Kommentar: Kristin Clemets devise

"Forskningen er ikke over før den er formidlet," erklærte Kristin Clemet, statsråd for forskning og den slags, på den høytidelige åpningen av herværende nettavis. Og det var ikke første gang hun sa det.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

(Les åpningstalen her. Red.anm.)

Det er godt sagt. Det klinger bra. Det høres tilforlatelig ut. Og det har irritert meg helt siden jeg hørte det første gang. Blant annet fordi det bygger opp under en rekke veletablerte fordommer om akademia.

Det er ikke den intern-faglige formidlingen Clemet sikter til. Hadde det vært dét hadde utsagnet vært så selvfølgelig at det bare ville vært irriterende i sin opplagthet. Publisering er en selvfølgelig del av forskningsprosessen. Hennes poeng er derimot at forskningen ikke er over før den er formidlet til verden forøvrig. Det reflekterer en utbredt stemning i forskningspolitiske kretser: At det er forskerens forbannede plikt å informere almenheten om sine funn.

Og det er i den sammenheng det irriterer meg - på minst tre måter. La meg kort gjøre rede for to av dem, før jeg konsentrerer meg om den tredje.

For det første: Skal forskning formidles til den opplyste almenhet, forutsetter det popularisering. Og all forskning er ikke like populariserbar. Det kan være flere grunner til det. Det kan være fordi den forutsetter spesialkunnskap, som med avansert matematikk. Det kan være fordi den forutsetter enormt mye kontekstkunnskap for å forstå hensikten med den, som mange av de spesialstudier som gjøres innen historie- og samfunnsfag. Eller det kan være fordi den er, fra et populært ståsted, relativt uinteressant. Som mye av den grunnforskning som konkluderer med at hypotesen ikke stemte.

Clemets devise antyder derimot at all forskning egentlig er interessant for alle. Det er en misforståelse. Mye forskning er gørr kjedelig. Det betyr ikke at den ikke er nødvendig. Alle forskere seiler ikke rundt på det akademiske hav på virtuelle balsaflåter. Men det er muligens nettopp det som gjør dem til gode forskere.

For det annet er det en kjerne av klam moralisme i Clemets devise. Ikke all forskning som faller inn under kategoriene over er upopulariserbar, men de har alle det til felles at popularisering er forbasket vanskelig. Problemet med Clemets devise i denne sammenheng er at den legger opp til popularisering som et moralsk krav til forskerne. Det er noe de skal gjøre, uavhengig av om det har almenhetens interesse eller ikke - og de skal gjøre det i tillegg til all den administrasjon og undervisning de ellers bruker sin tid på i stedet for å forske. Når skal de egentlig få tid til å forske? (Særlig når Clemets departement forventer mer undervisning for flere studenter over lengre tid, uten å gi større ressurser.)

Men det som virkelig irriterer meg med Clemets devise er, slik det gjerne er, noe som ligger nærmere mitt daglige virke. Som det fremgår av byline over er jeg til daglig redaktør for et av disse uendelig mange skriftene som flyter der ute i den norske offentligheten. Ikke sjelden blir jeg kontaktet av nyutdannede akademikere som, i påvente av at de får seg en ordentlig jobb, har funnet ut at de kan fordrive tiden med å skrive litt.

For å skrive er jo ingen kunst? Ikke bare har de sin grad i behold, de har jo skrevet en hovedoppgave (eller lignende) også ?

Til dags dato er jeg ikke kommet over en eneste skribent blant disse håpefulle som jeg har benyttet meg av mer enn én gang. Og hovedgrunnen er at de rett og slett ikke kan skrive. Riktignok kan de uttrykke grammatikalsk riktige setninger (i hvert fall nesten, til deres store overraskelse heter det ikke “har blitt”), men de skriver styltete, klønete og gørr kjedelig. Og aller verst går det når de skal skrive med utgangspunkt i sitt eget fagfelt.

Jeg har hørt om redaktører som er kommet over personer på denne måten som har hatt den aller, aller viktigste egenskapen en fersk skribent kan ha: evnen til å ta språklig instruksjon. Men det er ennå ikke skjedd meg.

Hovedpoenget er at de deler den holdningen som ligger i bunnen for Clemets devise (med hennes redaktørbakgrunn mistenker jeg riktignok at hun selv vet bedre): At grunnen til at det ikke populariseres mer vitenskapelig stoff i Norge er at forskerne ikke gidder, at enhver person med en akademisk grad kan formidle sitt stoff i en populær form - hvis de bare tar seg bryet.

Slik er det oftest ikke. Det er så altfor mange professorer og amanuenser som knapt kan formulere seg skriftlig når de har hele sitt fags begrepsapparat å skjule seg bak. Disse menneskene ville bli meget sultne hvis de skulle leve av sin penn.

Å skrive er et håndverk. Det krever trening, ydmykhet overfor språket og tid. Og selv da er det ikke alle som får det til. Det betyr ikke at de er dumme. Det betyr slett ikke at de ikke kan være høyst kompetente fysikere. Det betyr bare at de ikke er så mye å skryte av som skribenter. (Akkurat som noen av oss er heller ubrukelige som gitarister, til tross for iherdige forsøk.) Og da burde de kanskje heller bruke tiden på noe de kan?

Riktignok formidles det lite forskning her til lands, men det er ikke først og fremst forskernes skyld. I stedet for å laste nok en byrde på skuldrene til forskere som allerede har nok å gjøre, burde Clemet se seg om etter andre årsaker. Og da er det mulig hun burde kaste et blikk i retning av pressen. Ingen avis med respekt for seg selv er uten en kulturredaksjon, men man skal, som Reidar Müller og Henrik Svensen har påpekt i en kronikk på disse sider, lete grundig for å finne en forskningsredaksjon i en norsk avis.

For forskningsformidling er først og fremst en journalistisk oppgave. Det betyr ikke at den kun kan utføres av journalister (eller at journalister flest kan utføre den), men at den er underlagt de samme krav som journalistikk ellers er. Forskningsjournalistikk må være interessant. Den må være tilpasset lesernes kunnskaper og evner (og ikke, som i dag, evnene til redaktørens gullfisk). Den må sette forskningen inn i en videre sammenheng. Den må angå leserne.

Det er en grunn til at medisinsk relatert stoff er en gjenganger i forskningsjournalistisk sammenheng. De fleste av oss har en eller flere lidelser. Vi skal alle dø. Vi vet så altfor godt at vi ikke slipper unna. Vi vil bare vente så lenge som mulig.

Det vi trenger er journalister som er interesserte i forskning, som forstår forskning, som kjenner igjen gode saker når de ser dem og som har tiltro til sine leseres intelligens. Som alle andre journalister må de dyrke kontakter på de steder der deres nyheter skapes. Og de må ha evnen til å se at også forskere bare er mennesker. I mange tilfeller mennesker med en ganske ensom jobb, hvor de har investert store deler av sitt liv til å jobbe med ting de fleste anser som uhyre sært. Og at de, som de fleste andre av oss, synes tanken på en telefon fra VG er skumle greier.

Powered by Labrador CMS