Håndtering av Breiviksaken kan styrke tillit til rettssystemet

Utfallet av rettssaken mot Breivik vil vanskelig kunne føles tilfredsstillende for oss, tror jussforsker. Hun mener god kommunikasjon av rettsprosessen kan styrke tilliten til rettssystemet.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Fra v. aktor Inga Bejer Engh, tiltalte Anders Behring Breivik og hans forsvarer Vibeke Hein Bæra. (Foto: Gisle Oddstad VG/Scanpix)

- Hvordan Breivik-saken vil påvirke folkets tillit til rettssystemet vil nok ikke avhenge så mye av selve utfallet av saken.

- Det viktigste er at kommunikasjonen mellom de profesjonelle aktørene og befolkningen er god, og at forståelsesgrunnlaget hos folk for hva som skjer blir størst mulig, sier Anneken Sperr.

Sperr er postdoktor ved juridisk fakultet på Universitetet i Bergen, og har skrevet doktoravhandling der hun har sammenlignet forholdet mellom borgere og stat i Norge og Tyskland.

Rettssaken mot massedrapsmann Anders Behring Breivik er et ekstremt tilfelle i norsk rett. Hvordan kan tilliten til rettssystemet bevares en slik sak, hvor ingen dom i verden vil kunne føles rettferdig?

Hvordan takler vi konflikten mellom det i oss som ønsker gjerningsmannen evig pine, og det som støtter humane og relativt korte fengselsstraffer?

Samfunn vs. enkeltmenneske

- Det er et veldig interessant spørsmål, men konflikten er ikke unik for Behring Breivik-rettssaken. Den kommer bare tydeligere fram her fordi saken innebærer så ekstremt groteske forbrytelser.

- For fornærmede i alle slags alvorlige saker, fra de pårørende i en enkeltdrapssak til offeret i en voldtektssak, vil denne konflikten være der, sier Sperr.

I Breivik-rettssaken vil mange oppleve utfallet, uansett hva det blir, som lite tilfredsstillende. For hvordan kan noen straff i rettssystemet vårt bøte på 77 kaldblodige drap?

Her ligger utfordringen til et land med et humant rettsvesen, mener jussforskeren.

- Det er nærmest umulig å føle at behandlingen av terrortiltalte, og straffen, er rettferdig, i den forstand at den føles tilfredsstillende.

- Dette utfordrer oss medmennesker, slik det utfordrer alle ofrene og pårørende i denne og andre tragiske voldsforbrytelser. Men det er også vårt bidrag til et sivilisert samfunn at vi sier at dette er vi blitt enige om, dette er det vi som fellesskap oppfatter som rettferdig, og hvis reglene er sånn, så aksepterer jeg disse. Hvis jeg ikke er enig, prøver jeg på demokratisk vis å påvirke endringer.

Hva skaper tilliten?

Om et folk føler at rettssystemet i landet deres er rettferdig, betyr mye for tilliten til det, ifølge Sperr. En annen betingelse for at vi har denne tilliten er at systemet må fremstå som rettssikkert.

Rettssikkerhet forutsetter blant annet at rettssystemet er klart og gjennomsiktig.

Anneken Sperr ved Universitetet i Bergen. (Foto: Privat)

Lover og andre normer og prinsipper skal være detaljert, men ikke for detaljert, språket skal være forståelig, og hele systemet må være forutsigbart og pålitelig, slik at folk ikke blir utrygge.

- Helt fra de overordnede rettsprinsippene, og nedover til lover, enkeltavgjørelser og rettslige relevante handlinger som å skrive en kontrakt, skal man kunne stole på at det som er bestemt gjelder, at reglene håndheves og at det venter konsekvenser hvis man ikke holder seg til dem.

Nok et avgjørende og viktig prinsipp, også for den pågående terrorrettssaken, er grunnlovens paragraf 97, nemlig forbudet mot tilbakevirkende lover, mener hun.

- Det betyr at man kan stole på at det som gjelder nå, er det som gjelder, og at staten ikke plutselig kan skape særtilfeller og for eksempel innføre dødsstraff i et enkelt tilfelle. Det er veldig viktig for forutberegnelighet, og det er det man prøver å oppnå med kontinuitet i rettsordningen.

Kan styrke tilliten?

Viktigere enn selve utfallet av Breivik-rettssaken er det at befolkningen forstår det som skjer i rettssaken - hvorfor ting gjøres slik og ikke slik, og hvorfor utfallet blir som det blir, mener Sperr.

- Det blir for enkelt å frykte at folk vil miste tilliten til rettssystemet på grunn av det konkrete utfallet i denne rettssaken, fordi det kanskje uansett er umulig at dommen vil oppfattes tilfredsstillende.

- Utfallet av saken vil aldri kunne lette sorgen og det emosjonelle engasjementet som folk føler.

Sperr tror at det ligger et potensial i hvordan rettssaken håndteres, til å styrke tilliten folk har til det norske rettssystemet.

- Det at verdier som solidaritet, kjærlighet og flerkultur ser ut til å bli understreket viser at saken har stor påvirkningskraft i styrking av verdier vi allerede har. Dette kan også skje i aspekter som er mer rettet mot tilliten vi har til rettssystemet.

