Kronikk: Kritisk blikk og saklighet i bokanmeldelser

En bokanmelder har en udiskutabel rett til å ta et kritisk blikk på fremlagte vitenskapelige arbeider, men slik bedømmelse skal være basert på saklig vurdering, skriver professor Karsten M. Storetvedt i denne kronikken.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

I et demokratisk forskersamfunn har bokanmeldere en udiskutabel rett til å ta et kritisk blikk på fremlagte vitenskapelige arbeider - dette er både deres oppgave og privilegium, men det er samtidig et ufravikelig krav at slik bedømmelse skal være basert på saklig vurdering av fremlagte fakta og argumenter.

Trond Torsviks nylige anmeldelse av min bok Global Wrench Tectonics (Fagbokforlaget 2003) - der jeg erstatter den konvensjonelle drift/platemodellen med en helt ny utviklingsteori for jorden - bryter imidlertid med disse hevdvunne prinsippene.

I stedet for å diskutere teorikonstruksjonen og de nye fenomenologiske forbindelseslinjene - bokens hovedtema, men som Torsvik åpenbart ikke har hatt tid til å sette seg tilstrekkelig inn i - faller han for fristelsen til å drapere sin anmeldelse med tendensiøse og udokumentere påstander av til dels insinuerende karakter. En slik fremgangsmåte er meget kritikkverdig.

Uten det minste forsøk på dokumentasjon påstår Torsvik at jeg forfalsker virkeligheten for å få observasjonene/fenomenene tilpasset min egen teori. Dette er en alvorlig insinuasjon som jeg skal ha meg frabedt.

Mitt anliggende er intet annet enn et renslig forsøk på å skape orden i dagens kaotiske situasjon i global geologi - min argumentasjon er knyttet til velkjente fakta i kombinasjon med elementære klassisk-fysiske prinsipper, så hele mitt teoriapparatet, og dets datagrunnlag, bør kunne fremstå som en åpen bok for enhver ekte og søkende (udogmatisk) forsker.

Mitt bidrag har først og fremst bestått i å etablere en enkel fysisk forbindelse mellom den lange rekken velkjente fenomener og observasjoner som så langt har forblitt urelaterte - platetektonikken har ikke akkurat bidradd positivt til å skape en slik koherens.

Av hensyn til vitenskapelig redelighet bør Torsvik konkretisere og dokumentere sine påstander om historieforfalskning; hvis han ikke gjør det vil han fremstå som useriøs, og hans beskyldninger vil falle til jorden som ord uten innhold.

Torsvik har egentlig kun spandert knappe tre linjer på å beskrive min teori som han påstår er relativt ubegripelig. Men det er tydelig at han ikke har våget seg inn på et område der han for tiden mangler oversikt og innsikt, for det lille han sier om saken er både usammenhengende og uten egentlig mening.

Min teori tar utgangspunkt i hypotesen om at vår klode, helt siden dens tidligste begynnelse, har vært gjenstand for langsom utgassing, noe som har ført til endringer i massefordelingen og dermed i treghetsmomentet som igjen har fungert som den dynamiske hovedmotoren bak den geologiske utviklingen.

Tidligere «dommere» av min teori har ofte uttrykt overraskelse over hvor lett forståelig den globale geologien blir med et slikt utradisjonelt utgangspunkt. Men det å se verdien av ny grunnlagstenkning krever alltid modning og tilvenning, samt overvinnelse av betydelig indre motstand mot fundamental nytenkning.

Torsvik innrømmer imidlertid at hans påståtte manglende forståelse av min teori kan ligge hos han selv.

Jeg er glad for at Torsvik er enig i at platetektonikken støter på nokså store empiriske vanskeligheter (prediksjon og observasjon stemmer vanligvis ikke over ens!). Det er nettopp dette forhold som har ført den helt uoversiktlige floraen av ad hoc-forklaringer som karakteriserer dagens globale geologi; denne situasjonen har etter hvert ført til en slags faglig fremmedgjøring som treffende kan beskrives med at «ingenting stemmer og ingen vet hvorfor».

På grunn av at drift/plateteorien for lengst har tapt den fra først av antatte forklaringskraften - og dermed i virkeligheten har mistet sin status som teori - degraderer Torsvik den til arbeidsmodell. Men andre steder i sin bokanmeldelse omtaler han platetektonikken som et dogme, og her står vi i virkeligheten ved sakens kjerne.

