For lite vitenskap i rettspsykiatrien?

Har svenske og danske rettspsykiatere grundigere undersøkelser av siktede enn vi har i Norge? De bruker i alle fall flere undersøkelsesmetoder, ifølge ny doktorgrad.  
17.9 2010 05:00


“(Foto: www.colourbox.no)”

Norske rettspsykiatrisk sakkyndige har grundige kliniske samtaler med siktede i straffesaker når de vurdere hvor psykisk tilregnelige de er.

Slike samtaler utgjør grunnstammen i en rettspsykiatrisk undersøkelse. Men i Norge bruker ekspertene lite vitenskapelig dokumenterte tilleggsmetoder, ifølge doktoravhandlingen til Pål Grøndahl.

Han er psykologspesialist ved Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsel- og rettspsykiatri for Helse Sør-Øst, og var også psykiatrisk sakkyndig i den såkalte lommemannsaken.

Tilleggsmetoder kan for eksempel være personlighetstester, eller tester som kan vise om personen gjør sitt beste for å huske hva han eller hun har gjort.

Grøndahl forsvarer sin doktoravhandling om norsk rettspsykiatrisk praksis i dag.

- Bør brukes mer ved usikkerhet

Avhandlingen baserer seg på fire ulike studier som belyser norsk rettspsykiatrisk praksis. I den første har han gått gjennom undersøkelsene av 60 siktede personer; 20 fra hvert av de skandinaviske landene.

I denne studien var alle de 60 siktede menn med etnisk skandinavisk bakgrunn, tiltalt for drap eller drapsforsøk.

Svenske rettspsykiatrisk sakkyndige var de som brukte mest tilleggsmetodikk i de tre landene, fulgt av de danske. Færrest brukte de norske.

- I mange tilfeller holder det med kliniske samtaler, mener Grøndahl, og peker på saker der den siktede er tydelig psykisk forstyrret, og i motsatt fall; de sakene hvor vedkommende åpenbart er psykisk robust.

- Det er i tilfellene hvor det er tvil, og undersøkelser er vanskelige, at jeg har tenkt at flere undersøkelsesmetoder kunne være på sin plass, sier Grøndahl til forskning.no.

Ikke nødvendigvis bedre?

Tarjei Rygnestad er leder i den rettsmedisinske kommisjonen (DRK) som kontrollerer at diagnostiske kriterier er brukt riktig av rettsakkyndige. Han mener at Norge ikke nødvendigvis trenger å gjøre som svenskene og danskene.

- Hvis det viser seg at mer tilleggsinformasjon gir vesentlig bedre vurderinger, da har vi et problem. Men hvis det ikke gir vesentlige forskjeller, er ordningen god nok, mener han.

- At andre bruker flere metoder, beviser ikke i seg selv at kvaliteten da er bedre, sier Rygnestad.

- Ikke optimale arbeidsvilkår

Noe av årsaken til at svenske og danske rettspsykiatrisk sakkyndige ser ut til å bruke mer vitenskapelig tilleggsmetodikk enn de norske, kan være at det er lagt annerledes til rette for at de skal gjøre jobben, tror Grøndahl.

- I Sverige har man egne undersøkelsesklinikker, der de som er siktet for straffbare handlinger og hvor det er mistanke om alvorlig psykisk lidelse, er innlagt i fire uker.

- I Norge må vi reise til fengselet, sykehusene, hjem til folk, eller noen ganger bruke egne kontorer. Det er ikke spesielt gode vilkår for å gjøre kompliserte og konsentrasjonskrevende tester i miljøer med rot, smelling med dører eller andre som lurer på om rommet snart blir ledig, sier han.

Forskjellen på Norge og Sverige er imidlertid at Sverige ikke begynner slike utredninger før man er ganske sikker på at man har riktig person. I Norge kan de sakkyndige også bli spurt i saker der vedkommende hevder sin uskyld, ifølge Grøndahl.

Det er også mulig å tenke seg at ikke alle norske rettspsykiatrisk sakkyndige kjenner til alle tilleggsmetodene som er tilgjenglige.

Og hvis de kjenner til metodene, kan det hende de vegrer seg for å bruke dem fordi de må forsvare dem overfor pågående forsvarere i retten, skriver han i avhandlingen.

