Regjeringens klimamelding god nok?

Kronikk:Klimameldingen setter ambisiøse mål for norsk klimapolitikk, men tiltakene som foreslås er mangelfulle og samsvarer ikke med intensjonene. Slik tar ikke regjeringen inn over seg at deres mål krever en revolusjon bort fra bruk av fossilt brensel til fornybar energi.
9.7 2007 05:00

Ser en bort fra beskjedne mål for reduksjoner av klimagasser i Norge, formulerer regjeringens klimamelding glimrende mål for vår klimapolitikk på kort og lengre sikt.

Regjeringens viktigste og mest ambisiøse mål er å bidra til å stabilisere den globale oppvarmingen til 2 grader fra den industrielle revolusjon til det neste århundret. Men meldingen tar ikke inn over seg hvor store kutt dette målet krever.

På kort sikt skal Norge oppfylle Kyotoavtalen med 9 prosents reduksjon fra referanseåret 1990. Fram til 2020 skal vi redusere utslipp tilsvarende 30 prosent av utslippene på norsk jord i 1990.

På lang sikt skal vi bli utslippsnøytrale. Målene blekner imidlertid betydelig når en ser på hvor lite som skal kuttes i Norge og hvor mangelfulle de sektorvise tiltakene er, de som skulle være det viktigste med meldingen.

Mål om 2 graders oppvarming svært krevende

Regjeringens og EUs mål om en demping av den globale oppvarmingen til 2,0 grader er mer ambisiøst enn hva meldingen gir inntrykk av. Oppvarmingen til nå er allerede 0,8 grader.

I følge FNs klimapanel IPCC vil et mål om 2,0 til 2,4 grader kreve at totalkonsentrasjonen av klimagasser stabiliseres på mellom 445 og 490 ppm (deler CO-ekvivalenter per en million deler luft) ved år 2100 (IPCCs rapport, arbeidsgruppe 3, se også artikkel i Klima 1/2007 av Knut Alfsen).

Konsentrasjonen er i dag allerede cirka 430 ppm. IPCC har gode anslag for hvor store totalutslipp et slikt mål må medføre for hele perioden fram til 2100 og for hvordan utslippene må fordeles over tid.

Dette betyr at vi vet omtrent hvor store utslipp verden kan tåle år for år for å nå et mål om for eksempel 2 graders oppvarming. De tilsvarende utslippene må selvsagt utgjøre totalkvotene i et hvert internasjonalt kvotesystem.

Klimarevolusjon må til

CO2 er den viktigste klimagassen. I dag er konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren 380 ppm, det vil si 88 prosent av konsentrasjonen for alle klimagasser på 430 ppm. Om dette forholdet holder seg, betyr dette at målet om 2,0-2,4 grader krever at CO2 stabiliseres på mellom 392 og 431 ppm ved 2100.

I dag vokser konsentrasjonen av CO2 med nesten 2,0 ppm i året. Settes en øvre grense for CO2 til 450 ppm, betyr dette et totalutslipp på 280 Gt (gigatonn) karbon de neste hundre år (Broecker, Science, 9. mars 2007).

Om en fordeler denne potten likt på alle land etter folketallet, vil de rikeste land (1,2 milliarder mennesker) få 20 prosent av kaka, eller nok til dagens forbruk i 10 år!

Disse tallene illustrerer nødvendigheten av en klimarevolusjon bort fra bruk av fossilt brensel til fornybar energi. Slik må rike land raskt sette gang radikale tiltak. De har 10 år på seg til å snu utviklingen.

La oss også håpe at Norge vil arbeide for at utslippene (kvotene) som må til for å nå målet, fordeles rettferdig på alle land etter folketallet. Da ville utviklingsland trolig ha tilstrekkelig til å utvikle egen økonomi.

I tillegg kunne de selge kvoter til rike land. Meldingen fastslår at tilstrekkelige høye kvotepriser og avgifter er en bunnplanke i klimapolitikken. En rettferdig fordeling ville trolig sikre tilstrekkelige priser på kvotene og bidra til at rike land forstår sitt ansvar for å få ned utslippene, ikke minst i egne land.

For små kutt i Norge

Utslippsrevolusjonen må selvsagt starte i rike land som har ansvaret for den globale oppvarmingen og som i lang tid vil stå for langt større utslipp enn utviklingsland.

Jo mer rike land bestemmer seg for å kutte på egen jord, desto mer må det satses på teknologiutvikling mot fornybar energi og rensing av kull- og gasskraftverk. Selv om utslippene ennå er relativt små i land som Kina og India, er likevel økningen i utslippene størst her.

Derfor er det viktig å hjelpe utviklingsland med energiøkonomisering og moderne teknologi. Men dette må ikke komme på bekostning av tiltak i eget land. I meldingen understrekes det at tiltak i utviklingsland gir mer effekt per krone enn tiltak i eget land. Slik demper regjeringen betydningen av tiltak i Norge.

