Brudeferd i Hardanger ble malt av Adolph Tidemand og Hans Gude. Det har vært uenighet om bildet som henger i Nasjonalgalleriet i Oslo, er orginalen. Tore Kirkholt mener at det er det.

Myten om den tapte Brudeferd

Teorien om et forsvunnet originalverk av «Brudeferd i Hardanger» blir tilbakevist – men har maleriet dermed mistet sin mystikk?

26.4 2015 05:01

«Alle» kjenner Tidemand og Gudes «Brudeferd i Hardanger». Det er et av våre mest kjente nasjonalromantiske malerier. Men er Nasjonalmuseets bilde selve originalverket?

Adolph Tidemand og Hans Gude laget flere kopier – eller «gjentakelser», som det kalles når bildet males på ny av originalkunstnerne. Spekulasjonene har gått om at bildet i Nasjonalgalleriet ble malt etter en ukjent, mystisk original som er tapt for ettertiden.

Ryktene om en kopi er overdrevne, mener førsteamanuensis Tore Kirkholt ved NTNU. Han har undersøkt historien bak bildet, og i en artikkel i tidsskriftet Kunst og kultur konkluderer han med at Nasjonalgalleriets bilde tross alt er originalen. 

Kulturfenomen uten kunstnerisk verdi

Da Nasjonalgalleriet punget ut med 3000 kroner for maleriet i 1895, var det ikke fordi de ansvarlige mente at bildet hadde noen høy kunstnerisk standard.

Nasjonalromantikken hadde kommet og gått, og mot århundreskiftet hadde realismen satt nye krav til malerkunsten. Kunsthistorikeren Jens Thiis avfeide i 1904 maleriet som «broget og falsk med sin glasagtige kolorit og sin theaterstemning».

Det var ikke kunstneriske, men kulturhistoriske grunner som fikk Nasjonalgalleriet til å kjøpe bildet. Etter stor suksess i en rekke framvisninger og festaftener var Brudeferden blitt et kulturfenomen.

Uklart om originalversjonen

Men hvis bildet skulle fungere som et historisk dokument, måtte det være sikkert at det faktisk var selve originaleksemplaret som Nasjonalgalleriet skulle kjøpe. Tross alt var en annen versjon også blitt malt i 1848 og solgt til advokat Bernhard Dunker.

Protokoller fra Christiania Kunstforening bekrefter imidlertid at Nasjonalgalleriets bilde sto ferdig i begynnelsen av mai 1848 – mens Dunkers bilde ble malt senere, i Christiania hvor Hans Gude ankom først i juni.

Ny tvil i 1980

«Det var allment akseptert at Nasjonalgalleriets versjon av Brudeferden var den aller første, helt til spørsmålet om Brudeferdens ulike versjoner kom opp igjen i 1980», skriver Tore Kirkholt i artikkelen .

Da påviste Frode Haverkamp, nå kurator ved Nasjonalmuseet, at det til sammen var malt minst sju versjoner av Brudeferden, og ikke fire som tidligere hevdet. Og én av disse ukjente versjonene var blant de aller første, bestilt av Christiania Kunstforening.

Haverkamp mente Kunstforeningens bestilling ble holdt hemmelig for å underbygge Nasjonalgalleriets Brudeferd som originalversjonen. I virkeligheten var både Nasjonalgalleriets og Dunkers bilder gjentakelser av en original som nå er tapt, konkluderte Haverkamp.

Postmoderne status for kopier

«Brudeferdens status ser paradoksalt nok ut til å ha blitt høyere etter at verket ble erklært å være en gjentakelse av en tapt original», påpeker Kirkholt.

Kopierte verk ble tradisjonelt ansett som mindreverdige i forhold til originalen, men med postmodernismen senere utpå 1900-tallet ble de ikke lenger nedvurdert.

Argumentet var at kunst i seg selv er knyttet til imitasjon – en fremstilling av «tegn» som enkelt kan reproduseres. Originalen er avhengig av reproduksjonen for å bli skapt i første omgang, mente postmodernistene.

Med denne tankegangen ville en reprodusert Brudeferd være vel så god som originalen.

– Ingen tapt original

Men til syvende og sist finnes det ingen «tapt original» – den henger der den alltid har gjort, i Nasjonalgalleriet, mener Kirkholt.

Flere tekster fra 1848 og 1849 bekrefter at bildet som Nasjonalgalleriet kjøpte, faktisk er originalmaleriet. Og notater fra Gude om 1848-versjonen som ble solgt til Dunker, refererer bare til ett bilde, nemlig originalen som det ble malt etter – og som etter alt å dømme er Nasjonalgalleriets bilde fra mai 1848.

«Noen vil kanskje se dette som et tap; mysteriet med en forsvunnet ur-brud, som på mirakuløst vis en gang kan dukke opp igjen, må vi gi slipp på», konkluderer Kirkholt.

«Så får vi bare håpe at bildet, som har funnet seg godt til rette som repetisjon, tåler å bli sett som en original igjen.»

Referanser:

T. Kirkholt: «Brudeferd i Hardanger» – originalbildet som fikk nytt liv som postmoderne repetisjon. Kunst og kultur, 02/14.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse

Nominert til årets artikkel

Tore Kirkholts publiserte artikkelen, «Brudeferd i Hardanger» - originalbildet som fikk nytt liv som postmoderne repetisjon, i tidsskriftet Kunst og kultur, var en av de nominerte til Årets tidsskriftartikkel i Universitetsforlagets tidsskrifter i 2014.

Emneord