God mediedekning og gode forklaringer

Det er her kommunikasjonen mellom de profesjonelle aktørene i saken, og befolkningen kommer inn. Den foregår mye gjennom mediene, som for eksempel gjennom debatter, leserinnlegg og radio, tv og avisers dekning av en rettssak.

Det viktige med kommunikasjonen er at den skal gjøre saken forståelig for befolkningen og gi svar på spørsmål som:

Hvorfor skal Breivik få anledning til å uttale seg? Hvorfor blir bare deler av rettssaken sendt på tv mens resten transkriberes? Og hvorfor må retten nå forholde seg til to sakkyndige rapporter om den psykiske tilstanden til Breivik?

En god dekning av rettsaken er viktig for tilliten til rettssystemet. (Foto: (Faksimiler: VG 24.7.2011 og 11.4.2012, og Dagbladet 13.4.2012. Montasje: Per Byhring))

Gjennom dette legitimerer de profesjonelle aktørene som representerer oss – dommer og statsadvokater, sine avgjørelser overfor oss.

- Det er viktig at aktørene kommuniserer det de gjør, og det er viktig at vi stiller kritiske spørsmål.

- Det er ogsåviktig at alle kan ytre det dersom man opplever frustrasjon, selv dersom synspunktene er upopulære, som for eksempel å kritisere AUF-leder Eskil Pedersen for hva han gjorde 22.juli.

Slik kommunikasjon, som inkluderer en nyansert mediedekning, kan skape ro og konsensus – og tillit til rettssystemet.

- Jo mer unyansert kommunikasjonen er i et land, jo mer ekstreme posisjoner som ikke begrunnes og diskuteres finner man i landet. Det kan føre til mindre enighet i landets befolkning, sier Sperr.

Toveiskommunikasjon gir enighet

Det er ikke bare en forklarende enveisformidling av hva som skjer i retten som skal til for at tilliten til systemet bevares i befolkningen. Det må være en slags vekselvirkning mellom folket og de profesjonelle, ifølge Sperr.

Hun er opprinnelig fra Tyskland. Her skjedde det en slik vekselvirkning etter andre verdenskrig – en prosess som endret regelen om foreldelsesfristen for overlagt drap, som først var på 20 år.

For å muliggjøre en senere straffeforfølgelse av slike forbrytelser begått under krigen, ble først startpunktet for denne 20-årsfristen forskjøvet fra 1945 til 1949, så ble den utvidet fra 20 til 30 år, før den i 1978 ble opphevet fullstendig.

Dette skjedde etter store samfunnsdebatter og diskusjoner der befolkningens kollektive rettferdighetsfølelse og samfunnets behov for å bearbeide sakene etter krigen vant fram.

- Jeg synes dette er et godt eksempel på vekselvirkningen mellom befolkning og de profesjonelle aktørene som representerer oss.

- Det viser at også menneskers kollektive rettferdighetsoppfatning styrer og at den ikke bare påvirkes av den retten som gjelder og de profesjonelle aktørers forklaring av den gjeldende rett.

- Vår felles rettferdighetsoppfatning kan også selv påvirke regelverket, sier Sperr.

Hva synes jeg er riktig?

Vi hører noen ganger at politikerne sier at en straff bør bli hardere, fordi den bør stemme med folks rettsfølelse.

Kanskje er det nettopp den litt vanskelig definerte rettsfølelsen som rokkes ved når vi får en opprørt følelse av at en drapsmann har fått for mild behandling.

- Spørsmål om rettsfølelse er egentlig et rettsfilosofisk spørsmål, og der er jeg ikke ekspert. Men tillit forutsetter at rettssystemet fremstår som rettssikkert og at det oppleves som rettferdig.

Det som inngår i rettsfølelsen, i vårt skille mellom rett og galt, har på den ene side å gjøre med den personlige samvittigheten vår.

På den andre side har den med normer vi finner i samfunnet, som kan kalles den gjengse moral, mener Sperr.

Hva slags straff er riktig? Og hvordan vet vi at straffen er riktig?(Foto: Stock.xhng)

Hva slags straff er rettferdig?

Det er vanskeligere å tilfredsstille straffebehovet i en grotesk drapssak enn for eksempel i en sak om økonomisk kriminalitet, fordi drapet på en helt annen måte er en emosjonell krenkelse.

Men selv om enkeltkriminalsaker kan opprøre og prege oss intenst, betyr det likevel ikke at vi ønsker tilbake dødsstraff og tortur når det kommer til stykke.

- I enkelttilfeller vil kanskje en norsk pårørende eller et offer føle seg tiltrukket av det amerikanske systemet med sine lange og harde straffer, men som samfunn er vi åpenbart og heldigvis villig til å ha et mer humant sanksjonssystem, og til å diskutere de begrensningene vi har til å legitimere straffene vi gir.

Til syvende og sist: Hvis hver og en av oss satt i en voldsdømt sitt sted, i hans liv og emosjonelle og psykiske situasjon, ville vi ikke kunne besvare om vi da virkelig hadde et valg, og om vi ville ha valgt annerledes, mener Sperr.

- Grunnholdningen er at vi ikke med sikkerhet vet hvor legitimt det er å straffe, fordi vi ikke helt vet hvor stor handlefrihet hver og en av oss har. Samtidig har vi med god grunn bestemt at vi trenger straffer, sier hun.

Powered by Labrador CMS