Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Midt inne i tenkeboksen sitter hippocampus. Den registrerer opplevelser og tanker, og sender dem videre til langtidsminnearkivene i andre deler av hjernen. Er hippocampus nede for telling klarer man ikke å lagre nye minner, men nå har altså forskerne laget en digital stedfortreder for det viktige organet.
Hippocampus er den mest ryddige og strukturerte delen av hjernen, og en av de som forskerne har studert mest. Dermed er det også ganske enkelt å teste den nye hukommelseschipen. Begynner pasienten å huske igjen, kan man trygt regne med at duppeditten fungerer.
Millioner av forsøk
Det har tatt forskerne fra University of Southern California i Los Angeles ti år å lage chipen, som nå er klar for å testes på vev fra rottehjerner. Og fremdeles er det ingen som helt skjønner hvordan hippocampusen virker. Derimot er teamet ganske sikker på hva som sendes inn på den ene siden av organet, og hva som kommer ut på den andre.
"Er det dyreplageri å utsette forsøksdyr for baklengs japansk?"
Forskerne har nemlig sendt millioner av signaler igjennom skiver av rottehippocampus, og registrert hva slags beskjeder som kom ut på andre sida, skriver New Scientist. Etter å ha slått sammen resultatene for forskjellige skiver, har de altså klart å programmere en chip til å gjøre den samme jobben.
Klar til test
For å få hjernen og chipen på talefot, legger man rett og slett ut en haug med elektroder på hver side av den ødelagte hippocampusen. Dermed kan databrikken plukke opp signalene som hjernen leverer inn, og regne ut hva slags beskjed den skal sende ut i elektrodene på andre siden.
Nå står forskerne klare til å teste ut brikken på vev fra rottehjerner, og hvis forsøkene går bra, skal levende rotter til pers innen seks måneder. Først etter vellykkede apeforsøk kan menneskelige prøvekaniner teste ut huskebrikkene. De etiske perspektivene for hjerneproteser er nemlig annerledes en for trebein.
Etikk og sånt
Det er hjernen som lager folks identitet. Den er ansvarlig for både for personligheten og bevisstheten, og er i tillegg ufattelig komplisert. Man trenger ikke være Einstein for skjønne at mye kan gå galt hvis man begynner å skru inn reservedeler.
Blant annet er det uklart hvordan vi velger ut hva vi vil huske, og man skal ikke undervurdere verdien av evnen til å glemme uvesentlige eller ubehagelige inntrykk. Dessuten kan det nok by på problemer å få tillatelse fra de første menneskelige forsøkskaninene. Med en ødelagt hippocampus har de antagelig glemt begynnelsen av argumentet før legene er ferdig med å spørre.
