Krigene i Irak og Colombia er blitt ganske like i struktur, til tross for helt ulik bakgrunn. En gruppe britiske fysikere har analysert de to konfliktene statistisk og har funnet at begge konflikter utviklet geriljakrigføring med små grupper.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
- Terrorangrepet 11. september 2001 skapte et akutt behov for å forstå dagens kriger, og deres forhold både til eldre konvensjonelle kriger og terrorkrigføring, skriver fysikkprofessor Neil Johnson og hans kolleger.
I undersøkelsen har fysikerne brukt “power laws” - en type matematisk formel som brukes i analyser av komplekse systemer, alt fra finansmarkeder og trafikk til jordskjelv og prosesser i menneskekroppen.
Power law-modeller bygger på at både naturlige og menneskeskapte systemer ofte utvikler seg på samme måte, og hendelser i det enkelte systemet fordeler seg over tid etter et bestemt mønster.
Mønster i krigsgalskapen
Også kriger følger en power law-fordeling. Kriger med en høyere power law-verdi har en mer fragmentert struktur med løst sammensatte angrepsgrupper, mens tradisjonelle kriger mellom to armeer, har en lavere verdi.
"Neil Johnson"
Ut fra antallet krigsofre, intensitet og hyppighet av kamphandlinger beregnet Johnsons gruppe en verdi på 1,8 ved begynnelsen på Irak-krigen, da to regulære armeer kjempet. Men da krigen ble erklært avsluttet i mai 2003 hadde verdien steget til 2,5. Kamphandlingene var blitt mer gerilja-aktige med små angrepsgrupper.
Fragmentert Colombia-krig
I tillegg til Irak analyserte fysikerne en annen konflikt med helt ulik bakgrunn: Krigen i Colombia. Paramilitære dødsskvadroner og venstreorienterte geriljagrupper kjemper om makten i deler av landet, både ideologisk og for å kontrollere den innbringende narkotikaproduksjonen. Tusenvis av sivile er terrorisert, skadd og drept i krigen.
I begynnelsen av 1990-årene hadde Colombia-krigen en power law-verdi opp i 3,5 - med andre ord en svært fragmentert, kaotisk krig med små stridsenheter og mange fronter. De siste 15 årene har imidlertid konflikten langsomt endret seg, og har nå (som Irak-krigen) en verdi nærmere 2,5.
- Modellen indikerer at geriljaen på 1990-tallet foretrakk små angrepsgrupper, kanskje fordi de manglet kommunikasjonsnett eller ikke følte seg trygge i større grupper, sier professor Johnson ved University of Oxford.
- Reduksjonen til en verdi på 2,5 tyder på at dette har endret seg, med mulighet til å bygge opp større angrepsstyrker.
- Nytt innblikk
Det kan virke kaldt og følelsesløst å bruke matematiske formler på krigslidelser, men denne forskningen kan gi viktige innblikk, ifølge Neil Johnson. Analyser av skader og krigsofre fordelt på ulike regioner kan antyde hvor mange angrepsgrupper som opererer til enhver tid og hvor store de er.
- I den pågående debatten om hva slags militært forsvar man skal satse på framover kan denne kvantitative forståelsen av gruppestrid bli svært viktig, mener Johnson.
Referanse: N Johnson, M Spagat, J Restrepo, J Bohorquez, N Suarez, E Restrepo og R Zarama: “From old wars to new wars and global terrorism”
