Ensidig om Solen og klima

Kronikk:Når Rasmus Benestad sterkt kritiserer andres bøker må han ikke glemme at han selv har skrevet en lærebok som for en solfysiker synes alt annet enn objektiv, skriver Pål Brekke i denne kronikken.
5.2 2004 07:00

Klimaforsker Rasmus Benestad har i to artikler på forskning.no (artikkel 1 | artikkel 2) kommet med en rekke uttalelser som krever kommentar.

Han går til kraftig angrep på anerkjente klimaforskere og medforfattere til FNs klimarapport når arbeidene deres ikke støtter hovedrapportens konklusjoner, og kommer med påstander om Solens innvirking på klimaet som ikke medfører riktighet.

Resultater som styrker andre teorier enn en menneskeskapt global oppvarming blir av Benestad betegnet som kontroversielle eller omstridte, mens klimapanelet synes hele tiden å ha fasiten.

Når Benestad sterkt kritiserer andres bøker (Bjørn Lomborg) må han ikke glemme at han selv har skrevet en lærebok om Solen og klima som for en solfysiker synes alt annet enn objektiv.

Jeg vil her i hovedsak kommentere variasjoner i Solens aktivitet og dets innvirkning på klima, noe som ligger innenfor mitt fagfelt.

Solens påvirkning på galaktisk kosmisk stråling (GCR) er foreslått av Henrik Svensmark ved Dansk Romforskningsinstitutt, som en kobling mellom variasjoner i solaktivitet og klima. Mekanismen går i korthet ut på at Solens magnetfelt styrer mengden GCR som igjen innvirker dannelse av lave skyer.

En mer aktiv sol i dag, sammenlignet med for 150 år siden, vil gi mindre GCR enn tidligere, og dermed også færre lave skyer som igjen betyr mer innstråling fra Solen. Denne effekten vil komme i tillegg til den mer aksepterte effekten av økt utstråling fra Solen.

Benestad hevder imidlertid at det ikke er noen trend i de GCR-data han har funnet på Internett, og at “det er like innlysende som keiserens nye klær at solaktiviteten ikke kan forklare den globale oppvarmingen vi har sett siden 1960-tallet”.

Hans påstand om at GCR ikke har avtatt de siste 50 år strider imidlertid mot en rekke fagpublikasjoner (for eksempel Lockwood, Nature 1999 399 437 og referanser her) som viser at fluksen av kosmisk stråling har avtatt med 3 prosent de siste 50 år, i samsvar med geomagnetisk aktivitet og dermed solaktivitet (se også Awalulia i JGR, 1997, 102, p 24229).

Det er bekvemt å søke på Internett, men lite tung faglitteratur underlagt vitenskapelig kvalitetskontroll (peer-review) er enkelt tilgjengelig der. Når så Benestad ikke ser noen trend i de data han har funnet på Internett, burde han som vitenskapsmann samholde dette med data allerede publisert for deretter å forklare hvorfor han ikke finner noen trend. Skulle han så fastholde at det ikke er noen trend, ville det være et nytt og oppsiktsvekkende funn som burde publiseres med en vitenskapelig artikkel.

Benestad hevder at siden det er nattetemperaturen som øker mest, så er det uforenelig med ideen om at solens aktivitet påvirker skyer. Dette er et interessant og legitimt spørsmål. Det er imidlertid en diskusjon om hvorfor nattetemperaturen har økt mer enn dagtemperaturen. Muligens er denne effekten størst over landområder. Nyere forsking kan tyde på at dette kan skyldes urbaniseringseffekten og jordarealforandringen.

Det er imidlertid ikke sikkert at det er skyer som gir dette utslaget. Heller ikke økte CO2-utslipp og klimamodeller ser ut til å kunne forklare denne trenden som derfor ikke behøver å si noe definitivt om forandring i skyer.

Benestad anklager videre Bjørn Lomborg for “at han i figur 147 har utelatt målinger (av lave skyer) etter 1994, der kurven starter å sprike.”

