(Foto: NASA Goddard Space Flight Center/Flickr.)

Er det kultivert å ødelegge jorda og la arter dø ut?

Kommentar:

Tenk om romvesener kommer for å besøke menneskeheten. Hva vil de tenke om oss når de ser de ødelagte naturområdene og den utbredte fattigdommen vår?

2.7 2016 04:00

Du passerer Kløfta, retning nord. Frontlysene skanner mørket, Neil Young breker fra høytalerne

Well I dreamed I saw a silver space ship flying …

Ellers er alt vel.

Førerplassens unike ergonomi, instrumentpanelet i øyehøyde, den 9,7 tommer store berøringsskjermen, det sømløse giret. Du hører ingen motorlyder. Du kjenner derimot vibrasjoner fra mobilen. Ignorerer dem, for GPS-en forteller deg at du snart er fremme.

Idet du tar inn på den lille sideveien, blir du stanset. En UFO, en skinnende sølvfarget en, tvers over veien. Tre skikkelser nærmer seg. Ikke truende. De har aldri vært på jorda før, vil bare se.

Lite imponerende teknologi

Elbilen interesserer dem ikke. Ikke engang det at den er har en rekkevidde på 346 kilometer – og kan gå fra null til hundre på fire sekunder. Androiden din får dem til å gjespe, GPS-en, likeså.

De får øye på DAB-radioen, men det er ikke size assessment-systemet som fanger interessen. Neil Young breker fremdeles

They were flying Mother Nature’s silver seed to a new home in the sun …

Dette har de ikke hørt før. Kult! De knipser med tentaklene.

Elektriske biler, mobiltelefoner? Been there. Done that. Den slags var de ferdige med hundrevis av år før de bega seg ut i rommet.

Både teknologi og vitenskap er slik. Kan du legge sammen to og to, kommer resten – etter hvert.  Mekanikk, evolusjonsteori, kvantefysikk, kontinentaldrift. Vi kartlegger og beskriver en virkelighet som er der ute, uavhengig av oss. Litt variasjon kan oppstå, men finnes et fysisk problem, vil vi fikse det. På en eller annen fysisk måte. Newton, Darwin, Einstein. Geniale og kreative – men hadde ikke de kommet opp med ideene, så hadde noen andre.

Dermed vil ufonautene oppfatte alle de tekniske duppedittene dine som, okei – litt uvanlige, men likevel …

Begrenset kultur

Vår kultur, derimot, kan gi dem større overraskelser. Selvsagt kommer de selv fra en kultur, vitenskap og teknologi kan ikke oppstå i vakuum. Men de fremmedes kultur – utviklet i vesener, kanskje ikke engang konstruert av samme molekyler som oss selv, formet gjennom evolusjonære hendelser vi knapt kan ane – deres kultur vil være svært ulik vår. Og vice versa.

De vil dermed ha sin relativitet og sin evolusjon, men kanskje ikke sin Neil Young? Kanskje ikke musikk, engang?

Nja … det å dunke to steiner sammen, er vel så enkelt, at vi kan anta at man gjør det de fleste steder i universet? Utover dette, er det lite som begrenser kulturelle uttrykk, de kan bevege seg dit de vil, uavhengig av den virkelige verden – og resultatene kan bli mer unike, enn for eksempel våre og de fremmedes tolkninger av «adaptiv radians».

Vi kan altså føre et argument for at det er kulturen som skiller oss ut som art. Den er unikt menneskelig – det er gjennom den våre utenomjordiske venner vil kunne avgjøre, ikke bare hvor langt opp på den teknologiske stigen vi har rukket å klatre – men i tillegg: Hvor avanserte vi er – i hvilken grad vi kan kalle oss et høyerestående vesen.

Enkelte kulturutøvere har imidlertid og dessverre misforstått alt, omtrent herfra og ut. De vet at kultur er noe nobelt, avansert og fint – men de forstår ikke dens begrensninger. Det vil si: De forstår ikke at vi så langt har belastet vårt ytterste uttrykk med et handikap. Kunst, filosofi, sosiologi, antropologi, teologi – det handler alt sammen om oss selv og vår egen navle. Det handler om mennesket - dets angst, dets følelser, dets intriger, hva det har gjort, hva det kunne ha gjort, hva det kommer til å gjøre.

Og så har vi, eller «noen» glemt at mennesket eksisterer i en kontekst. Vi er én av milliarder av arter som har eksistert på en jord, som er en av milliarder kloder som kommer til å romme liv, gjennom de milliarder på milliarder av år det hele skal pågå.

Det er her naturvitenskapen briljerer. Den går utenfor mennesket, ser universet, den store helheten. Kulturen, derimot, har i mindre grad brydd seg med områdene bortenfor kafébordet. Den kulturelle tåketaler Bruno Latour sa for eksempel en gang at «Einstein’s text is read as a contribution to the sociology of delegation.» For Latour er nemlig «the content of any science … social through and through.» Det viktigste er jo som kjent, for nok en gang å sitere denne franske vitenskapssosiologen, ikke å si det riktig – men å si det elegant.

Kan vi kalles kultiverte?

Jeg kutter det kort. Vi er nok en gang på en dårlig opplyst sidevei, et sted syd for Jessheim. Neil Young har sluttet å presse lydbølger opp fra åndedrettsorganet. Det knipses ikke lenger i tentakler. De besøkende har forstått at vi jordboere er kultiverte. Men hvor mye? De ser seg rundt.

