Ove Larsen er en allsidig 48-åring, som gjerne opptrer i flere sammenhenger. Som foreleser for musikkstudentene ved Høgskolen i Nesna, som felespiller og som historieforteller og humorist.

I fjor tok avla han doktorgrad på Drevjapolsens estetikk, og ble den første i Norge som tok doktorgrad på nordnorsk folkemusikk.

- Jeg driver litt vekselbruk. Å skrive om folkemusikk uten å utøve blir nesten som å forske på legevitenskap uten å ha åpnet en skrott sjøl, påpeker han lunt på brei helgelandsdialekt.

Ove Larsen er født og oppvokst i Korgen i Hemnes kommune på Helgeland. Som gutt ble han tidlig fenget av musikken. Fela har vært hans instrument i mange år, og han har “alltid” vært opptatt av slåtter og gammeldans. Dermed bar det til hovedstaden, og studier ved Universitetet, der han tok hovedfag i musikk. Og det var der han ble oppfordret til å se nærmere på Drevjapolsen.

- Svein Nyhus, felelæreren min på hovedfag, mente jeg burde skrive om slåttene fra Drevja, forteller han.

Og studenten gjorde som læreren ba han om.

Han dro til Drevja i Vefsn kommune, også det på Helgeland, for å studere slåttene der nærmere.

- Det balla på seg etter hvert, sier han om temaet som endte med doktorgrad.

Pietisme

- Jeg ble etter hvert nesten mer opptatt av holdningene til musikken enn til musikken i seg sjøl, forteller han. Ove Larsen er opptatt av hvordan musikkformene endrer seg over tid, påvirket av alle endringsprosessene i samfunnet.

- Et hvert forsvar krever en trussel. En informant kan gjerne framstille musikken som uforandret fra tidenes morgen. Før krigen fikk man økt anseelse i musikkmiljøet hvis man hadde et stor repertoar. Etter andre verdenskrig kom jazzen og rocken, og påvirket også det man kaller tradisjonell folkemusikk. Dette skjedde parallelt med samfunnsutviklinga for øvrig, med urbanisering, industrialisering og økt mobilitet. Folk flyttet fra bygdene og inn til byene, og fikk mange nye impulser på mange hold, påpeker han.

Det finnes en del pietister i folkemusikkmiljøene, som mener at alt nytt ødelegger det som er den tradisjonelle folkemusikken.

- Pietistene mener ekte folkemusikk er den nasjonalromantiske musikken som bygdefolk spilte på 1700- og 1800-tallet. Jeg mener det blir en for smal definisjon. Folkemusikken - folkets musikk er i endring, hele tiden påvirket av andre utrykksformer. Du kan ikke fryse den og si at bare musikken fra en periode er “riktig”. For hundre år siden ble vi påvirket av adel og kongehus i Europa. I dag kommer mye av påvirkningen fra USA, mener Ove Larsen.

Konservativ liberalist

- Er det mye konservatisme i folkemusikkmiljøene?

- Både og. For så vidt er det kanskje mye konservatisme i de fleste musikkmiljøer. Selv i rockekretser er det noen som sverger kun til det som kom på 1960-tallet, og mener at alt som er gitt ut etter det, bare er forferdelig. Globaliseringen har sine ulemper, men den har også ført til at man kan kombinere to ting: å ivareta den nasjonale og lokale arven, noe jeg syns er et vesentlig poeng, og samtidig være åpen for andre ting. Særlig den yngre generasjonen er moden for å blande det ene og det andre. Annbjørg Lien er for eksempel populær, påpeker han.

Samtidig ser Ove Larsen at for mye blanding har sine svakheter.

- Hvis du hele tiden mikser hardingfele fra Norge med indiske trommer og russisk strupesang, blir det ikke noe igjen av de nasjonale særtrekkene. Det er en fare, sier Larsen.

Han er ikke bare begeistret over den enorme påvirkningen fra USA. Ove Larsen anser seg egentlig som en liberal person. Men innrømmer at han i prinsippet kan være nokså konservativ også.

Mindre autoritetstro

Etter musikkutdanning i hovedstaden flyttet Ove Larsen tilbake til hjemkommunen, og jobbet flere år som musikkskolerektor. I 1990 ble han bedt om å søke jobb ved Høgskolen i Nesna. Dermed flyttet han sammen med kone og to barn til skolestedet. Her underviser han studentene i musikk grunnfag og mellomfag. Ved siden av undervisningen, fortsatte han arbeidet med Drevjaslåttene.

- Hvorfor akkurat musikken fra Drevja?

- Det er et av de områdene i Nord-Norge som er best dokumentert med lydopptak. NRK gjorde en stor innsamlingstur i 1955, og fikk festet mange felemelodier til tape. Men hele Helgeland har utmerket seg i folkemusikksammenheng, understreker han.

Og den nordnorske folkemusikken skiller seg fra den man kan høre i sørlige deler av landet.

-For et utrent øre er det kanskje ikke lett å høre forskjellene, en vals er gjerne en vals uansett. Men polsdansen fra Drevja og andre steder i nord er merkelige melodier, de er mer uryddig og ikke så symmetriske, som ellers i landet. Og det har kanskje sammenheng med den nordnorske væremåten. Vi er ikke så autoritetstro. Dessuten hadde ikke utøverne i nord gått i lære hos en mester og lært tone for tone. De fleste har gjort som en av mine informanter fra Drevja fortalte: “Når du hørte en melodi på en fest, dro du hjem og prøvde å spille den, og der du ikke husket, der “pekket” du alltids inn et eller annet.” Nord-Norge har nok ikke hatt et folkemusikkpoliti på samme måte som i sør, mener han.

I Nord-Norge er det dessuten vanlig fele som brukes, mens Hardingfela står sterkt i Telemark.

- Har den nordnorske folkemusikken hatt lavere status?

- Helt klart. Det meste som har foregått nord om Dovre har hatt lite status. På 1800-tallet reiste akademikerne fra Kristiania ut på bygda og fikk lokale spellemenn til å spille sine slåtter. Men særlig lengre enn til Gudbrandsdalen dro de ikke, og det var denne musikken som fikk betegnelsen vår nasjonale musikkarv. I nord er det kun Ole Tobias Olsen som har drevet systematisk innsamling, på slutten av 1800-tallet.

- Det er litt artig, vi er tre i Norge med doktorgrad på folkemusikk. To av oss er bosatt i nord. I mars i år tok Ola Graff i Tromsø doktorgrad på joiktradisjoner langs kysten av Finnmark, påpeker han.

Deprimert humorist

Når han ikke underviser, tar Ove Larsen gjerne fram fela og spiller en slått. Helst sammen med bandet sitt. Sammen med Bodvar Moe og Jan Henrik Henriksen har han gitt ut en CD med tittelen “Min vemods fryd”. Henriksen har flyttet, og Snorre Sivertsen har overtatt gitaristplassen i trioen. Nå planlegger de neste utgivelse.

- Vi spiller litt ad hoc sammen. Det er ei stund siden vi har vært på turne. Nå er det den nye plata det meste dreier seg om, sier han.

Ove Larsen tar ikke fram fela bare for artighet og lystighet.

- Det må være et budskap med musikken. Ellers kan det være det samme, mener han.

Men morsomme historier formidler han gjerne. Ove Larsen karakteriserer seg som deprimert humorist, og reiser gjerne rundt med gode historier. Da er det gjerne historier om bygdeoriginalene på Helgeland han forteller om.

- Men det blir færre av dem. Originalene altså. Da jeg vokste opp var de en naturlig del av samfunnet, som alle kjente. Dagens unge er mest kjent med vennegjengen i “Friends”!