Kjønnskrigen og Eva Lundgren

Kronikk:Eva Lundgren angripes fra alle kanter, men meningene hennes var godt kjent lenge før de gjorde Lundgren til forskningsleder for kjønnsforskningen, skriver Asbjørn Dyrendal i denne kronikken.
6.6 2005 05:00

Svensk fjernsyn sendte nylig to programmer om “könskriget”. Her presenterte man et oppgjør med det programskaperne kalte ekstremfeminismen. Professor Eva Lundgrens påstander om en barnemyrdende patriarkalsk satanistsammensvergelse ble et av fokusene.

Nå angripes hun fra alle kanter, og universitetet i Uppsala iverksetter interne “tiltak”. Men meningene hennes var godt kjent lenge før de gjorde henne til forskningsleder for kjønnsforskningen.

Det er 20 år siden forestillingen om de barnedrepende satanistkannibalene fikk sin amerikanske form. Det er over 15 år siden de første norske avisoppslagene. Og det er 16 år siden den første grundige undersøkelsen konkluderte med at fortellingene var oppspinn.

Siden har undersøkelsene kommet i fleng. Det finnes ikke spor etter noen konspirasjon. Derimot har man funnet adskillige spor av aktivister og sosiale bevegelser som har fremmet påstander uten saklig grunnlag (e.g. Dyrendal 2000).

Konspirasjonsteorier dør ikke

Det har aktivistene fortsatt med, selv om de har møtt stadig mer motgang. En god, ideologisk velegnet konspirasjonsteori dør ikke, den blir bare trukket inn i lukkede kretsløp til samfunnet eventuelt igjen blir moden for den.

Tiden er tydeligvis ikke moden for at samfunnet nok en gang skal ta opp myten om den store satanistsammensvergelsen. Det får sosiologiprofessor Eva Lundgren oppdage (igjen) nå.

I forlengelsen av at svensk fjernsyns “Dokument inifrån” fikk lokket henne til å gjenta sine gamle påstander om hundrevis av overgrep og ofrede barn, har hun møtt storm over hele Sverige.

Avisene har vært overøst med arge kommentarer og hun skjelles ut på annethvert diskusjonsforum. Uppsala universitet, hvor hun har sin arbeidsplass, får også sinte kommentarer. De reagerer i følge svenske aviser med å be henne om en forklaring og om dokumentasjon på påstandene.

Det har jeg ikke så mye imot. Jeg mener kritikken er velfortjent, men den kommer vel sent og er kanskje litt hyklerisk. For universitetet må ha visst om disse overbevisningene og deres ikke-eksisterende belegg allerede da hun ble ansatt. Man kan si mye om professor Lundgren, men hun går ikke stille i dørene.

Ble nesten ofret av satanister

Første gang Eva Lundgren sto frem med lignende påstander var tilbake i 1991. Under overskriften “Eva måtte rømme fra Satan-møte” fortalte Lundgren til Dagbladet den 13. juni 1991 at hun og en venninne nesten var blitt ofret av Bergens-satanister. Dette skulle ha foregått i 1987.

Ifølge Dagens Nyheter, kan hun ikke ha lært så mye av denne mytiske hendelsen, for i mai 2005 påstår hun at hun “har varit deltagande observatör i tre satanistiska grupper i Sverige och Norge under en tioårsperiod. De beskrev väldigt grova våldtäkter och ännu grövre saker när de berättade om sina riter”.

I mellomtiden har hun kanskje glemt at hun “nesten ble ofret” allerede i 1987, og dessverre har hun også glemt å publisere resultatene? Noen videre satanismeforskning har hun nemlig ellers ikke beskrevet.

Ingen dokumentasjon

Det nærmeste jeg har funnet er i forskningsrapporten “La de små barn komme til meg… Barns erfaring med seksuelle og rituelle overgrep” (Lundgren 1994). Her har imidlertid Lundgren allerede “glemt” nesten-ofringen, og noen deltagende observasjon snakkes det ikke om. All informasjon er fra satanistenes påståtte ofre og fra litteratur.

Kunnskap om og forståelse av satanisme er nesten fraværende, og bokens bidrag er ikke akkurat redigert med henblikk på nøyaktighet. Lundgren, som redaktør og leder, slipper for eksempel gjennom følgende utsagn om den første “satanic survivor”-boken, Michelle Remembers, fra ROKS-bidragsyter Maggi Wikström:

“Michelle var en voksen kanadisk kvinne som i terapi begynte å minnes hvordan hun selv hadde deltatt i en sekt der rituelle overgrep forekom, og der hun selv hadde deltatt som føderske for sekten” (Wikström 1994: 303).

Problemet er, som religionshistorikeren Geir Levi Nilsen (1996:98f.) i sin tid påpekte, at Michelle Pazder var fire år da dette skulle ha skjedd. Det er heller ingen andre “fødersker” i boken.

Falsum

For de uinnvidde kan jeg fortelle at en “føderske” i denne forestillingsverdenen er en kvinne som føder barn spesifikt til bruk i satanistenes offerritualer. Fortellinger om “breeders” dukket etter alt å dømme først opp åtte år senere, i det velkjente falsumet “Satan’s Underground”, som allerede året etter ble trukket tilbake av utgiveren på grunn av at løgnene ble avslørt.

Forfatteren av boken, Laurel Wilson, var kjent for å dikte overgrepshistorier, og hun rekonstruerte seg senere også som Holocaust-overlevende.