Hvordan kan Torsvik som naturforsker forsvare et dogme? For når en idé har fått dogmatisk karakter har den i virkeligheten stivnet i sine læresetninger: resonnementene er blitt trangsynte, fordommene florerer, døren for nytenkning er blitt stengt, og følgelig har den mistet sin funksjon som et reelt naturvitenskapelig rammeverk.

Jeg er imidlertid svært glad for at Torsvik går så langt i sine innrømmelser som det han gjør. Men den glorifiserte profilering av platetektonikken som nå er blitt standard i lærebøker på alle nivåer i utdanningssystemet er i virkeligheten et eneste stort paradoks - dersom vi skal snakke om historieforfalskning så finner vi det sannelig her! Jeg kommer tilbake til dette brennbare temaet i en egen vitenskapsfilosofisk bok.

Som paleomagnetiker er Torsvik selvsagt opptatt av å profilere dette fagfeltets betydning, og siden han åpenbart har svært mye å tape i forhold til mitt nye mobilistiske jordskorpesystem, kommer han med en rekke nedlatende hentydninger til mitt valg av datagrunnlag og dets tolkning, men igjen uten konkretisering av sine anklager.

I min egen teori har imidlertid paleomagnetismen en langt mindre betydning, og dataene blir også tolket annerledes enn det som er tilfellet i den konvensjonelle platetektonikken, der kontinentene nå blir profilert som dansende objekter på jordoverflaten.

Men Torsvik vet godt at situasjonen langt fra er så rosenrød som det han (noe forsiktig riktignok) prøver å gi inntrykk av; de åpenbare magnetiseringsproblemene knyttet til den ofte gåtefulle store spredningen i publiserte retningsdata gir dessverre et altfor stort spillerom for analytisk manipulasjon i favør av tektonisk ønsketenkning.

Paleomagnetismen var i utgangspunktet svært viktig for å fornye tradisjonell geologisk tenkning, men har dagens store datamengde egentlig tilført en bedre generell forståelse av den «mobile jord» enn den som allerede lå deponert (men fremdeles uoppdaget!) i 1970-tallets relativt magre database? Neppe!

Problemet er at mange av våre analytiske og tolkningsmessige fremgangsmåter er sterkt ladet med teori; dersom grunnlagsteorien er feil blir man automatisk belemret med gal virkelighetsoppfatning (med feile prosedyrer som resultat) noe som igjen kan bli ødeleggende for praktisk talt hele den vitenskapelige prosessen. Dette er et klassisk problem i eksperimentelle disipliner som for eksempel paleomagnetisme.

Da utenlandske kolleger oppfordret meg til å skrive ny bok, for å utvide det fenomenologiske grunnlaget for min teori, ble jeg anbefalt om ikke å gå i detaljer med hensyn til den nokså forvirrende paleomagnetiske informasjonsmengden; flere sa de hadde store vanskeligheter med å forholde seg til litteraturens ofte inkonsistente datagrunnlag.

Det ble hevdet at i en globalteoretisk sammenheng ville det være fullt tilstrekkelig å referere til det jeg allerede hadde skrevet om paleomagnetismen i tidligere arbeider. Som faglig sakkyndig på området, hadde jeg ingen betenkeligheter med å følge dette rådet. For saken er kort og godt den at når platetektonikken endelig blir lagt død, og en inkommensurabel grunnlagsteori - for eksempel min egen - tar over som førende idé, vil paleomagnetismen få en helt ny filosofisk plattform.

Tolkningsaspekter som tidligere er blitt oversett vil nå komme i forgrunnen, og fagfeltet vil gjennomgå et paradigmeskifte! Men når mange etablerte forskerkarrierer og en betydelig mengde makt, ære og prestisje står på spill, vil selvsagt ikke dagens paleomagnetikere (og andre) komme til å fryde seg over slike fremtidsutsikter.

For alle som ikke føler at sitater er brysomme har imidlertid Abraham Lincoln gitt følgende trøstens ord med på veien: «Det beste med fremtiden er at den kommer en dag om gangen».

Powered by Labrador CMS