Et godt eksempel på en slik tilnærming er et samarbeidsprosjekt mellom politiet, psykiatri- og kommunehelsetjenesten i Vestfold. Dette er tre selvstendige tjenester, men de arbeider ofte med sammenfallende problematikk.

Dette prosjektet retter seg spesielt mot å øke kompetansen blant tjenesteyterne i arbeid med mennesker med alvorlige psykiske lidelser og sammensatte behov.

- Disse møtene varierer om de er akutte, uforutsigbare eller avklarte. Men om situasjonene er forskjellige, så er den juridiske reguleringen også forskjellig om det er politiet eller psykiatrien som får “meldt” en sak.

- Prosjektet arrangerte en dialogkonferanse der nesten hundre deltakere fra de ulike tjenestene deltok. Her kom det tydelig fram at samarbeidet mellom politi, psykiatri og kommune fungerte godt i enkeltsaker.

Men hva er det som fungerer godt? Og hva er en enkeltsak annet enn de sakene vi tar hånd om i løpet av arbeidsdagen? Her ligger en implisitt kunnskap som kan være gull verd for prosjektet.

Slik lærer vi av erfaringer

Torbjørg Fermann arbeider med aksjonslæring, eller hvordan man lærer av erfaringer.

- Det gjelder å ta tak i de positive erfaringene, reflektere over og bygge videre på dem, mener hun.

- Da kan vi også finne gode praktiske løsninger.

- For eksempel?

- Som i situasjoner som utfordrer samarbeidet mellom oss mennesker. Det er lett å rette oppmerksomheten på de negative erfaringene fra alt som ikke fungerer.

- Setter vi derimot fokus på elementer som kjennetegner et godt fungerende samarbeid, tross alt, kan det være kilder til inspirasjon for bedre løsninger og prosesser i andre situasjoner.

Hvordan gjør man så det?

- Det er viktig å “ta tak i” enkeltopplevelser og enkelthendinger. Det betyr å stoppe opp, å skape mer orden i hva som egentlig skjer. Her er følelser og tanker likeverdige og utfyllende kilder til ny kunnskap.

- Vi må altså reflektere over situasjoner i det daglige for å lære. Både de følelsesmessige reaksjonene og logiske tankene våre er hjelpere for å ordne den kunnskapen som ligger implisitt i erfaringene.

Det er krevende å lære av erfaringer

- Det høres opplagt ut?

- Og det er opplagt. Men samtidig er det en krevende prosess. Det krever en grunnleggende innstilling hos oss til å sette av tid i en kanskje allerede travel hverdag.

- Det krever at vi er villige til å gå nærmere inn på våre egne forestillinger, våre tanker, reaksjons- og handlingsmønstre. Det krever at vi er villige til å gi slipp på noen kjepphester.

- Det krever kort sagt en anerkjennende innstilling til at erfaring er viktig kunnskapskilde.

- Men hva med teori?

- For å gjøre dette enda mer sammensatt, så er ikke erfaring i seg selv nok - den må kobles til teori. Teoretisk kunnskap er en annen kunnskapsform enn erfaring - men sammen er de gjensidig avhengige kunnskapsformer.

- Vi snakker i dag om en kunnskapsbasert praksis. I det ligger en samlet vurdering av tilgjengelig kunnskap der både erfaring og forskning inngår.

- Det jeg utfordrer, er en overdreven, og nærmest en hengiven tro på enten forskningens eller erfaringens fortreffelighet. En slik ensidig tilnærming fører oss ikke til en kunnskapsbasert praksis.

- Det er koblingen mellom de ulike kunnskapsformene som er poenget.

Erfaringene må systematiseres

- Noe av det som er viktig i denne type læring er muligheten til å bruke erfaringer fra enkeltsaker og enkelthendelser i en mer systematisk sammenheng. Praksis består i myriader av situasjoner som er akutte, uavklarte, uforutsigbare eller avklarte. De har ulik grad av kompleksitet i seg.

- Noen eksempler?

- Ett eksempel kan være ulike situasjoner som må håndtere i arbeidslivet. Enten det gjelder akutte situasjoner (som krever at rutinene som skal følges, er standardiserte og definert på forhånd), eller mer uforutsigbare eller uavklarte situasjoner, trengs prosedyrer.

- Prosedyrer i akuttsituasjoner må basere seg på forhåndsdefinerte prosedyrer; en “oppskrift” på hva som er det beste å gjøre.

En uavklart og uoversiktig situasjon krever imidlertid ikke standardiserte standarder, men mer veiledende standarder. Den kunnskapen som skal anvendes i situasjonene, er derfor forskjellig.

Èn måte å få frem en gyldig kunnskap, er å basere seg både på refleksjoner over felles erfaringer fra enkelthendelser, og som kobles til teori og forskningsresultater slik at man kan forstå, begrunne, forklare eller foreskrive tiltak for ulike situasjoner.

- Kan alt standardiseres?

- Nei heldigvis. Men det er en nyansering mellom en standardisert standard, og en veiledende standard. Det er et poeng å finne mer ut av hva som karakteriserer ulike situasjoner, og hva som kreves av kompetanse og tiltak.

Deltakende læringsprosess gir kompetanse

Hvordan denne kunnskapen kan foredles, kan skje gjennom et systematisk deltakende læringsprosess for å bygge kompetanse. Det gir god mulighet til å ha direkte innflytelse i eget arbeid.

Det er nærliggende å utnytte metoder fra aksjonsforskning, som jo dialogkonferanse er et eksempel på.

- Men hvordan øker man en slik kompetanse?

- Kompetanse er tradisjonelt forbundet med å ta et kurs eller en utdanning. Kurs og foredrag kan være formålstjenlig hvis det er konkret kunnskap som sammenfattes og enes om.

- For eksempel er juridisk regulering et emne som kan egne seg godt i denne sammenhengen. Men det er i seg selv lite forpliktende for tilhørerne. Foredrag er gjerne både inspirerende og interessante, men det blir en mer happening der og da. Det blir opp til den enkelte om noe skjer i forlengelsen.

En mer forpliktende og varig læringsform er hvis en kobler kunnskapsformene, og anvender dem til forpliktende handlinger.

Da er det er viktig å bruke en mer prosessorientert metodikk som inviterer deltakerne til å dele konkrete erfaringer og kunnskap fra og om egen praksis.

Denne kunnskapen er en kunnen om den praksis som utøves i yrkesfellesskap. Man skaffer seg den ikke i et vakuum, men i en kompleks og refleksiv læringsprosess.

Dialogkonferansemetodikken er èn slik praktisk metode som gjerne kan brukes langt oftere i arbeidslivet. Å anvende deltaker- og prosessorienterte metoder som forplikter handling eller oppfølging gjør at “noe skjer etter seminaret”.

(Overskriften er direkte hentet fra Ruth H. Olsen og Helga Helland Finstads rapport “Snakk om erfaring”. HBOrapport nr 4 2003 Høgskolen i Bodø)