Forskning.no fortsetter sitt korstog mot verdens klimaforskere og mot FNs klimapanel IPCC. En skulle nesten tro at nettavisen hadde sitt oppdrag fra oljeindustrien, og ikke fra forskningsrådet og forskningsinstitusjoner.

Det er to forskere i USA som er spesielt skeptiske til IPCC: John R. Christy og Richard S. Lindzen. Christy har sluppet til i forskning.no tidligere. Nå har også Lindzen, som utvilsomt er den tyngste akademikeren av de to, skrevet en artikkel om sin klimaskepsis.

Lindzen er professor i meteorologi ved MIT, Boston, og en av verdens mest kjente forskere på atmosfærens dynamikk. På 1960-tallet var han postdoktor ved Universitetet i Oslo hos professor Arnt Eliassen, og han er medlem av vitenskapsakademiet i Norge.

Lindzen har ofte vært invitert til Norge. Geofysisk institutt hadde han som invitert foredragsholder på et symposium i 1994. Det har blitt resultater fra alt han har forsket på. Lindzen har derfor opparbeidet autoritet og en nesten ubegrenset selvtillit.

Dessverre har han brukt mye av sitt talent til å bli en djevelens advokat mot argumenter for global oppvarming, og nå er han president George W. Bushs beste alibi i klimaspørsmål. Således er han kanskje USAs viktigste forsvarsadvokat for deres syn på utslipp av klimagasser.

Lindzen fortsetter også sin forskning, og det har blitt positive vitenskapelige resultater fra hans klimaskeptisisme. Men han står stort sett alene blant forskere med sine ekstreme synspunkter om global oppvarming.

Likevel, den ensomme rytter har sympati i folket og en skare tilhengere, særlig blant politikere og energiprodusenter. Svært mye klimadebatt i media i USA er utløst av Lindzen. Han har således vært en flittig skribent i de største avisene i USA, og han er blitt intervjuet av et utall fjernsynsselskaper, blant annet BBC.

Lindzen opptrer som politiker og budskapet er det alltid det samme: ikke gjør noe for å begrense utslipp av klimagasser som CO2. Det han skriver i forskning.no er gamle, kjente argumenter fra hans side. Således er alle argumentene blitt vurdert av IPCC, og av hans internasjonale fagfeller, som i all hovedsak konkluderer motsatt.

Essensen i det han sier er at selv om økt drivhuseffekt er reell som følge av menneskers utslipp av klimagasser, er effekten på klimasystemet mindre enn hva de fleste tror. Grunnene til dette gjør han greie for i artikkelen i forskning.no.

John Christy hevder at dersom han skulle ta feil, vil nok USAs genier forske seg fram til løsninger på klimaproblemer som måtte komme. Jeg vet ikke hva Lindzen mener om dette, men også han er preget av amerikansk elitetenkning, og uttaler at det beste er å tilpasse seg klimaendringer når de eventuelt kommer.

I artikkelen i forskning.no sier han at vi allerede skulle ha sett større oppvarming til nå dersom IPCC har rett. Han nevner overhodet ikke at effekter av svevende partikler i atmosfæren (aerosoler) forårsaket av menneskers utslipp. De virker stort sett mot økt drivhuseffekt og har trolig i noen grad holdt den globale oppvarmingen tilbake til nå.

Lindzen var med som én av 11 svært kjente forskere i det amerikanske vitenskapsakademiet som lagde egen klimarapport på bestilling av president Bush (beregnet NAS i Lindzens artikkel). Denne rapporten kom i alt vesentlig fram til samme resultater som IPCC. Det vakte derfor oppsikt at Lindzen skrev under rapporten.

I ettertid, og i det han skriver i forskning.no, gjør han sitt beste til få fram at han egentlig ikke var enig likevel. Det gjelder for eksempel oppsummeringen i NAS, som på en balansert måte sammenfatter vår kunnskap om global oppvarming, men som Lindzen mener er forhastede konklusjoner (min oversettelse; se også artikkel av Grønås i Cicerone):

Drivhusgasser akkumuleres i jordas atmosfære som et resultat av menneskers aktivitet på en slik måte at lufttemperaturen og havtemperaturen stiger. Det er et faktum at temperaturene er i ferd med å stige.

Observerte endringer over de siste tiårene skyldes trolig for det meste menneskelig aktivitet, men vi kan ikke se bort fra at en betydelig del av endringene også kan være et utslag av naturlige variasjoner.

Menneskeskapt oppvarming og tilhørende stigning i havnivået ventes å fortsette gjennom det 21. århundret. Simuleringer med klimamodeller og grunnleggende fysisk tenkning indikerer sekundære klimaeffekter (som følge av oppvarmingen).

Disse inkluderer økning i nedbørsmengdene i noen områder og økt fare for tørke i relativt tørre områder. Følgene av klimaendringene vil være kritisk avhengig av hvor stor oppvarmingen blir og hvor fort den kommer.

