Nye EU-regler kan tvinge staten til å måtte velge. Skal forsvarsindustrien støttes av nasjonale sikkerhetshensyn, eller for å hjelpe økonomisk vekst? Ifølge forsker bør vi velge å forsvare landet.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Hvis staten må velge, bør den støtte de selskapene i forsvarsindustrien som leverer utstyr som sikrer Norge strategisk. Det er for det meste de store bedriftene. (Illustrasjonsfoto: Forsvaret/Jan Egil Kvam/Hæren)
De siste årene har det gått så det ryker for den delen av norsk industri som leverer våpen, ammunisjon og annet materiell til krig og strid.
Eksporten firedoblet seg de siste ti årene, og var i 2009 verdt rundt 4,9 milliarder kroner.
Et forskningsprosjekt fra Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) og Norsk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU) som avsluttes i disse dager viser at norsk statsstøtte til industrien er lite effektiv.
Staten forsøker å få i både pose og sekk når den støtter bedriftene både for å sikre nasjonen og for å fremme norsk industri og eksport.
Pengene kommer enten fra Forsvarsdepartementet eller Innovasjon Norge.
– Fra et økonomisk perspektiv hadde det vært bedre om industrien ble støttet av den ene eller den andre, ikke begge to, sier prosjektleder Fulvio Castellacci til forskning.no.
Og om målet med å støtte norsk forsvarsindustri er nettopp å sikre et eget norsk forsvar, da må staten satse på de store bedriftene.
Nasjonal sikkerhet eller økonomisk vekst?
Prosjektet INNDEF, eller Innovation and Defense Industrial Policy, har vært ledet av Castellacci og Arne Fevolden fra NIFU. De fant blant annet at mye av suksessen til bransjen skyldes de to store krigene de siste årene, i Afghanistan og Irak.
Men forsvarsindustrien er viktig for staten, og selskapene får mye offentlige penger.
Forsvarsdepartementet ønsker å sikre nasjonen og en viss grad av selvforsyning i tilfelle en fremtidig konflikt. Innovasjon Norge er mer fokusert på eksport som en gevinst i seg selv, og på mulige teknologiske fordeler for resten av samfunnet i kjølvannet av industrien.
Men nå har EU bestemt at det europeiske markedet skal åpnes opp. Det betyr at norske bedrifter vil måtte konkurrere med utenlandske bedrifter om norske kontrakter.
Den norske forsvarsindustrien består av rundt 100 forskjellige bedrifter. Noen få store, som Nammo, Raufoss ASA og Kongsberg, lager ammunisjon, styresystemer for våpenteknologi og en rekke andre produkter.
De store får det meste av sin offentlige støtte gjennom Forsvarsdepartementet.
Annonse
Fulvio Castellacci (Foto: NUPI)
Resten av industrien består av små og mellomstore bedrifter som leverer spesialisert utstyr og teknologi til krigende rundt om i verden.
For eksempel leverer selskapet Prox Dynamics knøttsmå droner som brukes i krigen i Afghanistan. Prox fikk i 2011 rundt 3,4 millioner kroner fra Innovasjon Norge.
Så hva bør Norge gjøre, om vi i praksis må velge mellom å støtte Nammo eller Prox? Det finnes ikke noe entydig svar på det, men Castellacci forteller at prosjektet har antydet en retning å ta for Norge.
– Vi gjorde simuleringer i en forenklet modell av den norske forsvarsindustrien, og den indikerer at det ville være mer effektivt om Norge fokuserte på de strategiske sidene av norsk forsvarsindustri som er viktige i et nasjonalt sikkerhetsperspektiv, da gjennom Forsvarsdepartementet, sier han.
– Det vil bety en reduksjon i støtten til små firmaer, som er viktige for andre deler av den norske økonomien, men den delen er ikke like viktig for industrien selv.
Spesialisering vil fungere
Regelendringene i EU vil føre til voksesmerter for de norske bedriftene, men simuleringene fra INNDEF-prosjektet viser at industrien er sterk nok på egenhånd til å tåle mindre støtte fra Mor Norge.
– Ifølge våre studier er det slik at EU-direktivet som åpner det europeiske markedet for mer konkurranse blir utfordrende i starten. I det lange løp, over ti eller 20 år, vil bedriftene imidlertid være bedre tjent med det, sier Castellacci.
– På kort sikt er det de største firmaene som blir mest påvirket, fordi det er de som får mest offentlige ressurser og flest kontrakter i dag. Men samtidig er det også de som har størst kapasitet og står best stilt for å konkurrere internasjonalt. Om den norske bransjen satser på nisjer der de kan bli virkelig gode, vil de kunne konkurrere også i et åpnere marked.
M. Blom, F. Castellacci og A. Fevolden (2012) The trade-off between Innovation and Defence Industrial Policy: A Simulation Model Analysis of the Norwegian Defence Industry”,Technological Forecasting and Social Change, til publisering (artikkelen finnes også på NUPIs hjemmesider)
