Kommentar: Reinkarnasjonsunderholdning

Hver søndag fører TVNorge seerne sine tilbake til tidligere liv. Fører de dem også bak lyset?

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Etter et par sesonger med det makabre Fornemmelse for mord, der såkalt synske mennesker “kaster lys over” uløste drapssaker, søker TVNorge denne sesongen å berike oss med serien “En reise i sjelen”.

Her møter vi Rune Amundsen, etter sigende Norges fremste ekspert på regresjon.

Programmet dreier seg om reinkarnasjon. Amundsen, velkjent for de som har fulgt norsk New Age-bevegelse noen tiår, veileder hver uke et menneske tilbake til dets tidligere liv. Programmets klimaks nås når de to endelig finner den lille landsbyen i Provence, eller var det Toscana? Den pittoreske kirken ligger der fremdeles, under lønnetrærne ved den brolagte plassen. Men fontenen er borte. Akk som tiden går? Men, sannelig - var det ikke slik jeg beskrev det? Noen har skrevet INRI på korset!

Litt ekstra tårer kan påregnes ved funn av egen gravstøtte, antyder TVNorge i egenreklamen.

Søt drøm

Det er en søt drøm. Det er ikke egentlig slutt. Vi bare svever videre. Alt henger sammen.

Og egentlig kan det vel heller ikke skade?

Jeg kviet meg lenge for å skrive denne kommentaren. For det første fordi jeg kjenner Rune Amundsen som en i utgangspunktet velmenende og godtroende fyr som har fått så det holder de siste årene. For det andre fordi jeg hater å fremstå som den surmaga skeptikeren som misliker alt som ikke er firkantet og målbart - og som for øvrig egentlig ikke er noe å ta på vei for.

Når jeg nå tvinger meg selv til å skrive, er det fordi Rune Amundsen nok en gang har krysset en grense jeg mener han ikke burde ha krysset. For det andre fordi terapier som såkalt fører folk tilbake til angivelige tidligere liv, under visse omstendigheter er litt mer enn selskapsleker. Og for det tredje fordi jeg hater når folk blir lurt av noen som veit at de lurer dem!

Terapi

Regresjon benyttes i psykologien som en metode for å føre folk tilbake til tidligere deler av sine liv. En utbredt misforståelse blant folk flest, er at pasienter som for eksempel føres tilbake til sin barndom, faktisk gjenopplever denne slik den var. Og at det på denne måten kan dukke opp ukjente og forlengst glemte opplysninger.

Vi kan ikke utelukke at man gjennom regresjon kan komme på ting man hadde glemt, men en bedre beskrivelse av det som skjer under regresjonsterapien, er at pasienten spiller seg selv som barn, slik pasienten som voksen oppfatter sin barndom.

Dermed må man, og særlig terapeuten, ta høyde for at det står så som så til med de eksakte minnene. Terapeuter som har lokket fram og tolket falske minner som om de var ekte, har forårsaket utallige tragedier. Familier har gått i oppløsning, folk har begått selvmord eller tilbrakt år i fengsel for overgrep de ikke begikk i den virkelige verden.

Noe av det positive som har skjedd med psykologien de siste årene, er at man har fått en større erkjennelse av disse problemene.

Når TVNorge markedsfører Rune Amundsen som “Norges fremste ekspert på regresjon”, mener de nok snarere “regresjon til tidligere liv”.

Begynte som uhell

Det begynte nærmest som et uhell. Pasienter som deltok i regresjon tilbake til barndommen, stanset bare ikke, og begynte å fantasere videre. Dette ble tolket som beretninger fra tidligere liv, og koblet til ulike religioners tro på reinkarnasjon.

Som sagt; det er en søt drøm. En fantasi noen og enhver kan hengi seg til. I utgangspunktet uskyldig - og som metode, for eksempel i en New Age-setting for selvutvikling, kan det sikkert også være nyttig.

Det kan imidlertid oppstå problemer hvis man bruker regresjon til tidligere liv som del av terapi eller healing. Det skal ikke mye menneskelighet til for å forstå at en terapeut som leder, forleder og nærmest oppfordrer sine pasienter til å leve ut sine vrangforestillinger beveger seg ut i farlig farvann.

Uten autorisasjon

I 2002 ble den daværende psykologen Rune Amundsen erklært uegnet som utøver av yrket. I et brev som Statens helsetilsyn sendte ut i april 2002 står følgende: «Psykolog Rune Amundsen sin autorisasjon som psykolog tilbaketrekkes fra dags dato i medhold av helsepersonellovens paragraf 57. Helsetilsynet har vurdert Amundsen som uegnet til å utføre yrket som psykolog forsvarlig. Dette er vurdert på bakgrunn av behandlingen gitt til fire pasienter.»

I BergensTidende kunne man lese at én av de fire var en 56 år gammel kvinne fra Florø. Hun var pasient hos Rune Amundsen i årene 1994 til 1999. I løpet av de årene fikk hun vite at hun hadde levd et liv som SS-offiseren «Hans» i Tyskland, der hun hadde vært med på å torturere, gasse og drepe jøder.

