Etter en vinter med nedturer og tabber har ulike tanker om hva som kan gjøres med klimapanelet florert i aviser og i tidsskrifter som Nature og Science. En av de tydeligste kritikerne har vært Hans Von Storch. 

Han er professor i meteorologi ved Universitetet i Hamburg, direktør ved Institutt for kystforskning i GKSS i Geestacht og var hovedforfatter for kapittelet om regionalt klima i arbeidsgruppe 1 (WG1) i den tredje IPCC-hovedrapporten (AR3), som kom i 2001.

22. april var han i Oslo og holdt et innlegg på Det Norske Vitenskaps-Akademi om sine innvendinger mot dagens IPCC-ordning. Presentasjonen fra foredraget kan du se her. 

Kritiker, ikke skeptiker

Von Storch har lenge vært kritisk til måten IPCC håndterer vitenskapelig usikkerhet på, og han ble omtalt i mindre flatterende ordelag i de omstridte e-postene fra CRU ved University of East Anglia.

Blant annet skriver mannen bak hockeykøllekurven, professor Michael Mann, i en e-post til lederen for University of East Anglias klimasenter, Phil Jones, at Von Storch er en merkelig type, og at det ikke skulle forundre han om han egentlig er klimaskeptiker.

Von Storch sier han ikke har noe i mot å være en merkelig type, men han er ikke i tvil om at menneskeskapte utslipp fører til klimaendringer. Han er derimot svært kritisk til de interne prosessene i IPCC og rollen til lederen Rajendra Pachauri.

Han sier den lave tilliten til IPCC og klimaforskningsfeltet ikke handler om at folk ikke tror at drivhusgasser påvirker klimaet, men at det er politiseringen av feltet og dårlig håndtering av kritikk og innvendinger som er hovedproblemene.

- Trenger bedre retningslinjer

IPCC ble grunnlagt for å gi råd til politikere om klimavitenskap og –politikk, og et av panelets hovedmål er å være ”policy-relevant and yet policy-neutral, never policy-prescriptive.”

Det betyr at panelet ikke skal legge press på myndigheter om å gjennomføre spesifikke tiltak, og heller ikke legge seg opp i hvordan nasjoner velger å gjøre dem. 

Von Storch og kollegaer skriver i en kronikk i tyske Der Spiegel at IPCC har sviktet sitt oppdrag på dette området, og at dette kan illustreres ved noen av Pachauris utspill det siste året.

Pachauri har blant annet oppfordret folk til å spise mindre kjøtt, sagt at 350 ppm er et riktig mål for konsentrasjon av drivhusgasser i atmosfæren, til tross for at IPCC selv ikke har blitt enige om et slikt mål, og han har kommet med flere oppfordringer til USA om å gjøre ulike politiske grep i forhold til klima.

Von Storch mener det er prekært at IPCC får bedre retningslinjer rundt mulige interessekonflinkter og at skillet mellom politikk og vitenskap må bli tydeligere. 

- Håpløst å se bort fra grålitteratur

Knut H. Alfsen er forskningsdirektør ved CICERO, og var en av mellom 10 og 15 hovedforfattere, i den tredje delen (WG3) av den fjerde og siste IPCC rapporten (AR4).

Dette er kapittelet som ser på hvordan man kan begrense utslipp og her vurderes mye grålitteratur, det vil si rapporter og studier som ikke er publisert i forskningstidsskrifter. 

Aller mest grålitteratur brukes riktignok i arbeidsgruppe 2 (WG2), som setter sammen kapittelet Impacts, Adaptation and Vulnerability, og det var også her feilen med overdrivelse av bresmelting i Himalaya ble oppdaget i vinter. 

Påstanden om at isbreene i Himalaya kunne smelte vekk allerede innen 2035 viste seg å være hentet fra et sitat fra en indisk ekspert i en sak i New Scientist.

Det aller meste av grålitteraturen er imidlertid hentet fra industri og ulike interesseorganisasjoner som WWF og Greenpeace.

Alfsen sier det ville vært håpløst å se bort fra all kunnskapen som finnes i industrien og andre steder, men som ikke publiseres vitenskapelig. Han har tillit til at IPCCs retningslinjer, som blant annet sier at all grålitteraturen skal være åpent tilgjengelig.

- Det er klart det er problematisk sett fra et rent vitenskapsstandpunkt, og her har arbeidsgruppe 1 det mye lettere, for der kommer hele stofftilfanget fra publisert forskning, sier han til forskning.no.

