ADHD har rammet uheldige mennesker igjennom hele historien, men det er bare 100 år siden de særegne symptomene ble til en diagnose. Siden 1902 har beskrivelsen av lidelsen utviklet seg fra “dårlig moral” til “Attention-deficit/hyperactivity disorder”.

1845 - første opptreden i bøkenes verden

Den første beskrivelsen av ADHD-barn dukket opp i den populære barneboka Der Struwwelpeter. Her beskrev den tyske legen og forfatteren Heinrich Hoffman en hyperaktiv fomlegutt med temmelig tydelige ADHD-symptomer.

1902 - svikt i moralen

Verdens tidligste vitenskapelige beskrivelse av lidelsen kom først i 1902. Den engelske doktoren George F. Still så på de nevrologiske symptomene, og mente tilstanden måtte være en slags moralsk defekt. Tilstanden fikk navnet “Defect of moral control” - altså en feil i kontrollen av moralen. Still mente den sviktende moralen ikke nødvendigvis skyldtes dårlig oppdragelse, men derimot kunne ha biologiske årsaker. På dette tidspunktet var en slik tanke relativt radikal.

1920-tallet - en skade i hjernen

Fra 1917 til 1918 herjet en epidemi av hjernehinnebetennelse blant amerikanske barn. I årene som fulgte oppdaget ulike leger at mange av de overlevende slet med de samme symptomene som Still beskrev to tiår tidligere. Legene omtalte lidelsen som en “post encephalitic behavior disorder” - en forstyrrelse som følge av hjernehinnebetennelse.

Siden de hyperaktive ungene hadde en del av de samme symptomene som rotter med skader i hjernen, trodde forskerne at infeksjonen måtte ha gitt barna hjerneskader. Legene tenkte seg at andre barn med samme symptomer også måtte ha fått en lignende skade, selv om man ikke hadde funnet den.

Beskrivelsen “Minimal Brain Damage - liten hjerneskade - ble hengende ved de rammede barna. Siden ingen klarte å finne noen hjerneskade, ble navnet etter hvert byttet ut av det mer diffuse “Minimal Brain Dysfunction” (MBD), som fulgte ADHD-barna til langt utpå 1960-tallet.

1937 - den første medisinen

Noen år etter at hjerneskadeteorien hadde kommet på banen, gjorde forskeren Charles Bradley en overraskende oppdagelse. Han holdt på å prøve ut de smertestillende effektene av amfetaminer, da han fant ut at stoffet hadde en stor innvirkning på oppførselen til hyperaktive og overimpulsive barn. I dag brukes helst stoffet Ritalin som medisin mot symptomene forbundet med ADHD.

1968 - hyperaktiviteten er født

Ettersom årene gikk, og ingen klarte å finne spor av den mye omtalte hjerneskaden, begynte andre teorier om sykdommens opphav å komme på bana. Hyperaktivitet ble et akseptert begrep i psykologien, og MBD ble omdøpt til Hyperkinetic Reaction of Childhood. Sykdommen ble altså først og fremst beskrevet som hyperaktivitet, som så ut til å forsvinne i puberteten.

De fleste mente at lidelsen måtte skyldes mer arv enn miljø, men utover 1970-tallet begynner en del forskere imidlertid å lure på om også miljøgifter som bly kunne ha en innvirkning på oppførselen.

1980 - endelig ADHD

Forskerne oppdaget at konsentrasjonsvansker og impulsivitet var et større problem enn hyperaktivitet. Disse trekkene så også ut til å følge mange av barna inn i ungdomstiden og voksen alder.

Dermed skiftet lidelsen navn igjen. Først nå ble den hetende Attention Deficit/ Hyperactivity Disorder - altså manglende oppmerksomhets- og hyperaktivitetsforstyrrelse - ADHD. Denne diagnosen gav rom for flere undertyper med ulike symptomer.

I dag opererer forskere og klinikere med tre kategorier av ADHD. Den ene gruppa med pasienter er for det meste passive og uoppmerksomme. I den andre finner vi de hyperaktive og impulsive typene, og i den siste gruppa har pasientene en kombinasjon av symptomene fra de to første kategoriene.

Men vi er langt fra ved veis ende. Det har for eksempel vært relativt stor enighet om at lidelsen skyldes mer arv enn miljø, men nå begynner en del forskere å lure på om også miljøgifter kan gi ADHD. Bare framtidas forskning vil fortelle oss hvorfor sykdommen oppstår, og hvordan den egentlig virker.