Forståelig nok gikk dette svært hardt inn på henne, hun fikk angst, skyldfølelse og mer - ikke akkurat det hun trengte, får vi tro.

Vi kan forestille oss at logikken bak beslutningen om likevel å ta sjansen, og la henne “gjenoppleve sitt tidligere liv” lå i retning av en forestilling om at kvinnens problemer i dette livet på noe vis er knyttet til det forrige - og at en konfrontasjon med tidligere opplevelser på noe vis kan trigge helbredelse.

Vi kan undre oss over hva logikken er, i de tilfeller det går som i den ovenfor nevnte saken. Er det at pasienten får som fortjent?

Viktig om det er sant?

Men er det viktig om kvinnen fra Florø virkelig var SS-offiser og jødemorder? Selvsagt ikke. Amundsens terapi er moralsk forkastelig, uansett hvilken virkelighet man tilskriver reinkarnasjon - og karma, altså den skyld (eller det motsatte) en person i følge enkelte østlige religioner, tar med seg fra tidligere liv, og som avgjør ens personlighet og status i det nåværende.

Jeg føler likevel at det er påkrevet å se litt nærmere på det rent faktiske i det tv-seerne blir presentert i “En reise i sjelen”.

Regresjonsterapi til tidligere liv baserer seg på forestillingen om reinkarnasjon, ideen om at sjelen forlater kroppen når vi dør, og gjenfødes i en annen kropp. Noen mener sjelen må vente litt før den gjenfødes, andre mener den kan gå rett videre. (I henhold til slik tro, kan vi risikere - og enkelte mener å ha opplevd det - at for eksempel en mann som dør mens kona er gravid, kan gjenfødes som sin egen sønn.)

Forestillingen er gjerne forbundet med en tro på at sjelen passerer til enten en høyere eller lavere livsform, alt etter den avdødes livsførsel. Noe som selvsagt kan ha en oppstrammende effekt på den allmenne moral.

Troen på reinkarnasjon er vanlig i østlige religioner som buddhisme og hinduisme, men har de siste årene bredt om seg også i vesten. Den er viktig i teosofien, dianetikken og andre esoteriske livssyn, vi møter den hos kanalisører og vi møter den i folketroen, for eksempel som forklaring på fenomener som déjà vu.

Og i følge et intervju med Rune Amundsen på TVNorges nettsider, er det at vi har levd tidligere et “særdeles godt dokumentert fenomen”.

Bridey Murphy

Bridey Murphy levde i Cork i Irland på 1800-tallet. En dag i 1952 dukket hun opp igjen i byen Pueblo i Colorado, hun begynte å snakke gjennom munnen til Virginia Tighe, da en lokal amatørhypnotisør hypnotiserte henne.

Unge Tighe, som verken var irsk eller noensinne hadde satt sine bein i Irland, begynte å synge irske folkesanger og fortelle irske eventyr. Hun kom etter hvert opp med historier fra dagliglivet i Cork, detaljer hun etter sigende umulig kunne ha kjent til om hun ikke selv hadde opplevd dem.

Hypnotisøren Morey Bernstein skrev bestselgeren “The Search for Bridey Murphy”, og løsnet dermed et skred av bøker, artikler, interesse, tro og livssyn. Avisene sendte reportere til Irland. Fantes det virkelig en kvinne med navn Bridey Murphy i Cork en gang på 1800-tallet?

Hvem vet?

Det fantes i hvert fall én i USA på 1900-tallet, utvandret fra Irland. Hun bodde rett over gata for Virginia Tighe.

Lureri?

Tilfellet Bridey Murphy kan altså kokes ned til litt grumsete barndomsminner, fantasi (hva man enn kan si om hypnose, viljen til å delta i fantasilek er en ingrediens) og lureri - eller en kombinasjon av disse.

Jeg har trukket fram denne saken i diskusjoner med Rune Amundsen. Ett av svarene jeg får, er at Bridey Murphy bare er ett av utallige eksempler på reinkarnasjon, og at ingen har klart å tilbakevise dem alle.

Med snart seks milliarder mennesker på jorda, hvorav en ikke ubetydelig del tror på realiteten i reinkarnasjon, bør vi ikke forundres over at det finnes flere tilfeller. Men, sakens karakter tatt i betraktning, blir det med reinkarnasjonene som med julenissen og sjøormen i Seljordsvannet: Det er da ikke skeptikernes oppgave å tilbakevise - bevisbyrden ligger hos den som kommer med den fantastiske påstanden.

Her ser jeg konturene av en endeløs debatt om hvem som er og ikke er egnet til å vurdere reinkarnasjonens troverdighet. Jeg prøver å avskjære den, med et par henvisninger til psykologen Robert Baker. (Se for eksempel Hidden Memories: Voices and Visions from Within, Prometheus, 1996.) Han viste at den enkeltfaktor som i et eksperiment best kunne forutsi om et menneske ville oppleve tidligere liv eller ikke, var om personen trodde eller ikke trodde på reinkarnasjon.