Holder vi skog utenfor, er meldingens forslag til kutt i Norge svært beskjedne. Målet om 30 prosent innen 2020 betyr reduksjoner tilsvarende 15 millioner tonn under utslippene i 1990 på cirka 50 millioner CO2-ekvivalenter.

Med meldingens mål blir utslippene i Norge mellom 46 og 49 millioner tonn i 2020, det vil si en reduksjon mellom 6,7 og 26,7 prosent i forhold til utslippene i 1990.

Til sammenligning har Kyotoavtalen mål om 5 prosents kutt som et gjennomsnitt for årene 2008-210. Flere Kyotoland har allerede redusert mer enn dette, for eksempel har Sverige redusert med 8 prosent, alt på svensk jord.

Tar en med økningen i utslippene til cirka 54 millioner tonn siden 1990, og en forventet økning de neste årene til 59 millioner tonn, utgjør utslippene på egen jord mellom 41 og 54 prosent i 2020. Dette er svært langt unna kravet om to tredeler som mange politiske partier har gått inn for.

Når det gjelder målene fram til 2050, sier meldingen ingenting om hvor store utslippene skal være i Norge, bare at alle utslipp skal nøytraliseres ved tiltak i utviklingsland og ved kjøp av kvoter.

Effekten av skog må holdes utenfor

Av gode grunner så vi bort fra effekten av skog i vurderingen av norske klimakutt. I Norge opplever vi en tilgroing, og skoggrensen brer seg oppover i fjellet, ut mot havet og nordover.

Meldingen regner med at tilgroing, blant annet som resultat av mer CO2 i lufta, og skogplanting ved 2020 skal svare til kutt på 3 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Om regjeringen i større grad hadde forhørt seg hos forskere som kjenner det vitenskapelige grunnlaget for klimaendringer, ville den ha sløyfet effekten av skog.

Anslaget om 3 millioner tonn er usikkert og vanskelig å kvantifisere. En langt viktigere anklage er at meldingen bare tar hensyn til at skog binder CO2, men neglisjerer at mer skog også øker innstråling av solenergi, noe som bidrar til høyere temperatur.

En ny studie viser at økt skogareal i tropene demper temperaturen globalt. Vekst av skog på midlere bredder har derimot omtrent ingen effekt, mens tiltak på høyere bredder øker temperaturen (Bala m.fl. Combined climate and carbon-cycle effects of large-scale deforestation. Proceedings of the National Academy of Science, USA, 2007).

Vi må for all del kutte klimautslipp, men effekten av skog må bestemt holdes utenfor klimarekneskapen i et land som Norge.

Minimale kutt på egen jord knyttet til Kyotoavtalen

Statsminister Stoltenberg gjør et nummer av at Norge med sin skjerping på 10 prosent har høyere ambisjoner i forhold til Kyotoavtalen enn andre land. Ambisjoner er bra, men resultater langt bedre.

Svenskene kunne etter avtalen øke sine utslipp med 4 prosent. Riksdagen skjerpet dette kravet til minus 4 prosent. Resultatene til nå er 8 prosent, altså 12 prosent under avtalen allerede nå.

Utslippene i Norge har økt med 9 prosent siden 1990 og vil øke til 15 prosent ved utgangen av Kyotoavtalen i 2012 om en ser bort fra effekten av de sektorvise tiltakene.

Det meste av denne økningen skyldes bygging av gasskraftverk som antakelig ikke blir renset innen Kyotoperioden. Det er ikke realistisk å vente noen særlig effekt av regjeringens sektorvise planer i 2008, det første året av avtalen.

For å nå kravene om en gjennomsnittlig reduksjon for hele perioden 2008-2012, må tiltakene være desto kraftigere for de fire årene 2009 til 2012. Om to tredeler skulle kuttes på egen jord, viser enkle overslag en nødvendig reduksjon på cirka 3,5 millioner tonn per år i fire år.

Dette er umulig å få til, og klimameldingen bekrefter at kuttene hovedsakelig skal oppnås ved bruk av Kyotomekanismene, det vil si tiltak i utviklingsland og kvotekjøp. I Kyotoprotokollen er det nedfelt at bruk av Kyotomekanismene bare skal være et supplement til nasjonale tiltak.

Vi klarer derfor ikke å oppfylle Kyotoavtalen på en anstendig måte. En kan også merke seg at regjeringens politikk vil resultere i en betydelig økning av utslippene fram mot neste stortingsvalg i 2009.

Mangelfulle sektorvise tiltak

Klimameldingen stipulerer hvor store reduksjoner som må komme i de ulike sektorer i samfunnet. Men reelle tiltak er få, i stor grad blir bare mulige tiltak skissert. I betydelig grad legger meldingen opp til at befolkningen selv skal ordne opp på frivillig grunnlag.

Men det privatøkonomiske potensialet for klimatiltak er langt lavere enn det samfunnsøkonomiske potensialet. Derfor må det legges mye større vekt på lover og forskrifter for å få ned utslippene. For eksempel må det komme forskrifter om energieffektivisering ved å utnytte energi i hav og jord.