Falskt eller ekte hukommelsestap?

I den andre studien som avhandlingen bygger på, undersøkte Grøndahl 102 saker med drap eller drapsforsøk. 41 prosent av de siktede hevdet helt eller delvis hukommelsestap.

Ifølge funnene i studien gjorde dette ingen forskjell for de sakkyndiges undersøkelsesmetoder, og det ble utført generelt lite tilleggstesting som for eksempel hukommelsestester.


Pål Grøndahl er psykologspesialist (Foto: Kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri for Helse Sør-Øst)

Funnet forundrer Grøndahl, fordi han mener det er vanskelig avgjøre om en person har hukommelsestap eller ikke.

- I noen tilfeller er det ganske greit, for eksempel hvis vedkommende har snakket om hendelsen i avhør – da skjønner vi at minnene ikke er helt borte, men at noe kan ha forsvunnet.

- Men hvis vedkommende konsekvent hevder tap av hukommelse – hvordan skal vi finne ut om dette er sant, eller er simulering?

Rammer de som ikke husker?

Til tross for at så mange siktede i drap- og drapsforsøksaker hevder hukommelsestap, er det bare én til to i året i Norge som blir vurdert til å faktisk ikke ha noe minne om handlingen. Åtte i Grøndahls materiale ble vurdert til å ha nedsatt hukommelse.

Ved fullstendig hukommelsestap kan retten bestemme at den siktede var utilregnelig, og i prinsippet straffri.

Kriteriene for bevisstløshet er strenge, og Grøndahl synes det er usannsynlig at såpass mange ikke husker en voldsom handling som drap.

- Noe av årsaken kan være rus, men selv personer med et betydelig alkoholmisbruk husker. Jeg har vært utfor personer som ikke har hatt noe å tjene på å hevde hukommelsestap, og da kan dette ha med fortrengning å gjøre fordi det er så pinefullt og plagsomt å huske, sier Grøndahl.

Han sier at han selv har hatt god nytte av å bruke en test som kan avdekke hvor mye en person anstrenger seg for å gjøre sitt beste for å huske.

- Da har jeg i noen tilfeller funnet at vedkommende absolutt ikke gjorde sitt beste. Hvis jeg ikke finner noe annet som skulle tilsi sykdom, er det ingen grunn til å tro at personen har reelt hukommelsestap, sier han til forskning.no.

- Har andre kontrollmekanismer i Norge

Synne Sørheim er leder for psykiatrisk gruppe i Den rettsmedisinske kommisjonen (DRK). Til magasinet Dagens medisin kommenterer hun Grøndahls funn. 

- Det er intet grunnlag for å bekymre seg om rettssikkerheten for de erklæringene som DRK har godkjent, sier Sørheim til magasinet.

Hun synes det er bra at det blir rettet fokus mot norsk rettspsykiatrisk praksis, men tror ikke at standardiserte tester i undersøkelsene nødvendigvis vil bedre erklæringene.

– DRK kan gjennom sitt arbeid ikke se at erklæringer der det er benyttet standardiserte tester holder en høyere kvalitet med tanke på diagnostisk presisjon enn andre, sier hun til magasinet.

Grunn til å se mer på metodene?

Sverige og Danmark har ikke en uavhengig instans som skal godkjenne erklæringene, slik Norge har. Kan dette bidra til at det fungerer med større grad av skjønn i norsk rettspsykiatri?

- Her i landet får vi jo overprøvd skjønnet hver gang, sier leder for DRK, Tarjei Rygnestad i den samme artikkelen i Dagens medisin.

Funn som Pål Grøndahl har gjort viser at det er svært få som får diagnosen hukommelsestap, sammenlignet med hvor mange som hevder at de har det.

- Kan det i de tilfellene være riktig og bruke tilleggsredskaper?

- Kanskje - det er iallfall interessant. Det at det er en forskjell sier jo ikke noe om hva som er det korrekte, sier Rygnestad.

