Med et dataprogram bekrefter britiske forskere at William Shakespeare var forfatteren bak et anonymt utgitt skuespill fra 1596. Men han var antakelig ikke alene om å føre fjærpennen.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
"Antakeligvis William Shakespeare, muligens malt av hans venn Richard Burbage rundt 1600. (Kilde: Wikimedia Commons)"
Hvem satt egentlig der med fløyelsjakke og fjærpenn, og krafset ut de genierklærte tekstene - sonettene, og stykkene om Romeo og Julie, og den tragiske Othello?
Var det den skallede skuespilleren William Shakespeare, eller den unge vakre forfatteren Christopher Marlowe, eller kanskje vitenskapsmannen, juristen og komponisten, Francis Bacon, som levde på samme tid?
Eller var de flere om forfatterskapet?
Debatten blant verdens shakespearefantaster går så hestene steiler og dolkene lyner.
Et softwareprogram som opprinnelig skanner tekster for å finne ut om studenter jukser, identifiserer nå fire av scenene i det anonymt utgitte skuespillet, The Reign of Edward III, som Shakespearetekst.
Men i følge tekstanalysen er resten av stykket, over halvparten, skrevet av en helt annet kniplingprydet hånd.
Brian Vickers er shakespeareekspert ved Insitute of English studies ved University of London. Han tar utgangspunkt i at dramatikerne ofte gjentar de samme talemåtene, og dermed har ”lingvistiske fingeravtrykk” som avslører dem i teksten.
Dermed går det an å identifisere ordsekvenser i en forfatters kjente arbeider, og søke etter dem i stykker uten forfatter.
- Det kan være 10 til 20 felles fraser i to skuespill av ulike forfattere. Dataprogrammet plukker ut sekvenser som kan være bare bolker med grammatikk, men når man ser metaforer og uvanlige fraser, er det annerledes, sier sir Vickers til avisa The Times sin nettutgave.
"Sir Brian Vickers. (Foto: School of advanced studies, University of London)"
Med softawareprogrammet, Pl@giarism, har han sammenlignet teksten fra Edward III med andre tekster som bærer William Shakespeares navn.
Her fant programmet at over halvparten av særegenhetene i Edward III slett ikke matchet med de kjente tekstene – i stedet ble frasene funnet igjen hos den samtidige og populære dramatikeren Thomas Kyd, som blant annet er kjent for stykket The Spanish tragedy.
- Når du har 200 likhetstreff, kan du være temmelig sikker. Alle kan se at enkelte av scenene er veldig shakespeareske, men ingen har skjønt hvorfor det er scener der som definitivt ikke er hans. Det er en tydelig kvalitetsforskjell mellom de to forfatterne sier han.
Tull, eller et sannere bilde av Shakespeare?
Funnene til Vickers har møtt skepsis fra enkelte britiske forskere. Det tror forskeren er fordi storkarbildet man har av unikumet fra Stratford upon Avon gjør det umulig å tenke seg at han kan ha samarbeidet med andre.
- Man må tenke seg at han ikke var en person som toppet alle andre, men kanskje en arbeidende dramatiker som samarbeidet med mange. Han er én blant mange, snarere enn en gudeliknende figur for seg selv, sier han til TimesOnline.
Jonathan Bates, som er professor i renessanselitteratur ved Universitetet i Warwick, er enig i at den nye tekstanalysen kan kaste et sannere lys over fenomenet William Shakespeare, dersom den stemmer.
Annonse
- Jeg tror det skaper et mer realistisk bilde av Shakespeare enn det romantiske synet mange kanskje har på ham, som det enestående geniet, sier han til nettavisa.
Norsk skepsis
- Det er et uttall av ulike metoder som er brukt for å stille spørsmål ved autentisiteten til Shakespeares tekster, men uansett hvor spennende teoriene måtte være, så stiller jeg meg nok skeptisk, sier litteraturprofessor ved Universitetet i Oslo, Jacob Lothe.
Han mener mange flere aspekter ved tekstene til 1600-tallsdramatikeren må tas i betrakting før man kan si noe sikkert om et eventuelt alternativt opphav.
- Jeg tilhører de som synes det er mye mer interessant å se hva som kjennetegner Shakespeares dramatikk kunsterisk, i stedet for å søke for å søke konspirasjonene. Og hans litterære kunst og språkbruk er så suveren at den sprenger rammene for dem som er rundt ham, sier Lothe.
- Men Brian Vickers selv mener at analysene bare viser at Shakespeare samarbeidet med andre - ikke at andre skrev hele teksten. Kan ikke det stemme?
- Det kan godt være, og det kan også hende at han hadde folk som assisterte seg på forskjellige måter. Vi må huske at han skrev for teateret. Jeg er litt avventende til nye funn, nesten uavhengige av metoder, men det sier jo noe om hans status at det kommer så mange nye teorier, sier Lothe til forskning.no.
"Den unge forfatteren Christopher Marlowe, er blant konspiratorikernes kandidater til å stå bak Shakespears verker. (Kilde: Wikimedia Commons.)"
Bekrefter ikke konspirasjonsteorier
Selv om den nye analysen kan kaste lys over arbeidsmetodene til engelske dramatikere på 1500- og 1600-tallet, tilfredsstiller den kanskje ikke så mange konspirasjonsteoretikerne, i følge redaktør av Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift, Therese Bjørneboe.
- Det er et langt sprang fra konspirasjonsteoriene om at det var Francis Bacon eller Christopher Marlowe som skrev tekstene, til at noen var tekstsamarbeider med andre forfattere, sier hun.
Hun peker også på at stykket Kong Henrik den åttende skal ha vært et samarbeidsprosjekt. Bjørneboe sier ulike samarbeidsallianser kan ha oppstått, ut ifra hvilket forum teksten skulle brukes i.
Annonse
For eksempel finnes det tre versjoner av skuespillet Hamlet; blant annet en lang som kan ha vært ment bare for lesning, og en kortere og mer actionfylt som egnet seg bedre for scenen.
- Dette var jo en tid hvor akkurat de tingene var i endring. Man begynner nå å se at han også skrev med tanke på å bli lest, og ikke bare spilt. Han kan ha samarbeidet med noen i teaterversjonen, mens andre ting kan ha vært gjort i samarbeid med andre forfattere.
- Dessuten diktet han jo sjelden historiene selv, men brukte alltid historier fra andre steder, så deler av teksten kan jo være andres, sier hun til forskning.no.