Dette mangelfulle kjennskapet til og misvisende referat av kildene er dessverre symptomatisk for enkelte av bidragene.

Verre er imidlertid gruppens metodiske grep i den “empiriske” seksjonen. Lundgren innrømmer selv i sitt forord at intervjuene - som ble foretatt også på barn ned til fire år - var så ledende at de ikke ville hatt juridisk verdi.

Det gjorde imidlertid ikke noe, for selve formålet med slike samtaler var like mye å konsolidere overgrepsfortellinger, “virkeliggjøre” dem for informantene: “Etter vår mening skulle ikke forhør av barn tillates før barn har fått anledning til å virkeliggjøre sin egen historie sammen med noen andre på forhånd” (Lundgren 1994:35).

Hjernevask

Mindre vennlige røster har kalt dette for “hjernevask” på grunn av suggestive spørreteknikker, belønning for å si “det rette” og utilbørlig press til konformitet med forventninger. I praksis har det å “virkeliggjøre” ofte betydd at man har satt likhetstegn mellom anklage og skyld, og mellom voksnes mistanker og “barnets virkelighet” - nesten uavhengig av hvor sterkt barn selv har benektet mistankene (e.g. Ceci & Bruck 1995).

Ved å velge denne typen inngang til intervjuene, valgte forskergruppen å låse seg til forhåndskonklusjoner. Det er også synlig i fraværet av kritiske betraktninger rundt sterkt kontraindikerte element i fortellingene.

Politiets etterforskning og graving etter påståtte rituelle offer ga for eksempel bare negative resultat, uten at det avfødte endringer i historiene. At to av barna forteller om barn som eksploderer på grunn av piller (Lundgren 1994:170, 174) ble også tatt på strak arm.

Selv om forskergruppen ikke tok innover seg negative resultat, så gjorde andre aktører og aktivister det. Det er et av moralpanikkens forsonende trekk at den som regel er kortvarig. Interessegruppene kan vekke uro og mobilisere på basis av løse påstander, men dersom samfunnet ellers fungerer har de mindre sjanse over tid.

Man trakk grenser for det rimelige og sannsynlige, og Lundgrens og hennes kampfellers påstander falt utenfor. Derfor er det da også så lett nå, å bruke nettopp disse forestillingene til skrekk og advarsel.

Bjugnsaken

Den gang hørte de derimot til et knippe forestillinger og praksiser relatert til seksuelle overgrep. De var allerede dengang ekstreme, men nettopp fordi de var ekstreme og hadde blitt tilbakevist andre steder før, var de ikke blant de som skapte størst problemer i Skandinavia.

Forestillingene og praksisene som førte til uføret i Bjugn og de rettsskandaler den pensjonerte dommeren Trygve Lange-Nilsen har avdekket var både vanligere og gjorde større skade i enkeltmenneskers liv.

Det er blant annet nettopp slike ting som forestillingen om at anklager aldri er uten grunnlag, praksisen med ledende spørsmål, press til konformitet, uegnede medisinske diagnostiske teknikker og manglende ønske om å prøve teorier kritisk som også gikk igjen her.

Og de personer som var mest involvert i dette segmentet av 1980- og 1990-tallets ubehagelige episoder er sjelden gjenstand for oppmerksomhet. Slik sett blir Eva Lundgren, på grunn av sin synlighet og sine mer uttalt ekstreme teorier, syndebukk.

Ikke synd på Lundgren

Dette er ikke noe forsøk å forsvare Lundgrens teorier eller person eller fraskrive henne ansvar. Det er ikke synd på henne. Hun er en knivskarp og gjennomtenkt intellektuell som har gjort bevisste valg.

Poenget med denne historiske ekskursen er heller ikke å vise at Lundgrens fantasier om satanistiske sammensvergelser har bunnet i slett forskning og sterk ideologi.

Poenget er å snarere å dokumentere at dette må ledelsen ved Uppsala universitet ha visst, eller de burde ha visst det allerede fra starten av. Likevel har de gjort henne til forskningsleder ved et nytt kjønnsforskningssenter.

Nå har de kanskje fått litt kalde føtter, men en professor har og skal ha like stor rett til å dumme seg ut som andre. Og det råder og skal råde full frihet i forskningen.

Kritikerne som krever hennes avgang bør betenke seg på det. Vi henger kanskje ut kjettere i vitenskapsmiljøet iblant, men vi sparker dem ikke. Vitenskapen trenger original tenkning og folk med sine meningers mot.

Det er en pris å betale for det; den må vi betale. Derimot er det kanskje ikke nødvendig å gjøre de mest ideologisk overstyrte kjetterne til forskningsledere.

Litteratur

Ceci, Stephen J. & Maggi Bruck. 1995. Jeopardy in the Courtroom. Washington D.C.: American Psychological Association.

Dyrendal, Asbjørn. 2000. Fanden er løs dyrendal.html. En utviklingshistorisk fremstilling av “satanisme” som moderne ondskapsforestilling. i Marburg Journal of Religionvol.5 no.1.

Lundgren, Eva, m/Kersti Aldén, Agneta Lundström, Nea Mellberg & Maggi Wikström: La de små barn komme til meg. Barns erfaringer med seksuelle og rituelle overgrep. Oslo:Cappelen 1994.

Nilsen, Geir Levi: Satanisme som samtidsmyte. Hovedoppgave i religionshistorie, Universitet i Oslo 1996.

Öhrström, Lilian: Sex, lögner och terapi. Verkligheten bakom vår tids häxprocesser. Stockholm:Norstedts förlag 1996.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.