Målet var å finne ut hvordan de håndterer egen sårbarhet og andre eksistensielle utfordringer i tøffe situasjoner på jobben.

- Mange leger jobber med problemstillinger knyttet til liv og død. Det er en side ved legetilværelsen, sier Margrethe Aase, assistentlege ved hjerteavdelingen på Haukeland og stipendiat.

For hjerteleger og hjertekirurger kan det imidlertid være spesielt akutt. Avgjørelser legen tar kan redde pasientens liv - og tar legen feil avgjørelse, kan det motsatte utfallet skje.

Samtidig er hjertelidelser ofte alvorlige - og det er ikke alltid mulig å redde pasienten. I et perfeksjonistisk miljø vil imidlertid legen fort fordele ansvar - og gjerne på seg selv.

Det kan være tungt for en fersk lege å bære, så hvordan holder de ut?

- Mange har noen på arbeidsplassen som de deler slike erfaringer med, som de møter respekt og forståelse hos. Det hjelper dem i å finne styrke og motivasjon igjen etter tøffe opplevelser, forklarer Aase.

Nær intervjuobjektene

Hun har intervjuet kollegene sine på hjerteavdelingen, i et av delprosjektene til doktoravhandlingen. Slikt medfører helt spesielle metodologiske dilemmaer.

- Prosjektet ble slik, siden jeg jobbet med dette området selv. Metodologisk sett er det ofte best om man har litt distanse til intervjuobjektene.

- Samtidig kan det at vi i utgangspunktet kjenner hverandre litt bidra til at det er lettere for informantene å åpne seg når det gjelder alvorlige og personlige temaer, sier Aase.

Hun understreker også at det ikke har vært meningen å finne et representativt utvalg av leger, da dette er en kvalitativ studie som undersøker menneskelige fenomener uten å konkludere statistisk.

Fikk lettest napp hos de yngste

- Du kan ikke tvinge folk til å snakke om livet, døden og kjærligheten. Det har heller vært viktig for meg å få et mer strategisk utvalg - forskjellige holdninger, motstridende poler, sier Aase.

Hun har forsøkt å få størst mulig spredning i alder, og har oversikt over livssyn, utdannelsessted, og hvor mange års klinisk praksis intervjuobjektene har.

- Det var lettest å få napp hos de yngste. Tidligere studier viser også at det er de ferskeste legene som reagerer sterkest, når pasienter dør eller forløp forverrer seg, forklarer Aase.

De yngre legene påtar seg mer skyld - eldre leger har lært seg å holde en viss distanse til pasienten og takle den kliniske hverdagen.

Gjør det for å overleve

- Mange lærer seg dette, fordi de må overleve som personer. Det er også helt nødvendig, for at du skal gjøre jobben din som lege.

- I de mest akutte situasjonene er det ikke rom for at du oppfatter det som traumatisk, kun at du ser på det som et rent medisinsk problem og handler raskt, sier Aase.

Men hoveddelen av jobben er ikke akutte situasjoner der hver beslutning kan avgjøre om pasienter lever eller dør.

Man kan bygge opp forhold til pasienten som går utover det rent medisinske. Pasienten har også krav på å bli sett og hørt som menneske oppi det hele.

- Majoriteten av pasientklagesaker dreier seg også ikke om det rent medisinske - det er heller i kommunikasjonen mellom lege og pasient, og i rammene rundt behandlingen det skjærer seg, sier Aase.

Leger må derfor balansere mellom den mellommenneskelige kontakten som er påkrevd, og det emosjonelle engasjementet pasienten krever.

Risikoen er at de investerer så mye følelsesmessig i pasientenes tilstand at død eller forverring blir for tungt å bære til at de kan gjøre jobben sin skikkelig.

Rammer oss de mer erfarne

- Noen beskriver gjerne også en «ilddåp», traumatiske opplevelser som utgjør et viktig vendepunkt for dem. De innser da at man må takle slike hendelser - hvis ikke bør du rett og slett skifte jobb, sier Aase.

Ofte lar det seg imidlertid ikke gjøre å holde den kliniske distansen - selv for de mest drevne.

- Også eldre, erfarne leger kan få problemer med det, spesielt når de identifiserer seg med pasienten.

- Ansvaret gjør dem sårbare - ikke nødvendigvis fordi de reflekterer over sin egen dødelighet, men det at de direkte eller indirekte kan være ansvarlige for om et annet menneske lever eller dør, og den fallhøyden det ansvaret innebærer, kan være vanskelig å forsone seg med, sier Aase.

Mange av intervjuobjektene i hennes forskningsprosjekt sier imidlertid at de har kolleger de kan henvende seg til, og snakke om følelser og hendelser som kan virke overveldende på dem selv til tider.

Og at det å dele slike erfaringer, og føle at de ikke er alene om dem, er en kilde til styrke. Men det er også informanter som mener det motsatte, at det er mye ensomhet i legeyrket.

Perfeksjonistisk miljø

- Dette kan være et perfeksjonistisk miljø. Du skal være flink når du er lege, og mange føler både prestasjonsangst og sårbarhet i forhold til det å gjøre feil. Det gjør det også vanskelig å ta kontakt med andre og vise at man ikke mestrer alt.

- Men de fleste er altså klare på at de fant noen i yrkesmiljøet de kunne snakke om det med, og at de også ble møtt med både respekt og forståelse fra miljøet sitt i tøffe situasjoner, sier Aase.

Det er ikke nødvendigvis slik at leger alltid oppsøker leger - ofte finner de støtte hos sykepleiere, som kanskje i enda større grad enn leger raskt får erfaring med å håndtere egen sårbarhet i møtet med pasienten.

- Et poeng fra flere leger er at sykepleierne ikke skal ha monopol på omsorgsbegrepet. Da er kommunikasjonen mellom lege og pasient viktig. Ikke at man trenger å snakke om livet, døden og kjærligheten ved hvert møte, sier Aase.

- Tøffe odds

Ikke minst er slik kommunikasjon viktig for pasienten. I sitt neste delprosjekt vil Aase intervjue hjertepasienter, for å lære hvordan sykdommen og behandlingen har rammet dem eksistensielt og følelsesmessig, blant annet å erfare dødelighet og sårbarhet.

I tillegg er hun interessert i hvordan dialogen mellom pasient og lege arter seg spesielt før høyrisikoprosedyrer - der dødsrisikoen kan være så høy som 20-30 prosent. Det danner utgangspunkt for det tredje delprosjektet.

- Det er tøffe odds for både lege og pasient. Hvordan snakker man om disse tingene da, spør Margrethe Aase.