Meldingen foreslår flere utredninger, og illustrerer slik hvor mangelfulle tiltakene ennå er. En fristes å bruke ord som handlingslammelse for å karakterisere situasjonen.

En legger spesielt merke til at det ikke settes krav til olje- og gassvirksomheten. Den står for nesten 30 prosent av utslippene som økte med nesten 80 prosent i perioden 1990-2005.

Fra 2008 vil petroleumssektoren inkluderes i CO2-kvotehandelssystemet og installasjonene vil måtte kjøpe alle kvoter på markedet. Sektoren har betalt CO2-avgift, en ordning som opprettholdes. Men nivået vil justeres slik at den totale CO2-kostnaden opprettholdes tilnærmet på dagens nivå.

På denne måten får sektoren utvikle seg like fritt som tidligere. Men det er tvingende nødvendig at våre rike oljeselskaper snur sin virksomhet bort fra oljeleiting og nye installasjoner til investering i fornybar energi.

Gode intensjoner om teknologiutvikling

Det er gledelig at regjeringen vil satse mye på teknologiutvikling. Stoltenbergs månelanding skal gjennomføres, det vil si CO2 fra visse gasskraftverk skal deponeres, helst på oljefelt for om mulig å få opp mer olje.

Det er ennå mange skjær i sjøen før deponering kan utnyttes i stor stil. For eksempel er det mulig at lekkasje tilbake til atmosfæren blir et problem på sikt (se innlegg av Peter Haugan i Klima 1/2007).

Det er svært bra at meldingen signaliserer større vekt på å utvikle vindmøller til havs. Dette bør kunne bli et minst like stort satsningsområde som deponering og lagring av CO2 fra gasskraftverk.

Møller til havs er langt mer effektive enn møller over land, og miljøplagene langt mindre. Det bør utredes om det kan bygges vindmøller til havs som kan erstatte energibruken på oljeplattformene basert på fossilt brensel.

Til slutt

Tidligere statsminister Gøran Persson sa nylig at for å vinne tillit som klimanasjon, må Norge først kutte egne utslipp. Han la også til at vi som rik olje- og gassnasjon har et spesielt ansvar for å bruke store ressurser på klimakutt.

Bortsett fra alt for små intensjoner om klimakutt i eget land, har regjeringens klimapolitikk ambisjoner som er en oljenasjon verdig. Når det kommer til reelle tiltak, tar likevel Regjeringen alt for lett på problemene.

Kanskje er den påvirket av utredningen fra lavutslippsutvalget som har gitt inntrykk av at det er enkelt og billig å kutte utslipp. Til regjeringens forsvar kan det tilføyes at en del av deres problem skyldes at tidligere regjeringer har forsømt klimapolitikken.

Slik er det vanskelig å komme i gang med en stor snuoperasjon. En må nå håpe på at regjeringen følger opp med nødvendige bevilgninger, spesielt til teknologiutvikling, og gjør alt den kan for å konkretisere og forsterke sine tiltak.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Emneord

Saker fra våre eiere

Opplysningskontoret for Meieriprodukter

Billigere, merket og strategisk plassert mat funker best for at vi skal kjøpe sunne varer.

Senter for internasjonalisering av utdanning

Nesten 7000 norske studenter tok utvekslingsopphold utenlands i 2016. Europa lokker stadig flere ut, mens færre velger USA.

Norsk institutt for vannforskning (NIVA)

Mens mengden plast i havet har vært mye debattert, blir ferskvann sjelden nevnt i det offentlige ordskiftet. Nå har to mastergradsstudenter funnet mikroplast også i hovedstadens elver. 

Saker fra våre eiere

Sykehuset Innlandet HF

Mennesker med psykiske lidelser og rusproblemer får bedre livskvalitet og bedre helse når de får hjelp fra et behandlingsteam.

NTNU

Enkelte med diabetes merker knapt at blodsukkeret blir lavt. Det er uheldig om de for eksempel kjører bil. Nå vet vi mer om hvorfor.

NIBIO

– Dette viser at vi er nødt til å ta godt vare på den skogen vi har, påpeker forsker. 

Forskeren forteller:

Når ungdom presses til å drive med idrett, og voksne bestemmer hvordan de skal gjør det, da blir idrettsungdom lei. Men du kan unngå at barna dine mistrives, blir stresset og presterer dårlig på sikt.

Dinosaurenes historie må skrives om, sier britiske forskere etter en ny enorm analyse. Det vil uten tvil ryste fagfolk verden over, men hvis forskerne har rett, løser de flere uløste gåter.

Mens mengden plast i havet har vært mye debattert, blir ferskvann sjelden nevnt i det offentlige ordskiftet. Nå har to mastergradsstudenter funnet mikroplast også i hovedstadens elver. 

USAs president Donald Trump har signert en presidentordre om å avvikle Obamas Clean Power Plan. Men å virkelig fjerne planen kommer trolig ikke til å bli lett, mener Guri Bang i Cicero.