Det du forventer, har altså stor betydning for det du opplever.

Forventninger innfries

Dette er et argument om selvsagt kan vries begge veier: De som ikke tror på reinkarnasjon er heller ikke åpne for å oppleve den, og går glipp av moroa. (Men hvilken virkelighet har egentlig fenomener som er avhengig av å bli trodd på for å bli sett?)

Baker viste videre at dine forventninger har stor betydning for hvordan du opplever en regresjon til tidligere liv: Han delte en gruppe på 60 studenter i tre. Den første gruppen ble fortalt at dette var en spennende ny teknikk som ville hjelpe dem til å oppleve tidligere liv, den andre gruppen ble fortalt at teknikken var nokså upålitelig og den tredje gruppen ble fortalt at regresjon til tidligere liv bare var tull.

85 prosent av studentene i den første gruppen opplevde tidligere liv, 60 prosent i den andre og 10 i den siste.

Finnes en sjel?

Og så har vi alle de andre problemene: Finnes det virkelig en sjel? En kritisk gjennomgang av det som har vært gjort av forskning på dette, tyder på at svaret er nei.

Det vil føre for langt å gå i detalj med dette her, men la oss heller, for sportens skyld, gå med på at det finnes en sjel. Hvordan får vi da sjeleregnskapet til å gå opp? Det lever flere mennesker på Jorda i dag enn det har levd til sammen i hele vår fortid. Har vi sjeler nok til dem alle? Matematikken blir særlig vanskelig når vi tar med i betraktningen at noen av oss holder oss med flere sjeler samtidig (eller multippel personlighet, som andre kaller det).

Motargumentet må i så fall være at enkelte historiske personer - særlig noen hekser og visse kvinner ved det franske hoff - må ha holdt seg med enda flere, ja nesten utallige sjeler - som i dag bebor og gjennomgår regresjonsterapi hos alternativterapeuter over hele kloden.

Særlig godt husker de derimot ikke. Psykologen Nicolas Spanos registrerte at mange av hans pasienter bemerkelsesverdig ofte ble gjenfødt i samme sosiale sjikt, samme rase og kjønn som de hadde i det nåværende liv. Da han fortalte dem at det var vanlig at man skiftet kjønn og rase ved reinkarnasjon, begynte det å dukke opp regnskogsindianere, egyptiske slaver og japanske soldater.

Men, som sagt, de hadde fått litt problemer med hukommelsen på veien. Den japanske soldaten kjente ikke navnet på den japanske keiseren (som jo var Gud), Julius Cæsar husket å ha blitt kronet 94 år etter sin dødsdag (han ble for øvrig aldri kronet) mens den egyptiske pyramidebyggende slaven hadde beleilig nok aldri vært så nær pyramiden at han kunne fortelle noe interessant om hvilke metoder som ble benyttet for å lage disse praktfulle byggverkene.

Så. Hva skal vi tro eller mene? Ikke noe av det jeg har skrevet så langt er av en slik karakter at de 100 prosent sikkert avviser muligheten for reinkarnasjon. Men på den annen side, de veier inn på den negative siden, de gir berettiget grunn til å være skeptisk.

Rune Amundsen er ikke forsker, han har til og med mistet sin autorisasjon som psykolog. Men som velkjent akademiker med stor innflytelse over andres oppfatninger, hadde jeg håpet han hadde stilt høyere krav til det han driver med.

Finn din egen sannhet

I det ovenfor siterte intervjuet på TVNorges nettsider blir han spurt om han tror vi har levd før. Han svarer: “Hver enkelt må selvsagt finne sitt eget svar”.

Det høres klokt og vist ut, men det han gjør er å fraskrive seg ansvaret for det han presenterer på skjermen. Det han sier er: Jeg bare legger fram noen fakta - du får selv dømme?

Men hvilken mulighet har seerne til å dømme? Det de blir presentert, er et ferdigredigert opptak. De blir fortalt at opplysninger som blir gitt under terapien sjekkes mot historiske fakta. Men blir de virkelig det? Hvor godt blir de sjekket? Hvor mye likt skal et brolagt sørfransk torv være et brolagt sørfransk torv, før det registreres som treff? Finnes det en Bridey Murphy rett over gata?

I de aller fleste tilfelle er svarene på disse spørsmålene uvesentlige. Det er en søt drøm, en behagelig tanke? Men som jeg har vist, noen ganger er regresjon til tidligere liv mer enn en selskapslek.

TVNorge, som først serverte oss “Fornemmelse for mord” og nå altså “En reise i sjelen”, har tydeligvis gjort det til en forretningsidé å føre folk bak lyset. Jeg syns ikke det er særlig pent gjort.

Powered by Labrador CMS