Det midlere anslaget for menneskeskapt global oppvarming fra IPCC er basert på en forutsetning om at veksten i klimapådriv fra klimagasser som karbondioksyd vil akselerere. Den varslede oppvarmingen på tre grader celsius ved slutten av det 21. århundret er i samsvar med antakelser om hvordan skyer og relativ fuktighet i atmosfæren vil reagere på global oppvarming.

Anslaget er også i samsvar med den kunnskap man har om klimafølsomhet ved å sammenligne størrelsen på temperaturendringer mellom istider og mellomistider med den tilsvarende endring i klimapådriv.

Den varslede temperaturøkningen er følsom for forutsetninger om framtidige konsentrasjoner av drivhusgasser og aerosoler. Nasjonale politiske beslutninger som tas nå og senere vil derfor influere på omfanget av skader som sårbare samfunn og økosystemer måtte lide.

Fordi det er en betydelig usikkerhet i vår forståelse for hvordan klimasystemet varierer naturlig og reagerer på utslipp av klimagasser og aerosoler, bør dagens anslag for framtidig oppvarming bli sett på som foreløpige og som gjenstand for framtidige justeringer (enten opp eller ned).

En reduksjon av de vide grenser for usikkerhet som er knyttet til dagens modellforutsigelser av global klimaendring vil kreve betydelig framgang i vår forståelse og modellering av (1) faktorene som bestemmer atmosfæriske konsentrasjoner av drivhusgasser og aerosoler, og (2) de såkalte tilbakekoplinger som bestemmer klimasystemet følsomhet for en antatt økning i drivhusgasser. Det er også et presserende behov for et globalt observasjonsnett satt opp for å overvåke klimaet.

Generelt er komiteen enig med den vurdering av menneskeskapt klimaending som er presentert i rapporten fra IPCCs arbeidsgruppe I, men den ønsker å fremheve klarere den tiltro som kan tilskrives de vurderinger og advarsler som man har kommet med. En slik fremheving kan være til hjelp for politikere når de skal vurdere ulike valgmuligheter for demping og/eller tilpasning.

Begrepene klimafølsomhet og klimapådriv (strålingspådriv) ble brukt over. Følsomheten uttrykker hvordan global temperatur reagerer på et pådriv på klimasystemet. Et slikt pådriv uttrykkes gjerne som et globalt middel i Watt per kvadratmeter.

Om for eksempel energien i solstrålingen skulle øke med 1 W/m2 over et tidsrom, må klimasystemet svare på dette med en oppvarming. Sensitiviteten uttrykker da hvor stor denne oppvarmingen vil bli. Endring i for eksempel drivhuseffekten, iskapper og vegetasjon omgjøres til slike globale pådriv. Sensitiviteten studeres i klimamodeller, men anslås også fra observasjoner av klimaendringer.

Således har man estimert at forrige istid var ca fem grader kaldere globalt enn nåværende mellomistid holosen. Pådriv fra is og vegetasjon er anslått til -3,5 W/m2, økt drivhuseffekt til -2,6 W/m2 og endringer i partikler i atmosfæren til -0,5 W/m2. Til sammen blir dette -6,6 W/m2. Dette gir en klimafølsomhet på 0,75 grader per 1 W/m2.

En dobling av CO2 fra førindustriell tid gir et pådriv på ca 4 W/m2 og derfor en følsomhet på 3,0 grader. NAS angir en slik sensitivitet, men Lindzen mener den er mindre enn én grad.

Slik kan en liste opp en rekke felt der Lindzen har sine egne tall. I 1992 skrev han at dersom en fjernet all CO2 fra atmosfæren, ville vanndamp og skyer stå for nesten hele den nåværende drivhuseffekt.

Nå vet man at dette ville avkjøle overflaten med mellom fem og ti grader. Stikk imot de fleste andre forskere uttrykker Lindzen at sannsynligheten for at global oppvarming på grunn av økt drivhuseffekt neppe vil bli så stor som naturlige endringer.

Lindzens spesielle kort gjelder tilbakekopling fra vanndamp og skyer, som han mener er negativ. Han er alene å hevde at under global oppvarming vil fuktigheten avta over to-tre kilometer over overflaten.

Lindzen er svært kontroversiell, men ikke lett å komme forbi. Men han har flere motstandere i USA som intellektuelt er på høyde med han.

Nå må forskning.no sørge for balanse i formidling av klimaforskning. Jeg trodde avisen skulle formidle forskningsresultater og ikke være et organ for fagredaktørens politiske standpunkter i klima- og energispørsmål. Så vidt jeg kan bedømme, er alle anstrengelser fra forskning.no i klimaspørsmål til nå blitt brukt til å få fram skepsis mot IPCC.

Når vil forskning.no bruke resurser på å ta inn artikler av USAs mest kjente motstandere av forskere som Christy og Lindzen?