Hjertesorg av cellegift

Brystkreftbehandling gir økt risiko for hjerte- og karsykdommer. Det kan skyldes både cellegift og strålebehandling.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Brystkreft er i dag den vanligste kreftsykdommen for kvinner. God diagnostikk og nye effektive behandlingsformer har ført til at 89 prosent av de som rammes nå overlever.

Mange pasienter med brystkreft får i tillegg til kirurgisk behandling både cellegift og strålebehandling. Flere studier har vist at brystkreftbehandling gir økt risiko for hjerte- og karsykdommer.

Dette kan skyldes både cellegift og strålebehandling som gis etter operasjonen for å forebygge spredning.

Noen av de avanserte cellegiftene som brukes mot brystkreft kan skade hjertemuskelen og føre til kortvarig eller permanent reduksjon av hjertefunksjonen.

Stråling kan skade blodårene, noe som kan føre til åreforkalkning og økt fare for hjerteinfarkt. Kvinner som blir friske av brystkreft kan få redusert livskvalitet eller levetid av skaden cellegift og stråling påfører hjertet deres.

- Denne uheldige bivirkningen er noe vi håper å kunne unngå i fremtiden, sier professor og overlege Torbjørn Omland ved Medisinsk avdeling på Akershus universitetssykehus.

Forskningsgruppen til Omland er i den internasjonale frontlinjen når det gjelder å utføre systematiske studier på kvinner som har vært behandlet for brystkreft. Dette for å finne ut hva som kan gjøres for å redusere eller hindre bivirkningene som påføres hjerte og blodårer av de kraftige kreftbehandlingene.

Hjertemedisin til brystkreftpasienter

- Vi har satt i gang en klinisk studie for å se om hjertemedisiner kan forebygge hjerteskade hos disse kvinnene, sier Omland.

I studien skal 120 kvinner med brystkreft undersøkes. Det blir tatt MR (Magnetisk Resonans), hjerteultralyd og blodprøver før og etter brystkreftbehandlingen.

Kvinnene begynner med hjertemedisinene før oppstart av cellegiften og skal fortsette med dette så lenge de får cellegift eller stråling. Det er to kjente hjertemedisiner som prøves ut. Disse heter metoprolol (betablokker) og candesartan (angiotensinreseptorblokker).

- På denne måten kan vi se om enkelte hjertemedisiner kan forebygge hjerteskade og gi færre bivirkninger etter brystkreftbehandlingen, forteller Geeta Gulati som er lege og doktorgradsstipendiat i forskningsgruppen til Omland.

Konsekvensene av hjerteskade ved cellegiftbehandlingen er at man må redusere dosen av cellegift. Dette gir en mindre effektiv kreftbehandling.

I andre tilfeller må hele cellegiftbehandlingen avbrytes grunnet hjertebivirkninger. Slik vil faren for tilbakefall av kreften være større, men hjerteproblemene mindre.

- Dersom noen får tilbakefall av sykdommen, så kan det også bli problematisk å gi cellegift på nytt dersom pasienten har fått hjerteskade fra forrige kur, forklarer Omland.

Andre studier har vist at svært mange av brystkreftpasientene som får cellegift faktisk ikke hadde trengt denne da sannsynligheten for tilbakefall er veldig lav.

Gevinsten av denne behandlingen er langt mindre enn bivirkningene og seneffektene den gir. Det er derfor også veldig viktig å finne ut hvilke pasienter som egentlig trenger cellegiften, såkalt personlig tilpasset behandling. Før man kan gi dette gjenstår det fortsatt mye forskning.

Cellegiftene som brukes mot brystkreft i Norge brukes også i de fleste andre land slik at denne forskningen har internasjonal interesse.

I tillegg brukes den ene cellegiften (antracyklin) også i behandling av andre krefttyper, for eksempel blodkreft hos voksne og barn. Det forekommer også hjerteskade hos noen av disse pasientene.

- Vi har valgt å fokusere på brystkreftpasienter i studien vår, men dersom vi får positive resultater kan andre kreftpasienter med hjerteskade inkluderes i nye studier, påpeker Gulati.

Referanser:

Heck: “Rationale and design of the PRevention of cArdiac Dysfunction during Adjuvant breast cancer therapy (PRADA) trial”, akseptert for publisering i Cardiology.

Omland m.fl.: A sensitive cardiac troponin T assay in stable coronary artery disease, The New England Journal of Medicine, 2009; 361 (26): 2538-47, doi: 10.1056/NEJMoa0805299.

Powered by Labrador CMS