Derfor er det så mange gode, nye tv-serier

Det amerikanske markedet bugner av tv-serier av høy kvalitet. Det skyldes en mangeårig utvikling som har gjort seriene smalere og mer målrettede.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Skuespilleren Michael C. Hall spiller tittelrollen som kriminalteknikeren som også er seriemorder i tv-serien Dexter. Den vises på kabelkanalen Showtime (Foto: Christian Weber, Chesi - Fotos CC)

Breaking Bad, Boardwalk Empire, Mad Men, Dexter, True Blood, Game of Thrones, Homeland, Modern Family.

Listen av gode tv-serier er lang. I din lokale videosjappe er avdelingen for tv-serier utvilsomt fylt med mange av disse.

De siste 30 årene har tv-serien vært inne i en utvikling som nå kulminerer i et vell av serier av høy kvalitet. Flere mener at tv-serien opplever en tredje gullalder.

Det forklarer Brian Petersen, doktorgradsstipendiat på Institut for Medier, Erkendelse og Formidling på Københavns Universitet. Han har skrevet en oppgave om tv-serier:

– Denne bølgen av nisjeserier av høy kvalitet begynte allerede på 1980-tallet, og så brøt den sporadisk gjennom med serier som Twin Peaks og Presidenten. Nå har kvalitetstradisjonen for alvor bitt seg fast, sier han.

Kameraet er rettet mot kvalitet

De mest omtalte seriene er i dag smale, intelligente nisjeserier med en fast definert og relativt snever målgruppe.

– Tidligere var målet å gjøre alle seere like fornøyd. I dag er målet å glede relativt få seere og å holde fast i dem, sier Petersen.

Dessuten mener han suksess må sees i sammenheng med den teknologiske utviklingen og et mer fragmentert tv-landskap i USA. Kanaltilbudet er blitt større, og det produseres derfor flere tv-serier enn noensinne.

Brian Petersen har for 2008–2009-sesongen telt 172 pågående serier på de amerikanske nettverkskanalene og 90 på kabelkanalene. I alt 262 serier.

Har blitt høykultur

Tv-serier har i mange år vært ansett for mindre fine enn filmer, men det har endret seg.

– Etter årtusenskiftet er tv-serier blitt høykultur. Det var de også på 1940-tallet og første halvparten av 1950-tallet. Da tv-seriene var ute i kulden, var det på grunn av de mange bredt anlagte standardformatene i perioden etter dette. Men nå er tv-seriene igjen blitt anerkjent som stor fortellerkunst, sier Petersen.

– Det er blitt mer status å lage tv-serier. Jeg husker at da David Lynch, som jo var en respektert filmkunstner, laget en tv-serie (Twin Peaks, red.), var det noen som mente at han hadde solgt ut. Men han hadde sett helt riktig, han var bare for tidlig ute, sier Petersen.

I dag lager de store gutta fra filmbransjen tv-serier uten noen rynker på nesa: Martin Scorsese, Steven Spielberg, Coen-brødrene. Og filmstjerner som Sigourney Weaver, Kate Winslet og Kevin Spacey står i kø for å være med. Forfatteren Salman Rushdie holder på å skrive en tv-serie.

– Tv-seriene rir på en bølge akkurat nå. Det blir spennende å se hvor lenge det kan fortsette, sier Petersen.

121 millioner seere

En Mad Men-episode har i gjennomsnitt omkring tre millioner seere. På bildet er hovedpersonen Don Draper. (Foto: Flickr/BrandsGym)

Felles for de mange nye seriene er at de sjelden har særlig mange seere. Den tv-serien som har hatt flest seere for en enkelt episode, var M*A*S*H. Hele 121,6 millioner amerikanere så siste episode i 1983. Til sammenligning hadde siste episode av The Sopranos «bare» 11,9 millioner seere, mens en Mad Men-episode i gjennomsnitt har omkring tre millioner.

– Seertallet på de fleste kabelseriene, som er de mest hypede, ligger på omkring to–tre millioner på det amerikanske hjemmemarkedet. Det er jo ikke særlig mange når man tenker på at to millioner dansker ser Krøniken. Men bare fordi det er få seere, betyr det ikke at det ikke er kvalitet, sier Petersen.

– Faktisk er det tvert imot, påpeker han.

– Kabelkanalene har funnet en forretningsmodell som gjør at de ikke trenger skyhøye seertall for å få det til å gå rundt økonomisk. De er ikke mindre kommersielle enn nettverkene, men kabelkanalene trenger ikke selge reklame, de vil ha faste abonnenter. Det får de ved å være representert i diverse kabelpakker. Jo mer positiv omtale kabelseriene får, jo større er sannsynligheten for at moderstasjonene forblir i tv-pakkene, sier han.

– Seertallmessig er for eksempel Mad Men ingen suksess. Men til gjengjeld er serien blitt en merkevare for tv-kanalen AMC, sier Petersen.

De amerikanske seriene som er blitt vist i Europa, har heller ikke veldig høye seertall. Men til gjengjeld går DVD-salget strykende.

Kabelkanalene har makten

Brian Petersen forklarer at kabelkanalene har makten for tiden, mens nettverkskanalene spiller annenfiolin.

Det er kabelkanalene som definerer stilen og fortellemåten, og det er dem som skaper de mest omdiskuterte seriene, som typisk får mer tamme etterligninger på nettverksstasjonene.

De nye tv-seriene er ofte nisjepregede, uten voldsomme seertall. Her er det to sultne zombier som de overlevende menneskene kan risikere å støte på i tv-serien The Walking Dead fra kabelkanalen AMC. (Foto: kileyblaqkyear)

Slik har det vært siden kabelkanalen HBO i 1997 satte ny dagsorden med egenproduserte serier i form av blant andre OZ, Sex and the City, Six Feet Under og The Sopranos.

– På nettverkene er det mye som er umulig. De kan ikke vise vold, nakenhet eller bruke banneord. Seerne til kabelkanalene har selv gjort et valg, så der er det lov, sier Petersen.

– Men fordi kabelseriene stjeler mange av de mest attraktive seerne, kvalitetsbevisste og kjøpesterke seere i alderen 18–49 år, må nettverkene ta opp kampen og produsere egne serier til denne målgruppen. Og derfor konkurrerer man for øyeblikket heldigvis på kvalitet.

Tv-seriens første gullalder regnes for å være i perioden fra 1940 til 1960. Den andre gullalderen var på 1990-tallet, med serier som Hill Street Blues, Moonlighting, NYPD Blue og Homicide: Life on the Street.

Ifølge Brian Petersen framheves 1970-tallet ofte som et lavpunkt.

– Men man kan alltid finne eksempler på noe som bra, sier han.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Powered by Labrador CMS