Benestad burde selvfølgelig vite, dersom han fulgte med i faglitteraturen på dette området, at satellittobservasjoner av skyer etter 1994 først ble frigjort sent i 2001. Dette skyldes at det er en meget komplisert og tidkrevende prosess å kalibrere slike data. Den engelske utgaven av Lomborgs bok kom ut i 2001, manus til boken ble derfor levert før disse data ble tilgjengelig.

Videre nevner ikke Benestad at det pågår en vitenskapelig diskusjon i litteraturen om årsaken til at kurven for kosmisk stråling og skydata spriker etter 1994. Noen hevder at dette beviser at den tidligere korrelasjonen bare var tilfeldig, mens andre påpeker at det sannsynligvis skyldes en kalibreringsfeil mellom de ulike satellitter som er brukt til å bygge opp tidsserien for skydata.

Dersom man korrigerer for en slik kalibreringsfeil følger kurvene hverandre godt også etter 1994. Slik er det altså en vitenskapelig uenighet om tolkningen av ISCCP-observasjonene, uten at resultatene som støtter en fortsatt sammenheng dermed bør bli betegnet som kontroversielle.

Benestad ivrer etter å diskutere en kurve som viser en sammenheng mellom solsykluslengden og global bakketemperatur, en sammenheng som første gang ble publisert allerede i 1991. Denne kurven er blitt gjenstand for mye diskusjon og Benestad trekker ofte frem dansken Peter Laut som er meget kritisk til mulige sammenhenger mellom solsykluslengden og temperatur.

Laut har gått så langt som å hevde at det er jukset med data og at “tvilsom datamanipulasjon” er benyttet for å få kurvene til å passe. Disse alvorlige påstandene, som ikke hører hjemme i den vitenskapelige debatten, er tilbakevist i peer review-litteraturen, og uttalelsene fra Laut tyder mer på at han ikke har forstått hvordan den originale dataanalysen ble gjort.

Andre uavhengige forskningsgrupper har studert de samme data med andre metoder (for eksempel wavelet-analyse), og konklusjonen er at det er en signifikant korrelasjon frem til ca. 1980 (så langt man hadde data da den opprinnelige kurven ble publisert i Science i 1991).

Kurven i seg selv har egentlig liten betydning da den ikke beviser noe som helst, hvilket også ble understreket allerede i 1991. Kurven fungerte kun som en spire til å søke etter mekanismer der Solen muligens kan bidra til globale klimaendringer.

At Solen kan påvirke været på Jorda er formodentlig en tanke som virker naturlig for de fleste.

Det er overraskende hvor mye energi Benestad bruker på å diskutere kurven nevnt ovenfor. Han skriver “Hvorfor ser man ingen likhet mellom temperatur og solsykluslengde i de ufiltrerte dataene? Med andre ord: Lomborg gir et ensidig bilde av saken. Man ville også forvente noen advarsler når det gjelder glatting av korte tidsserier, som begge inneholder en trend, hvis det hadde vært en objektiv fremstilling av saken.”

Her stiller Benestad et spørsmål han ikke har svar på. Dersom det forekommer en bedre og signifikant sammenheng mellom temperatur og utglattet solsykluslengde, så er jo det noe en fagperson bør søke å forstå, snarere enn å mistenkeliggjøre. Nye vitenskapelige erkjennelser frembringes av nysgjerrighet og undring, ikke av mistenkeliggjøring av data som ikke passer inn i eksisterende teorier.

Benestad har selv skrevet en lærebok om Solen og klima (Solar Activity and Earth’s Climate, Springer-Verlag, 2002). Denne boken bærer preg av begrenset forståelse for solfysikk, og fremfører i stor grad Benestads egne betraktninger rundt sammenhenger mellom solare- og klimatiske størrelser der mange ikke er i tråd med publiserte studier.

En stor andel av kurvene som presenteres i boken er hans egne analyser av data han har plukket fra ulike kilder, inkludert mye fra Internett. En lærebok på universitetsnivå burde være basert på studier som er gått gjennom peer review-systemet, og ikke en personlig analyse og tolking.

En bør også merke seg at under diskusjonen om nettopp solsykluslengden og temperaturkurven, så er Benestad påpasselig med å referere til Lauts kritikk av denne kurven (Laut, 2000, JGR, 105, 27489). Det er derimot helt uakseptabelt at han samtidig unnlater å referere til det publiserte tilsvaret fra Lassen og Friis-Christensen (2000, JGR, 105, 27493) som faktisk stod i samme nummer av JGR.

I denne artikkelen, som stod rett etter Lauts, ble alle anklager tilbakevist ettertrykkelig.

Kanskje burde Benestad gå i seg selv og se om hans egen bok virkelig er objektiv. Fra mitt ståsted så bruker den mer spalteplass på å kritisere enhver sammenheng mellom Solen og klima enn presentasjon av selve temaet. Han setter til og med store spørsmålstegn ved nøyaktigheten i nedtegningen av solflekker opp gjennom de siste 400 årene, en av de lengste direkte vitenskapelige måleserier vi har.

Uansett bør Benestad avstå fra å hevde at andre er uredelige, subjektive og ensidige når konklusjonene avviker fra hans egne oppfatninger om dette temaet.

Benestad hevder at Solens aktivtet ikke har forandret seg de siste 50 år og kan derfor ikke ha bidratt til oppvarmingen siden den gang. Det siste publiserte arbeidet på dette feltet (Lockwood, 2003, Journal of Geophysical Research, Vol 108, No 13, s1128) oppsummerer dette annerledes. Her er Solens åpne magnetfelt utledet ved tre ulike metoder som alle gir samme resultat, nemlig at magnetfluksen fra Solen toppet seg i 1987.

På samme måte som en del andre indikatorer for solaktiviteten, så er det generelt akseptert at Solens aktivitet økte frem til 1950, og avtok frem til rundt 1970, for så å stige igjen frem til midten av 1980-tallet.

Det er derfor feil å si at Solens aktivitet ikke har forandret seg de siste 50 år. En lignende trend ser man også i den globale temperaturen målt ved bakken. At Solens aktivitet har flatet ut eller gått noe tilbake siden 1987, samtidig som at bakketemperaturen tilsynelatende fortsetter å stige, kan selvfølgelig bety at vi de siste 15 år har sett et menneskeskapt signal i klima. Men det utelukker ikke at temperaturen på bakken kan være influert av varmelommer rundt store byer eller mekanismer i Solens aktivitet vi enda ikke forstår.

Når det gjelder satellittmålinger av troposfæretemperaturen, som viser vesentlig mindre oppvarming sammenlignet med bakken, prøver Benestad igjen å gi inntrykk av at disse målingene er omstridte og at de tydeligvis bare er en avsporing i debatten. Dette er en ganske drøy påstand mot en rekke anerkjente forskere som arbeider med, og prøver å forstå, disse målingene.

Til kontrast kan man jo nevne at det nylig ble publisert arbeider (for eksempel Nature, 423, p528, 2003, og Phil. Trans. A. Special Theme Issue, 360, 1705) der det kom frem at halvparten eller mer av den observerte globale oppvarmingen de siste 50 år kan forklares med en kombinasjon av urbaniseringseffekter og jordarealforandringer.

Dersom dette viser deg å være riktig, og i tillegg til en mer aktiv sol, er det ikke mye rom for at CO2 er en effektiv varmepådriver. Kanskje er effekten av menneskeskapt CO2 overestimert? Det er mye vi ikke forstår i klimaforskningen. Langvarig forskningsinnsats på alle fagfelt vil sikkert gi oss bedre svar en dag.

