Nye studier viser at  både areal og avlinger må økes for at vi skal greie å produsere mer korn her i landet. Men utredningene viser at det i praksis blir veldig krevende å snu den negative trenden.

- Ut fra genmateriale og kunnskap er det et potensial for å øke kornavlingene betydelig. Men 20 prosent er mye, og med fortsatt nedgang i arealet er målsettingen svært urealistisk.

- En del av økningen må nettopp skje gjennom å øke arealet, sier forsker Bernt Hoel ved Bioforsk Øst som leder prosjektet «Økt norsk kornproduksjon».

Rapporten fra dette arbeidet ble et viktig grunnlag for en annen rapport med samme problemstilling. Landbruks- og matministeren opprettet nemlig sist høst et eget ekspertutvalg som nylig la frem sin rapport. Løsningen for å nå målet er omtrent det samme.

Dyster korn-statistikk

I regjeringens landbruks- og matmelding er det et viktig mål å øke matproduksjonen i takt med befolkningsøkningen. Vi passerte fem millioner i fjor, og i følge Statistisk Sentralbyrå sine prognoser vil vi passere seks millioner i 2030. Det betyr et ønske om å øke kornproduksjonen med 20 prosent i denne perioden.

Det er stikk motsatt av utviklinga innen korndyrking de siste åra. Mange år med vekst og fremgang gjorde oss nesten sjølforsynte med de sortene vi kunne dyrke i Norge. Det skyldtes bedre sorter, mer kunnskap og bedre dyrkingsteknikk. I tillegg var lønnsomheten tilstrekkelig til å motivere dyrkerne.

Etter at arealet for korn nådde en historisk topp i 1991 snudde det. Nå er det redusert med en firedel, eller 750 000 dekar, og utgjør i dag mindre enn tre millioner dekar.

Noe av arealene har gått ut av produksjon og grodd igjen, noe er nedbygd, men mye har gått til grasproduksjon. Den årlige fremgangen i avlingsnivå har også stagnert. Dermed kan ikke økte avlinger dempe effekten av mindre areal.

Store forskjeller

Utviklingen viser at det er et gap mellom potensial og praksis, eller mellom resultatene i forsøksfeltene kontra praktisk dyrking ute på jordet.

-Avlingene som oppnås i forsøk under gunstige forhold er betydelig høyere enn det som oppnås i praksis. Dette gapet indikerer et potensial for forbedring, mener Hoel. 

Noe av forskjellen skyldes imidlertid naturgitte forhold som er vanskelig å gjøre noe med.

Hoel understreker at forsøk som regel blir lagt på arealer i god hevd og med generelt gode vekstbetingelser. Og det er heller ikke vendeteiger i forsøkene. Men en forskjell på 20-30 prosent betyr også at det er forskjeller som skyldes agronomi og oppfølging.

Det bekreftes også med at jorder med samme jordart og lignende forutsetninger ellers kan ha betydelige forskjeller i avling. For eksempel kan naboer som driver under tilnærmet like vekstforhold ha ganske ulike avlingsnivå. Slike tilfeller må bero på faktorer som grøfting, jordpakking, næringstilstand og plantevern, heter det i rapporten fra Bioforsk.

Bedre agronomi

-Fellesbetegnelsen er agronomi, og det er flere forhold som påvirker hvordan agronomien blir fulgt opp, mener Hoel.

Det handler om kunnskap, rådgivning og kompetanse hos dyrkeren. Videre er lønnsomheten avgjørende. Dersom dyrkeren ikke opplever lønnsomheten interessant nok til å gjennomføre nødvendige tiltak, så blir det ikke gjort.

Potensialet for forbedringer er størst hos de som driver minst optimalt, og en må legge særlig vekt på å få ut kunnskap til disse dyrkerne.

Det er også slik at en stor andel av kornarealet drives av dyrkere som ikke har kornproduksjon som viktigste næring, og store deler av kornarealet er leide arealer. Kornproduksjon viser en synkende lønnsomhet sammenliknet med andre inntektskilder i kornområdene.

Det kan ha medført at korndyrkere har blitt mer kyniske i forhold til det økonomiske. Tiltak som gir avlingsøkning, men som har et usikkert gevinstpotensial, kan i mange tilfeller bli nedprioritert i forhold til annet arbeid eller fritid.

Klimatisk yttergrense

Klimatisk ligger Norge i yttergrensen for å dyrke korn. Gjennomsnittsavlingene er under 400 kilo per dekar, og mindre enn en prosent av landarealet brukes til kornproduksjon.

- Likevel har mye av kornarealet gunstige vekstbetingelser, og det er realistisk å øke arealproduktiviteten betraktelig, sier Bernt Hoel.

Her viser han igjen til avlingsforskjellene mellom forsøk og praktisk dyrking, samt de store forskjellene mellom naboskifter og nabodyrkere. Rapporten inkluderer en systematisk gjennomgang av ulike tiltak som kan gjennomføres.

- Langsiktig god agronomi er nøkkelen, mener Hoel.  Det trengs et mer tydelig fokus på avlinger, både i forvaltning, forskning og rådgiving, for å nå de ambisiøse målsettingene for norsk kornproduksjon framover, avslutter Hoel.