Brekkes kronikk handlet primært om ett argument som er blitt trukket fram flere ganger i debatten om evolusjonsbiologi kontra religion, argumentet om design i naturen. Religiøse kreasjonister har i hundrevis av år hevdet at de mange slående eksemplene på perfekt design i naturen er et bevis for Guds eksistens. Et øye, hjernen, en vinge - bare velg - er så fantastisk konstruert, at vi ikke kan tenke oss annet enn at en skaper står bak.

Evolusjonsteorien klarer seg imidlertid uten denne typen overnaturlige forklaringer. Den baserer seg på de mekanismer vi kan observere i naturen, og dette er nok til å forklare det vi ser. Øyet har utviklet seg fordi det gir store fordeler for overlevelse - og dette holder som forklaring. Vi trenger ikke Skaperen i tillegg. Det religiøse argumentet er ikke bare unødvendig, det er irrelevant.

Ikke alt er perfekt

Men etterhvert som argumentasjonspresset har økt, har evolusjonsbiologene av og til latt seg friste til å møte det. En av deres strategier har vært å påpeke at slett ikke all design vi ser i naturen er så perfekt - for eksempel munner pusterøret og spiserøret ut på samme sted i halsen. Ville en klok, god og allmektig Gud servert et så dårlig designet produkt, som til alt overmål kan føre til at vi kveles ved frokostbordet?

Dette er i bunn og grunn ikke noe annet enn en fysiologisk variant av Det ondes problem. Spørsmålet om hvorfor det finnes så mye ondskap i verden, er bare et problem så lenge vi forutsetter og forventer at verden skal være god. Og Gud skal jo være god, så en religiøs hjerne må bale med å finne forklaringer på hvordan han kunne tillate at barn ble sendt til Auschwitz. Vi andre, som mener ondskapen er en del av naturen, et resultat av omstendigheter og forhistorie, kan konsentrere oss om å bale med hva som skjedde i hjernene til dem som faktisk sendte barna dit, og så forsøke å løse problemet derfra.

Det samme gjelder dårlig design.

For biologer er fenomenet «dårlig design» en bekreftelse på at evolusjonen er på jobb: Til daglig skaper ikke naturen så veldig mye helt fra bunnen, den driver stort sett og ominnreder. Den flikker og limer på det den allerede har til rådighet - en svømmeblære kan kanskje bli en utmerket lunge en dag, hmm, lurer på om ikke vi kan bruke disse finnene til noe - som armer og bein, kanskje?

Dermed oppstår det fikse, nye, men ikke alltid helt perfekte løsninger. Så som en rygg som alltid verker, en blindtarm som gir oss nesten like mye smerte som nytte, eller et pusterør som kanskje med fordel kunne ha vært plassert litt lenger unna det stedet vi stapper ned poteter og fiskebein.

Hva mener Gud?

Og så kan man, som et polemisk poeng, føle seg fristet til å antyde at verdens skaper, mannen som ser og hører alt, tenker alle tanker osv - også ville ha kommet på dette.

Til dette svarer så de filologisk mer utkrøpne kreasjonister at ingen kan vite noe om hva Gud mener og ikke mener om design. Hvilket er et av de gode poengene for å holde Gud unna debatten. Han er så dårlig definert, at han ikke kan underkastes fornuftig analyse - han er og blir et kulturprodukt.

Men av og til dukker han likevel opp. Og Brekke gir kreasjonistene litt rett, på rent formalakademisk grunnlag, riktignok - for ved å anta noe om Guds hensikt, mener Brekke, fører evolusjonsbiologene et teologisk argument: «… fordi det bygger på antakelsen om at Gud, om han fantes, ville designet halser på en annen og bedre måte.»

Og han fortsetter:

«Både Charles Darwin og Stephen Jay Gould var teologer av natur - de klarte ikke å argumentere for evolusjonsteorien uten å skrive og snakke om Gud.»

«Og teologiske argumenter hører ikke hjemme i naturvitenskapene, ble vi fortalt på examen philosophicum, så vidt jeg husker.»

Hva er nullhypotesen?

Men her tar Brekke feil. Evolusjonsbiologene bringer ikke inn Gud i debatten fordi de trenger ham eller trenger å avvise ham, av faglige årsaker. Grunnen til at biologer tidvis tvinges til å diskutere Gud, er at noen andre hele tiden insisterer på at dette vesenet har noe i debatten å gjøre. Dette er altså et spørsmål om hva som egentlig er nullhypotesen i evolusjonsdebatten. Er det, A at det finnes en Gud, B at det ikke finnes en Gud, eller C, at spørsmålet er irrelevant?

For evolusjonsteori er svaret prinsipielt sett C. Gud er et kulturelt produkt, og ikke en del av vitenskapen.

Vi ser problemet litt tydeligere hvis vi glemmer Gud, og i stedet påstår at nullhypotesen, premisset hvorfra alt annet skal diskuteres, er at verden ble skapt av den svenske regnskapsføreren Lotta Sandberg (f. 1962). Det var hun som formet dyrene og plantene, det var hun som skapte mennesket. Derfor, siden vi vet dette som et faktum, må evolusjonsbiologene endre sine teorier.

Og kom heller ikke her og kritiser smaken hennes. Kanskje Lotta synes det er helt ok, eller til og med en glede, for ikke å si meningsfullt at folk settter frokosten i vrangstrupen? Hva vet vi?

Pinlig, pinlig…

Evolusjonsbiologenes utfordring blir da å avvise dette våset uten å nevne Lotta ved navn.

For gjør de den tabben, vil de nemlig stryke til ex.phil. Høyst sannsynlig er de også ute av stand til å delta i korrekt akademisk diskurs, og - pinlig, pinlig: Sannsynligvis siterer de heller ikke Shelley til frokost.

Men det vi kan se i tilfellet Lotta, men ikke like lett i tilfellet Gud, er at hun egentlig ikke har noe her å gjøre. Evolusjonsbiologi er en sunn, veldefinert og velutviklet vitenskap. Lotta er bare en forstyrrende, irrelevant mental utvekst. Altså noe man helst ville ha sluppet å bry seg om - hadde det ikke vært for at milliarder av mennesker elsker nettopp tanken om Lotta og skaperverket.

Og så videre.

Torkel Brekke mener Darwin et co ikke kan argumentere for evolusjonsteorien uten å skrive og snakke om Gud. Dette er altså både helt feil - og helt urimelig. Den delen av den evolusjonsbiologiske debatt religionshistorikeren Brekke ser, eller i det minste refererer, er ikke den egentlig faglige debatt. Denne foregår andre steder, med vitenskapelige argumenter og uten G-ordet. Når noen så bringer Guds navn opp, ikke i vitenskapen, men i media og politikk, må det selv for en biolog være tillatt å gjenta det i argumentasjonen. Uten at noen dermed skal kunne påstå at man ikke klarer seg uten teologiske argumenter.