I Norge ser vi en uvanlig stor motstand mot teorien om at kosmisk stråling kan innvirke på skyer. I Science (29. november 2002) er det en oversiktsartikkel fra tre fremtredende engelske forskere innen atmosfære- og partikkelfysikk, som mener det bør forskes mer på sammenhengen mellom kosmisk stråling og skydannelse (Carslaw 2002). De omtaler en rekke nyere resultater som tyder på en sammenheng mellom solaktivitet, kosmisk stråling og skydannelse. De etterlyser også laboratorieforsøk for bedre å forstå de mikrofysiske prosessene bak en slik tilsynelatende sammenheng.

I redaktørens kommentar i Science (2002, Vol. 298, side 2298), “Areas to Watch in 2003”, nevnes sol og klima som et av seks områder som må betraktes som neste års hete forskningsfelt.

Det står følgende: “etter som flere og flere kurver over fortidens klima samsvarer med Solens svingende aktivitet, har forskere motstrebende begynt å ta Solen alvorlig som en faktor i klimaforandringene. Sol-klimaforskere arbeider nå med å identifisere den fysiske forbindelsen mellom Solens relativt svake fluktuasjoner og klimaet. En ledende kandidat: sol-modulert kosmisk stråling og dens effekt på klima.”

Dette setter den norske kritikken mot slik forskning i et merkelig lys.

Det gjenstår mye forskning før vi kan si noe sikkert både om Solens påvirkning og om menneskeskapte klimaendringer. Vi trenger lengre observasjoner av både Solens aktivitet og Jordens klimavariasjoner for å kunne utlede sikre trender.

Solen har et potensiale til å drive det meste av klimaendringene vi har sett de siste 150 årene. Om dette er tilfelle, må klimaeffektene av de menneskeskapte klimagassene, og særlig de forsterkende effektene som må til for å få den forventede temperaturøkningen i fremtiden, være mindre enn antatt.


“Global overflatetemperatur sammenlignet med temperaturøkning, estimert ut fra økt utstråling fra Solen utledet fra økningen i dens utstrakte magnetfelt. Som man ser ut fra dette arbeidet, øker pådrivet fra Solen helt frem til 1985. Fra Lockwood and Stamper (GRL, 26, 16, p2461). Indirekte effekter, som påvirkninger variasjoner i UV-strålingen har på Jordens atmosfære og variasjoner i mengden skyer på grunn av variasjoner i kosmisk stråling, vil kunne komme på toppen av pådrivet som er vist her.”


 

Fortsett klimadebatten i vårt diskusjonsforum

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Saker fra våre eiere

Høgskolen i Oslo og Akershus
Podcast:

Hvordan kan du forberede deg til framtidas arbeidsliv? I denne podcasten gir to eksperter sine råd til både kommende og eksisterende arbeidstakere. 

Nasjonalforeningen for folkehelsen

Tidligere har det vært vanskelig å vite hvem som er i faresonen for akutt hjerteinfarkt. Nå kan blodprøver gi svaret på kort tid. 

Høgskolen i Oslo og Akershus

Er 0,999… med uendelig mange desimaler mindre enn 1 eller lik 1? Både folk flest og lærerstudenter svarer typisk det samme.

Saker fra våre eiere

Universitetet i Oslo

Behandlingen er direkte rettet mot å redusere selvskading og selvmordstanker. Og den gir gode resultater.

Universitetet i Oslo

For noen barn er det ekstra krevende med rop og skrik i skolegården, bøker som smelles igjen og stolbein som skraper mot gulvet.

NTNU

De over 65 år har like god effekt av operasjon for skiveprolaps i korsryggen sammenlignet med yngre pasienter.

Forskeren forteller:

Når ungdom presses til å drive med idrett, og voksne bestemmer hvordan de skal gjør det, da blir idrettsungdom lei. Men du kan unngå at barna dine mistrives, blir stresset og presterer dårlig på sikt.

Dinosaurenes historie må skrives om, sier britiske forskere etter en ny enorm analyse. Det vil uten tvil ryste fagfolk verden over, men hvis forskerne har rett, løser de flere uløste gåter.