Fra forskningsmiljøene. En artikkel fra Universitetet i Oslo

Jakten på prostatakreften

Nye biomarkører kan gjøre jakten på prostatakreft mer treffsikker.
28.2 2012 05:00

Prostatakreft er den hyppigste kreftformen blant menn. Én av åtte menn vil i løpet av livet bli rammet. Men ikke alle formene for prostatakreft er like aggressive, og ikke alle krever like omfattende behandling.

Utfordringen er å identifisere de ulike typeSvaret kan ligge i vesiklene, og forsker Alicia Llorente jobber med å knekke koden.

– Vesikler er små blærer og finnes i alle biologiske væsker. Alle celler skiller ut vesikler til et bestemt mål, forklarer hun.

Akkurat som enhver bilist forsøker å finne den kjappeste og minst svingete veien, forsøker Llorente å finne den enkleste og mest presise måten å oppdage prostatakreft på. Hun vil kjøre på motorveien, ikke en kronglete fylkesvei med uviss destinasjon.


En scan av en hofte viser en prostata rammet av kreft (hvitt kryss i midten). Prostata er her nesten tre ganger større enn normalt. (Foto: Istockphoto)

Ved hennes avdeling arbeider de med intracellulær transport. De studerer hvordan molekyler transporteres inn i celler og hvordan de går fra organelle til organelle inne i cellene.

De ulike organellene er som små verkstedarbeidere, alle med sin spesielle funksjon. I en celle er det konstant bevegelse. Proteiner og andre molekyler forflytter seg hele tiden, ikke bare inne i en celle, men også fra celle til celle via vesiklene.

Den biologiske varsleren

Biomarkøren er sladrehanken som forteller at kreften har ankommet. Den er et molekyl som viser om en person er frisk eller syk.

– Molekylet utgjør forskjellen. Den syke personen har det, den friske har det ikke, sier Llorente.

Mange av biomarkørene finnes i vev. Dermed vil biopsi alltid medføre et operativt inngrep i større eller mindre grad. Llorente jobber med å finne biomarkører i de vesiklene som finnes i biologiske væsker som blod eller urin.

Biomarkøren som benyttes for å oppdage prostatakreft har blitt brukt i mange år, og kalles for Prostata Spesific Antigen, PSA. Denne markøren finnes i blodet, men den medfører en relativt stor feilmargin. En høy PSA kan bety kreft, men ikke nødvendigvis.

– Høy PSA kan indikere kreft, men kan også være et tegn på inflammasjon i prostata, sier Llorente.

Det betyr at personer kan bli diagnostisert som kreftpasienter – uten å ha kreft. Det medfører ekstra biopsi og ekstra behandling. I tillegg kommer den psykiske påkjenningen det å få en kreftdiagnose er i seg selv. Derfor jobber forskere med å finne nye biomarkører som oftere treffer blink.

Høyere grad av presisjon

I noen tilfeller er kreften lite aggressiv og vokser sakte. Pasienter med denne formen for prostatakreft kan leve med sykdommen i mange år, og uten en like omfattende behandling som personer med en mer aggressiv krefttype må gjennomgå.


Vesiklene kan gi svar på en av gåtene Alicia Llorente forsøker å løse. Her en skjematisk tegning av en mikrovesikkel. (Illustrasjon: Alicia Llorente)

Problemet er bare at biomarkørene som benyttes i dag ikke har høyt nok presisjonsnivå. Det gjør det vanskelig å skille mellom de ulike variantene av prostatakreft.

Hvilke krever omgående behandling og hvilke er en mindre aggressiv variant som ikke krever samme behandling?

Llorente vil finne svaret.

– Ved å benytte biomarkører som er mer presise er det mulig å spesifisere krefttypen og gi en mer nøyaktig diagnose. Det vil være mulig å skille mellom de aggressive og de snillere variantene, forklarer hun.

En treffsikkerhet som vil komme hundrevis av pasienter i Norge til gode hvert eneste år.

Spredningsmekanismene

Vesikkelutskillelsen er en viktig kommunikasjonsmekanisme som foregår cellene seg imellom. Informasjonen som utveksles mellom friske celler er ufarlig. Det er først når kreftceller skiller ut vesikler at det er fare på ferde.

Grunnen er at vesikler fra kreftceller overfører farlige molekyler til omkringliggende celler. På den måten kan kreften spre seg.

– Det er iallfall det forskningen tyder på, presiserer Llorente.

Nettopp fordi vesikkelutskillelsen antas å bidra til spredning av kreft, forsøker forskere å finne de mekanismer cellene har for å skille ut vesiklene.

– Vi prøver å identifisere utskillingsmekanismene, og å hindre disse fra å virke. Dersom vi kan stanse utskillelsen av vesikler fra kreftceller, kan dette være en mulig behandlingsmetode for kreftpasienter, avslutter Llorente.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg.