Mesteparten av brødet som ble spist her til lands på 1800-tallet, var bakt av mel malt med kvernsteiner fra Selbu. Aktiviteten i de uttallige kvernsteinbruddene i Selbu har vært betydelig større enn tidligere antatt.
Norges geologiskeundersøkelse
GudmundLøvøkommunikasjonsrådgiver
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Det ble produsert kvernstein i Norge i nesten 1500 år, fram til rundt 1930. Allerede i vikingtiden foregikk det eksport av kvernstein fra Norge til Danmark og Sør-Sverige.
Det er i første rekke glimmerskifer med isprengte harde krystaller av staurolitt eller granat som har vært brukt til kvernstein i Norge. De harde krystallene gjorde at steinene «kvesset» seg selv og beholdt sin maleevne etter hvert som de ble slitt.
Uttaket av kvernstein i Selbu fikk et betydelig omfang og dominerte etter hvert det norske markedet. En god del ble også eksportert, først og fremst til Sverige og Danmark, men noe også til Russland og en del andre land, deriblant USA.
I tillegg til Hyllestad og Selbu var det stor produksjon av kvernstein i Salten, Brønnøy og Vågå.
I samarbeid med arkeologer og en historiker fra Sør-Trøndelag fylkeskommune, er geologer fra Norges geologiske undersøkelse (NGU) i ferd med å kartlegge og registrere alle de gamle kvernsteinsbruddene i Selbu.
Omfattende industri
Gjennom flere hundre år forsynte faktisk den vesle kommunen sju mil sørøst for Trondheim hele Norge med kvernsteiner.
- Vi ser sporene etter en omfattende industri, forankret i en helt spesiell bergart, som varte i flere hundre år. Trolig har kvernsteiner fra Selbu vært å finne i storparten av kvernhusene her i landet på 1800-tallet, sier forskerne Tor Grenne og Gurli Meyer ved NGU.
I løpet av sommeren har forskerne gjort registreringer av omlag 1 000 brudd og 1 400 enkeltobjekter, som prøvebrudd, hustufter og enkeltkvernsteiner spredt i terrenget.
I bruddene er også sporene etter selve steinbrytningen kartlagt. Merker etter hakke og bor forteller hvordan arbeidsmetoder og brytningsteknikk utviklet seg gjennom “kvernfjellets” lange historie.
Både ved Kvernfjellvatna og på Høgfjellet, høyt til fjells i Skarvan og Roltdalen nasjonalpark, har kvernsteinsdriften satt synlig spor etter seg.
På Høgfjellet strekker området med brudd seg halvannen kilometer nedover fjellsiden.
Gamle og nye steinbrudd
Mange av bruddene ser i dag ut som myrhull, ettersom de er fylt med vann og har tilgrodde kanter. Likevel, langs kantene finner forskerne bruddstein lagt opp omkring hullet. Disse bruddene har en spesiell form og kjennetegnes av det ikke er merker etter boring og sprengning.
"Torvdekte skrottipper langs kanten av små vannfylte bruddgroper, kanskje fra den eldste driften i Høgfjellet. De gamle bruddene dekkes delvis av nyere skrottipper til venstre i bildet."
- Kanskje er dette gamle brudd som det har vært drevet på før man fikk krutt og teknikk til å drive større, men dette vet vi foreløpig lite om, sier Grenne.
For ingen vet hvor gammel kvernsteinsdriften i Selbu egentlig er. Kanskje kom det hele i gang allerede på 1300-tallet, men sikre kilder viser drift først på 1500-tallet.
Frem til tidlig på 1900-tallet
I den første beskjedne driftsperioden ble emnene brutt ut fra fjellet som skiver av passende tykkelse ved hjelp av hakke og kiler. Arbeidet med å lense bruddene for vann og å få emner og skrotstein opp fra bruddene med primitive redskaper, gjorde at bruddene fra denne perioden er små og grunne.
Da kruttet etter hvert kom i bruk, og særlig da driften ble mer industrialisert utover på 1800-tallet, ble emnene hugget og bearbeidet fra store utsprengte blokker som ble heist opp med ulike kranredskaper. Resultatet var store, effektive steinbrudd.
Først tidlig på 1900-tallet, fram mot første verdenskrig, tok virksomheten i «kvernfjellet» i Selbu helt slutt.
Annonse
Høst og vinter
Brytingen av kvernstein i Selbu foregikk høst og vinter, etter at onnene var unnagjort på gårdene. I september ble proviant fraktet inn i fjellet med kløvhest og i oktober fulgte arbeidsfolket etter.
Først måtte bruddene tømmes for vann. Bøtter ble sendt fra mann til mann og tømt i trerør som ledet vannet unna, eller de brukte treøser med lange skaft. Senere måtte bruddene stadig lenses.
I den første tiden ble berget brutt med hakker og kiler, senere ved hjelp av krutt. Etter at passende tykke skiver var brutt ut fra fjellet ble emnene grovt tilhugget.
Ved påsketider ble de opp til 1,5 tonn tunge kvernsteinene fraktet med hest på hardfrosset skaresnø ned til bygda hvor finhuggingen foregikk.
Små hytter
«En alminnelig regel var det, at innen St. Hansmarknan måtte kvernene være ferdige, fraktet til byen og omsatt i mynt, for ellers var det ikke rett fatt,» skriver ingeniør P. O. Rolseth i en bok om “kvernfjellets” historie.
Arbeiderne bodde til å begynne med i små hytter med plass til to-tre mann. Hyttene var bygget av en enkel gråsteinsmur, gjerne beskyttet mot vær og vind i et bekkesøkk.
Trolig foregikk arbeidet mest på førjulsvinteren, før det la seg mye snø i fjellet. I senere tid bodde arbeidslag på 10-15 mann i ei «kvernfjellstuggu» bygget i tømmer, med en forlengelse i stein som fungerte som stall og smie.
Disse hyttene var plassert tett ved bruddene på høyder hvor snøen blåste bort, og kunne brukes også da kvernsteinsdriften etter hvert pågikk til langt utpå vinteren. Kostholdet besto av mel, gryn, spekekjøtt, sild, poteter, smør, ost og flatbrød.
Nasjonalparken
Det var i forbindelse med etableringen av Skarvan og Roltdalen nasjonalpark i 2004, at Selbu ytret ønske om å gjennomføre en total kartlegging av kvernsteinsbruddene i kommunen.
Annonse
De tok kontakt med Fylkesmannen, som har forvaltningsansvaret for nasjonalparken. Fylkesmannen fastslo at kvernsteinsdriften i Selbu-fjellene er et så viktig kulturminne at den er en del av grunnlaget for vernet av nasjonalparken.
Med penger fra Direktoratet for naturforvaltning, Riksantikvaren og NGU, ble det dermed startet opp et toårsprosjekt, som skal avsluttes vinteren 2007-2008.
Resultatene av prosjektet skal presenteres på flere måter; både på nettet, i et hefte, kanskje på informasjonstavler i fjellet, eller gjennom guidede turer på gamle, oppmerkede ferdselsveier.