Vil ansette forskere

Alfsen er også svært positiv til å øke budsjettet til IPCC, som i dag utgjør rundt 40 millioner kroner i året, for å bruke en del av pengene på å ansette forskere på heltid.

- I diskusjonen om omorganisering av IPCC bør man gjøre seg opp en mening om hvor mye ressurser man egentlig skal bruke på dette. Hadde man hatt mer ressurser kunne man tenke seg flere ansatte forskere eller andre måter å velge ut forskere på.

Han sier IPCC ikke er noen vanlig organisasjon, og at kritikken mot IPCC som går på sammenblanding av politikk og vitenskap kommer av at folk ikke helt skjønner hva organisasjonen prøver å gjøre. 

- Hovedpoenget med IPCC er å prøve å lage en bro mellom vitenskap og politikk, og dette har gjort at IPCC er en fantastisk suksess i det at alle verdens regjeringer godtar faktagrunnlaget de legger frem.

- Baksiden er at de blir beskyldt for at politikerne på en måte styrer det de sier. Jeg mener det ikke er tilfelle, og at den delen av prosessen som vitenskapen styrer helt alene ligger godt fast, og det er dette som er hoveddelen av rapportene fra IPCC.

Alfsen sier han tror vi vil se en omfattende IPCC-reform i løpet av kort tid.

- Politikkanalyse sitter dårlig sammen med ren naturvitenskapelig analyse, og man vil nok gjøre noe for å skille disse to typene aktiviteter.

- Når man som nå har opplevd en mediestorm av en annen verden, så kan jeg tenke meg at de frivillige forskerne etter hvert går lei av å høste storm. Det å få en kommunikasjonsavdeling er en helt nødvendig reform i seg selv, avslutter han.

Vil ha bedre mediehåndtering

Eystein Jansen, ved Bjerknessenteret, var koordinerende hovedforfatter i arbeidsgruppe 1 (WG1) i samme hovedrapport som Alfsen, og jobbet med kapittelet om paleoklima.

Han støtter forslaget om å styrke IPCCs mediehåndtering og formidling, og tror organisasjonen har innsett at det er helt nødvendig med mer profesjonalitet på disse områdene.

- IPCC har innsett at de bør øke budsjettene til den sentrale staben, blant annet for å håndtere media, og det tror jeg man blant annet har innsett som følge av alt ståket som har vært i vinter.

- Jeg tror organisasjonen har undervurdert behovet for å komme ut på en profesjonell måte, og jeg tror også at formidlingen av innholdet i rapportene kunne vært gjort bedre, sier han til forskning.no.

- Fare for intern kult

Jansen er derimot sterkt imot at IPCC skal ansette egne forskere.

- Med ansatte forskere er faren at man kan få en intern kult, og jeg støtter heller den åpne rekrutteringsmetoden som brukes i dag.

Les mer om hvordan IPCC-rapportene settes sammen her. 

Jansen sier tre firedeler av arbeidsgruppe 1 ble byttet ut mellom hovedrapport 3 og 4, og at han synes det er viktig med en slik grad av fornying mellom hver gang.

Vil skjerpe inn på grålitteratur

I sitt foredrag ved vitenskapsakademiet stusset Von Storch over at alle de grove feilene i den siste IPCC-rapporten tilsynelatende ble gjort i arbeidsgruppe 2.

I kapittelet de skrev er det blant annet oppdaget feil og overdrivelser om havnivåøkning i Nederland og bresmelting i Himalaya.

Jansen mener noe av problemet var for lite bruk av ekspertene i arbeidsgruppe 1, og at forskerne fikk for dårlig tid på det faglige samarbeidet.

- Resultatet ble blant annet Himalaya-saken. Hadde vi gått en ekstra runde og hatt nok tid, så ville vi oppdaget denne feilen med en gang.

Han forteller at denne problemstillingen ble tatt opp i evalueringen som ble gjort etter den forrige hovedrapporten, og at de to gruppene skal ha bedre tid på seg før neste rapport skal ferdigstilles til 2014.

I tillegg mener han at arbeidsgruppe 2 og 3 er nødt til å skjerpe kravene til grålitteratur. 

- Man må bli strengere på dette området. Det er bedre å la være å konkludere hvis man ikke finner et grunnlag i vitenskapelig litteratur, avslutter Jansen.