Rester av en urgammel poesitradisjon

Etter 11 år med innsamling av joik i Måsøy kommune kan Ola Graff presentere en sjøsamisk tradisjon som man trodde var utdødd. De 18 joikene han fant, hvorav halvparten bare er fragmenter, er trolig de siste restene av en urgammel poetisk tradisjon.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Konservator i nordnorsk folkemusikk, Ola Graff, disputerte i mars 2002 med avhandlinga «Joik på nordkysten av Finnmark. Undersøkelse over en utdødd joiketradisjon».

"Ola Graff har funnet sine informanter i de indre fjordstrøkene i Måsøy kommune."

Han fant at de samme poetiske elementene som preger Måsøy-joiken opptrer i de aller eldste joiketekstene som er bevart i Johannes Schefferus’ presentasjon fra 1674.

Ola Graff har intervjuet 60-70 informanter i løpet av 11 år, alle eldre mennesker hvorav flere har gått bort. Med dem forsvinner også restene av den gamle tradisjonen. De yngre kan ikke snakke samisk og nesten ingen av dem har hørt om den gamle joiketradisjonen.

Arkaisk

"Ola Graff, konservator i nordnorsk folkemusikk ved Tromsø Museum, disputerte med avhandlingen «Joik på nordkysten av Finnmark. Undersøkelser over en utdødd joiketradisjon»."

- Denne arkaiske, sjøsamiske tradisjonen som har greid å overleve på nordkysten av Finnmark, skiller seg fra reindriftssamenes joik på to måter. På den ene siden er den mer fornorsket ved at norsk tonefølelse har glidd inn og blandet seg med den gamle samiske tonefølelsen, og slik at framførelsen kan ligge nærmere synging enn joiking. På den andre sida har Måsøy-tradisjonen fast rytme og faste tekster som er formet ved å smake på ordene ut fra en poetisk språkfølelse. Poetiske virkemidler er blant annet bokstavrim og en forsiktig bruk av enderim - en joiketradisjon mer lik dikt enn joiketekster vanligvis er, forteller Ola Graff.

Dette synes ikke å være resultat av fornorskning, men tvert om rester etter en eldre samisk poetisk tradisjon.

Joikene ble laget mellom 1880 og 1920 til levende mennesker, og trolig ble joikene glemt når eieren ble borte. Slik skjedde det en stadig fornyelse av tradisjonen der tekstene i dette materialet ikke handler om steder eller dyr, men er små, treffende karakteristikker av mennesker i lokalmiljøet, noen humoristiske, noen rosende, andre ertende.

Kjærlighet er et tema som går igjen. Reinen, som er sterkt nærværende i reindriftssamenes joiker, både bokstavelig og som et poetisk bilde, er fraværende i den sjøsamiske tradisjonen. Derimot opptrer hav og seiling i noen av tekstene. I andre joiker kan ord og uttrykk være vanskelige å tolke eller kan tolkes på flere måter fordi folk ikke lenger vet helt sikkert hva joikene handler om.

I siste liten

I 1975 var Ola Graff med i Nordnorsk visegruppe samtidig som han var løselig knytta til Tromsø museum. Som musiker og forsker var han stadig på jakt etter nytt materiale og han oppfordret en kamerat til å sende han materiale fra Snefjorden.

Han mottok en kassett med en rekke sanger - samt to små joikemelodier som var helt annerledes. Disse vakte hans interesse, men Ola Graff trodde som alle andre på det tidspunktet at joik i sjøsamisk miljø var utdødd allerede på slutten av 1800-tallet på grunn av en hardhendt fornorskning. Ni år etter, i 1984, møtte han kona til sangeren som nå hadde gått bort

"Gjertrud Matheussen fra Snefjord er en meget betydningsfull informant for Ola Graff. Hun har bidratt med flere joiker."

Det er Gjertrud Matheussen som har blitt en meget viktig informant for Ola Graff. Hun framførte fire-fem joiker, i tillegg til de to på kassetten. Ola Graff dro nordover året etter på feltarbeid, og siden har han besøkt de indre fjordstrøkene i Måsøy kommune 11 ganger og snakket med de fleste eldre, samisktalende innbyggerne.

Innsamlingen

Ofte har joik vært et følsomt tema å nærme seg, ikke minst på grunn av kirkas demonisering av samisk kultur.

"Her hviler John Paulsen, den siste person i Måsøy kommune som fikk sin egen joik. Han døde i 1991."

- I Måsøy kommune prata folk ubesværlig om dette temaet. Det kan skyldes at bruk av joik bare var et svakt ungdomsminne. De eldre jeg snakket med husket joiking fra sin barndom og ungdom. Den siste joikemelodien ble laga på 1920-tallet til en person som døde i 1991 og dermed var joiken som levende tradisjon på vei ut av det sjøsamiske samfunnet. Trolig har man ennå på slutten av 1800-tallet hatt en joiketradisjon på hele kysten av Finnmark blant de fastboende sjøsamene, mener Ola Graff som forgjeves har prøvd å lete etter joik i nabokommunen Kvalsund.

Men han gir ikke opp. Neste år har han tenkt seg til Porsanger på leting etter gamle joiker som kan ha overvintret inne i en fjord.

Ikke bare akademisk

Ola Graff har skrevet en tverrfaglig doktorgrad om joik og prøvd å tegne et bredt bilde av tradisjonen med teori fra litteratur, historie og etnomusikologi, knyttet an til semiologisk tenkning.

- Jeg har også ønsket å formidle kunnskap som kan være til nytte for samisk miljø. Derfor ble jeg svært glad da jeg til disputasen fikk hyggelige hilsninger fra foreningen som samler aktive joikere, Juoigiid Searvi, og fra sametingspresidenten, som syntes dette var et viktig arbeid, forteller Ola Graff.

Avhandlinga hans skal nå gis ut som bok og CD på Davvi forlag, omarbeidet, forkortet og forenklet, myntet på et bredere publikum.

Powered by Labrador CMS