overleve. Treets frø har ingen sjanse til å vokse i sin egen skogbunn, skogbunnen er for mørk til det. Men etter en skogbrann våkner frøene til live og vokser med rekordfart. Uten jevnlige skogbranner ville trærne etter hvert ha dødd ut og andre vekster ville ha overtatt.

Her og nå bør det sier at denne fremstillingen slett ikke har ikke til hensikt å bagatellisere skadelige miljøinngrep fra menneskets side. Men vi vil gjerne poengtere at “balansen i naturen” er - og blir - et menneskeskapt begrep. Og det er falskt, det taler mot den erfaringen vi har om naturen.

Naturen tilstreber ikke balanse som et mål i seg selv. Det kan ikke gjentas for ofte: Naturen er ikke målrettet, iallfall ikke slik vi ser det. Hvis målet rent generelt var å opprettholde livsmangfoldet, hvorfor observerer vi da så mange “naturlige” livsutslettende prosesser?

Er menneskene slemme og naturen god?

Når mennesket griper inn i naturen, blir dette gjerne assosiert med noe illevarslende, noe som vi skal stille oss skeptiske til. På den annen side bygde de gamle kineserne diker og avdempningssystemer som skulle hindre at de store elvene gikk over sine bredder. Det druknet da færre mennesker og det ble ødelagt mindre dyrkingsjord. Og de villdyrene som levde i disse områdene opplevde neppe savnet av store oversvømmelser.

Naturlige katastrofer, slik som store skogbranner, orkaner, flodbølger, epidemier og liknende kan avdempes kunstig på en måte som naturen - inklusive oss mennesker - nyter godt av.

I løpet av 1960-årene vokste det frem en forestilling om økosystemenes utvikling mot naturlig mangfold og fremfor alt - stabilitet og likevekt. Mangfoldet eller biodiversiteten borget for en slik balanse.

I følge dette synet er artene til gjensidig fordel for hverandre. Uten ulv blir det for mye elg. Ulven og elgen, som bestander betraktet, står i et gjensidig nytteforhold. Artene utveksler tjenester. Dette passet godt med det alminnelige politiske synet på samfunnet på 1960-tallet; sosialdemokratiets tro på fredelig sameksistens mellom partene i arbeidslivet og samfunnslivet.

Men det har etter hvert vist seg at mangfold ikke nødvendigvis borger for stabilitet. Enkle økosystemer er ofte mer robuste enn de komplekse. Etter skogbranner tar enkle nordiske barskoger seg forbausende raskt opp igjen. På Kola-halvøya har lokal forurensing lagt skogen rundt industrianleggene øde. Etter at industrien ble avviklet flere steder, kom skogen likevel tilbake.

Harmoniske kretsløp?

Svingningene i smågnagerbestandene er velkjent. Årsaken til sammenbruddet i bestanden har vært gjenstand for diskusjon. Antibeitestategier er regnes nå som en vesentlig faktor. Vegetasjonen har ingen biologisk “interesse” av å bli beitet på. Hvorfor skulle den nå holde liv i massevis av smågnagere? Ved intensiv beiting utvikler plantene antibeite-stoffer som er mer ufordøyelige enn det normale vevet. Vegetasjonen setter på spareblusset og proteinmengden reduseres. På denne måten blir smågnagerne faktisk sultet ut.

Planten er kodet for sin egen reproduktive suksess. Uten en slik koding ville den for lengst ha dødd ut. På savannen er antibeite-strategiene enda mer raffinerte. Hvis et akasietre av bestemte arter blir beitet på, sender det ut luktstoffer (såkalte feromoner) som varsler andre trær om faren. Disse trærne produserer raskt giftstoffer som gjør dem uspiselige.

Har naturen egenverdi?

Undertegnede er friluftsmenneske og naturentusiast, til og med naturverner. Realisme når det gjelder de slemme sidene ved naturen svekker ikke naturgleden. Selv om naturen har stor verdi for meg, vil jeg likevel ikke tilskrive naturen en egenverdi. Dette er filosofi på det mest banale (Kant; ding an sich, ding fur sich).

Verdier er ikke noe som finnes der ute. Verdier blir til hos det subjekt som tolker verden, naturen tilskrives altså verdi. Bysvermeren, jegeren, bonden, den grønne idealisten, teknokraten, naturfotografen - de ser helt ulikt på naturen, og dermed blir den verdistatus naturen tillegges temmelig ulik. Jeg har ærefrykt for kloden som en et enestående himmellegeme i Universet, men ærefrykten bygger ikke på naiv idyllisering.

Naturen kan ikke ha verdier som uavhengige metafysiske realiteter. Hvem skulle i så fall definere dem? Dyrene kanskje, sånn indirekte ved at mennesker forvalter verdiene på vegne av dem? Litt av en oppgave for å si det mildt, for slike verdier vil være innbyrdes motstridende. Verdiene til reveskabbmidden er definitivt i konflikt med revens verdier. Både reven og midden skal overleve. Reven kan på sin side være i konflikt med de sårbare skogsfuglenes verdier, som igjen er en trussel mot sjeldne planter i området.

Hva sier kreasjonistene?

Kreasjonistene vil helst se Guds hånd i skaperverket. For dem er det ikke naturlig utvalg som forklarer utviklingen, men Skaperens plan og inngripen. Men hva mente i så fall Gud med på skape så mange parasitter? Hva var vitsen med å straffe så mange harmløse planteetere med smertefulle og invalidiserende parasitter? Hvis Gud på en eller måte har sørget for at naturen er blitt til, har han trukket seg ut. Dette er det visstnok teologisk grunnlag for å hevde.