Sekunder senere glir de i cruisefart over det sørlige Frankrike. De ser. Et halvt minutt senere, over Kamerun, ser de fremdeles.

Fattigdom. Kan folk være kultiverte, og samtidig la brorparten av sine slektninger leve i elendighet?

Ødeleggelser. Hele Europa var en ødemark, og det er ikke mye bedre her nede ved ekvator. Kan folk som ødelegger sin egen klode, kalles kultiverte?

Sist jeg dukket opp her i forskning.nos spalter, spurte jeg hvordan kan vi redde dyra fra å dø ut? Halvparten av alle de arter vi så langt har funnet, er truet på et eller annet vis. Som regel av oss.

Jeg har i tidligere kommentarer forsøkt å fokusere på det positive: Vi mennesker har gjort mye galt, men de siste 150 årene har det om ikke annet vokst fram en bevissthet om naturens egenverdi. Vi har fått vernetanken, de siste tiårene kulminert i internasjonale klima- og mangfoldavtaler. Disse kan kritiseres, men er i sin natur revolusjonære – de peker mot en bedre fremtid.

Likevel er det fremdeles slik at det er bare å ta for seg. Har du en strandstripe, i prinsippet beskyttet av hensynet til fellesskapets interesser, får du garantert med deg noen politikere på laget, og vips har du den hytta du bare måtte ha. Har du et landområde, litt blandingsskog, litt eng, et jorde, likeså: Klart verden trenger enda et kjøpesenter! Og så videre. Det er fremdeles slik at grådighet gir deg rett til å gjøre overgrep mot både naturen og fellesskapet. Er dette kultivert?

Ikke hvis vi holder oss med det ekte kulturbegrepet, det som omfatter verden bortenfor kafébordet.

Det er ikke for sent

Jeg vil fortsette i en positiv ånd: Det er ikke for sent. Vi har ikke kommet lenger i vår berserkgang, enn at det fremdeles er mulig å redde mer enn stumpene. Det gjelder bare å se stort på det. Større enn vi ser i dag. Og temmelig annerledes.

Verdens første nasjonalpark, Yellowstone, ble opprettet i USA i 1872. Flere har kommet til, og det finnes i dag knapt noe land som ikke har satt til side, til dels betydelige naturområder – totalt er 161 000 landområder og 6500 marine områder vernet. Hvilket i 2015 betød at i underkant av 15 prosent av jordas tørre overflate, og 2,8 prosent av havet, i hvertfall i teorien er satt av til natur. Og prosentene øker.

Er det mulig å tenke seg et internasjonalt samarbeid som sikrer enda større områder? I så varierte miljøer som mulig, til lands og til vanns? Er det mulig å tenke seg korridorer mellom viktige naturtyper – på tvers av landegrenser? Er det mulig å tenke seg at vi mennesker kan etablere et slikt meganettverk av det beste naturen har å by på – og deretter trekke oss tre skritt tilbake, bare observere mens naturen tar tilbake det vi har ødelagt? At vi lar livet leve sitt eget liv?

Her har vi en utfordring for våre barn og barnebarn, og det kommer til å bli en del vanskeligere enn IPCC. Men absolutt mulig.

Idealistiske forskere antar at dersom vi setter av halvparten av kloden til natur – og det kan være mulig, takket være genteknologi og andre fremskritt innen matproduksjon – hvis vi kan sette av 50 prosent, kan vi redde 80 prosent av alle arter som finnes på jorda i dag.

Her har vi som sagt en utfordring.

Samtidig, halvveis til Proxima Centauri, har våre venner funnet noe nytt å høre på.

Don’t worry, Be happy …

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Saker fra våre eiere

Opplysningskontoret for Meieriprodukter

Billigere, merket og strategisk plassert mat funker best for at vi skal kjøpe sunne varer.

Senter for internasjonalisering av utdanning

Nesten 7000 norske studenter tok utvekslingsopphold utenlands i 2016. Europa lokker stadig flere ut, mens færre velger USA.

Norsk institutt for vannforskning (NIVA)

Mens mengden plast i havet har vært mye debattert, blir ferskvann sjelden nevnt i det offentlige ordskiftet. Nå har to mastergradsstudenter funnet mikroplast også i hovedstadens elver. 

Saker fra våre eiere

Sykehuset Innlandet HF

Mennesker med psykiske lidelser og rusproblemer får bedre livskvalitet og bedre helse når de får hjelp fra et behandlingsteam.

NTNU

Enkelte med diabetes merker knapt at blodsukkeret blir lavt. Det er uheldig om de for eksempel kjører bil. Nå vet vi mer om hvorfor.

NIBIO

– Dette viser at vi er nødt til å ta godt vare på den skogen vi har, påpeker forsker. 

Forskeren forteller:

Når ungdom presses til å drive med idrett, og voksne bestemmer hvordan de skal gjør det, da blir idrettsungdom lei. Men du kan unngå at barna dine mistrives, blir stresset og presterer dårlig på sikt.

Dinosaurenes historie må skrives om, sier britiske forskere etter en ny enorm analyse. Det vil uten tvil ryste fagfolk verden over, men hvis forskerne har rett, løser de flere uløste gåter.

Mens mengden plast i havet har vært mye debattert, blir ferskvann sjelden nevnt i det offentlige ordskiftet. Nå har to mastergradsstudenter funnet mikroplast også i hovedstadens elver. 

Svensker sløser mest med strømmen når den er inkludert i husleia.