Bakgrunn: Ingen påske uten mord og ondskap

Påsken er høysesong for blodig krim. Hva er det som gjør at vi blir så dratt mot ting vi egentlig frykter?

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Historien om seriemorderen Jack the Ripper har vært filmet et utall ganger. Her med From Hell fra 2001. (Foto: 20th Century Fox)

Frykt er vanligvis en ubehagelig følelse. Den varsler om at noe farlig er i ferd med å skje, noe farlig som kan resultere i smerte, skade eller død. Det er hvert fall det som er meningen.

Likevel oppsøker de fleste mennesker frykten helt frivillig; gjennom skrekkfilmer, berg- og dalbaner og andre skremmende opplevelse.

Rundt leirbålet er det de skumleste spøkelseshistoriene som vekker mest begeistring, og vi konsumerer ivrig dokumentarer om haier og nazister.

– Det kan virke som at det å se skrekkfilmer, og å fortelle spøkelseshistorier ofte er litt aldersbetinget. Ungdom har et behov for å teste ut hvor redde de tåler å bli, forteller Ingunn Skre, førsteamanuensis i psykologi ved Universitetet i Tromsø.

Det er ikke bare følelsen av å bli skremt vi liker. Sensasjonspregede historier om forferdelige forbrytelser preger avisforsider og er tema i et utall krimbøker, TV-serier, filmer og ukeblader.

Vi har tilsynelatende også en uslukkelig tørst etter kunnskap om ting som skremmer oss. Og øverst på krimtronen sitter seriemorderen.

Behov for forståelse

For å hindre skandale, ble Elisabeth Báthory kun idømt husarrest. Hennes medhjelpere derimot ble henrettet.

FBI (Federal Bureau of Investigation) estimerer at av alle drap som begås i USA, blir mindre enn én prosent drept av en seriemorder. I Norge har vi knapt opplevd seriemord i nyere tid.

Det er langt større sjanse for å bli drept av en i din nærmeste familie eller omgangskrets, men det er ikke Herr Hansen som drepte kona i sjalusi vi har lyst å høre mer om. Det er seriemorderne Ted Bundy, Zodiac-morderen og Charles Manson som er fascinerende.

– Alle har et behov for å forstå slik ondskap. Man vil vite så mye som mulig om hvordan og hvorfor mordere gjør det de gjør. Økt forståelse gir oss en følelse av at verden er mer forutsigbar, og vi roer oss ned med vissheten om at dette er noe som antakeligvis ikke vil skje med oss, sier Skre.

Uttrykket seriemorder er relativt nytt, og ble først populært utover 70- og 80-tallet, men fenomenet har selvsagt vært en del av menneskeheten i uminnelige tider. Drap på fem prostituerte var den foruroligende innsatsen til en av historiens aller mest kjente seriemordere, Jack the Ripper.

Kanskje er det faktum at han aldri ble tatt, en av grunnene til at han huskes den dag i dag. Han er nemlig på langt nær den mest morderiske i historien.

Den ungarske grevinnen Elizabeth Báthory skal ha myrdet hundrevis av unge kvinner, sammen med fire av sine tjenere på 1600-tallet. Legenden skal ha det til at grevinnen badet i jomfrublod for å holde seg ung.

Den indiske sektlederen Thug Behram skal i følge enkelte kilder ha tatt livet av 931 mennesker mellom 1790 og 1830. Ofrene ble kvalt ved hjelp av et klede, i et ritual til ære for den blodtørstige gudinnen Kali.

Samtidige britiske kilder skriver derimot at Behram selv hevder at han riktignok har overvært 931 mord, men bare utført 125 mord selv. Listen over grusomme seriemordere er lang, og man finner eksempler i stort sett alle verdenshjørner og kulturer.

Avkjølingsperiode

Ted Bundy brukte sjarme og sitt gode utseende for å lokke til seg kvinner som han voldtok og drepte. Ofte lot han som om han hadde brukket armen eller benet og trengte hjelp med å bære bøker. (Foto: State Archives of Florida)

FBI definerer seriemord som drap på to eller flere offer av samme personen, ved separate anledninger. Dermed er forskjellen på en seriemorder og en massemorder tids- og stedsaspektet.

En seriemorder dreper på forskjellige steder, og med en såkalt avkjølingsperiode mellom drapene, gjerne flere dager eller uker.

Seriemorderens økende popularitet på TV, film og i bøker har faktisk blitt et hodebry for FBI. Mye av det den generelle befolkning, inkludert politifolk, tror de vet om seriemordere, kommer rett fra Hollywood.

FBI har sett seg så lei på feilinformasjonen at de har gitt ut egne retningslinjer for å tilbakevise myten om at alle seriemordere er hvite, tilbaketrukne, supersmarte menn som bor hjemme hos sin dominerende mor.

Sannheten er at seriemordere kommer i alle varianter. Rasesammensetningen blant seriemordere i USA er nokså lik rasesammensetningen i den generelle amerikanske befolkningen.

Mange har et velfungerende sosialt liv, og svært ulike motiver for å drepe. Seriemordere er som oftest strafferettslig tilregnelig, og få er genier.

Linket til psykopater

Filmen Nattsvermeren er en av de aller mest suksessfulle filmene om seriemordere. Anthony Hopkins spilte kannibalen Hannibal Lecter, et morderisk geni. (Foto: Orion Pictures)

Det FBI derimot har kommet fram til er at det også i virkeligheten synes å være en klar sammenheng mellom seriemordere og psykopater.

Psykopati er en personlighetsforstyrrelse hos mennesker som bruker en blanding av sjarme, manipulasjon, trusler og vold for å kontrollere andre.

Ikke alle voldelige forbrytere er psykopater, men de som er det er i stand til å angripe, voldta og myrde uten å bekymre seg nevneverdig for rettslige, moralske eller sosiale konsekvenser.

I følge Skre er det ofte nærmest en lettelse for folk flest, når det blir stilt en diagnose.

– Da Anders Behring Breivik for eksempel, ble stemplet som ikke strafferettslig tilregnelig, faller ting liksom på plass hos oss. Da blir han ufarliggjort, og vi skjønner at han er et sjeldent tilfelle, påpeker hun.

– Det er svært sjeldent at man møter skikkelige psykopater. Derfor er det også interessant for meg som psykolog. Skikkelige psykopater kommer ikke innom på klinikken og ber om hjelp. Du møter dem i fengsel eller under rettssaker, sier hun.

– Noen seriemordere er det vi kaller predatorer. De er ikke bare opportunister som dreper når de får sjansen, men oppfører seg mer som rovdyr på langvarig jakt. De er sadister som gleder seg over jakten, og ofte fremstår som svake, ufarlige individer til å begynne med.

– Og så, når offeret ikke kan rømme lengre, da nyter de å vekke frykten. Ted Bundy er et godt eksempel på en slik seriemorder. Han lot ofte som han hadde armen i fatle for å fremstå som ufarlig, påpeker hun.

Likevel er det noen som blir så fengslet av disse morderne, at fascinasjonen kan gli over i beundring.

– Jeg undrer meg over de som sender frierbrev til mordere. Hva enn som ligger bak noe slikt, er det i hvert fall ikke noe sunt, sier hun.

Kilde:

Simon Montefiore, Monsters (2009).

Powered by Labrador CMS