- Det er jo slik med forskningen at man ønsker å få svar, men så får man ofte bare nye spørsmål, og det er dette som så kan bringe oss videre: Er det grunn til å se nærmere på noe? Bør vi revurdere noen av våre metoder? Og i så fall, hva har dette å si for rettssikkerheten, sier han til forskning.no

Kunne blitt bedre kvalitetssikret

- Det er vanskelig å forstå at rettspsykiatriske vurderinger utført av to fagpersoner på bakgrunn av sporadisk kontakt med den som blir rettspsykiatrisk vurdert kan bli like pålitelig som observasjon over tid gjort av helsepersonell i en spesialenhet for slike observasjoner, sier Ståle Bjørkly.

Han refererer til klinikker og avdelinger som blant annet svenskene bruker for utredningen.

Bjørkly er professor i psykologi ved Høgskolen i Molde, og forsker også på sikkerhetspsykiatri ved det samme senteret som Pål Grøndahl.

Bjørkly mener spørsmålet om man skal bruke andre metoder også gjelder i spørsmålet om gjerningspersonen har vært psykotisk.

- Kort og sporadisk observasjon øker rimeligvis risikoen for feilvurderinger når det gjelder om en person for eksempel er psykotisk eller ikke. De som er psykotiske kan framstille seg som at de ikke er det, og motsatt kan enkelte framstille seg som at de er det for å oppnå straffefritak.

- Observasjon over lengre tid på en spesialenhet vil det kunne motvirke feil i begge tilfeller, sier han.

Grunn til å sammenligne oss?

Hvis det er slik at vi bruker færre tillleggsredskaper i norsk rettspsykiatri enn i den svenske og danske, mener Bjørkly at det er grunn til å spørre seg:

- Hva er grunnen til det? Er det personene som blir rettspsykiatrisk vurdert annerledes enn i de andre landene? Eller har de som utfører observasjonene i Norge bedre kvalifikasjoner? Eller utføres det unødig ekstraarbeid i andre land? sier han.

Bjørkly mener det også ville være interessant å finne ut om Norge skiller seg fra andre land når det gjelder utredning av hukommelsestap.

- Det går an å sammenligne de metodene som brukes, og utfallet av vurderingen. Men man må ha med forbeholdet at forskjellig juridisk praksis i landene kan medføre forskjeller når det gjelder hvem som blir undersøkt.

- Dette er et viktig og interessant område, sier han til forskning.no

Ikke hentet fra lommemannsaken

Selv om den såkalte lommemannsaken ikke omtales i avhandlingen, sier Pål Grøndahl at det i arbeidet med saken slo ham hvor viktig det er at man oppdaterer seg i på den empiriske kunnskapen, altså det som er dokumentert ved studier.

- I den saken var det stort fokus på risiko for gjentakelse av forbrytelsen, og det var stor faglig uenighet, sier han.

Grøndahl og Henning Værøy som sammen var ansvarlige for den rettspsykiatriske erklæringen av den tiltalte, konkluderte i erklæringen med at han var pedofil og ville trenge langvarig behandling.

Psykolog Thore Langfeldt, som hadde samtaler med den tiltalte, mente det var godt håp om bedring, og har dessuten en annen holding til pedofili som definisjon.

- Generelt kan man tenke seg at i enkelte saker ville ytterligere metodikk avklare faglige spørsmål på en tydeligere måte, sier Grøndahl, som mener man ikke kan avgjøre om en person vil gjenta forbrytelsen basert på ett kasus.

- Man må gå inn i litteraturen og se på forekomsten. Jeg brukte kolossalt mange timer på å innhente undersøkelser og sette disse sammen, sier han om arbeidet i rettssaken.

Ikke ny debatt

- Dette er et kronglete farvann og det er mange sterke meninger om rettspsykiatriske vurderinger, sier Georg Høyer, professor i samfunnsmedisin ved Universitetet i Tromsø og en av forfatterne bak boka ”Lærebok i rettspsykiatri”.

Han mener å se at rettspsykiatrisk gruppe i DRK har vært tilbakeholdne med å anbefale bruk av standardiserte tester og verktøy for vurdering av farlighet hos den siktede.

Uenigheten om metodebruk i undersøkelsene er langt fra ny, ifølge ham.

- Problemet har eksistert siden psykiaternes inntog i strafferetten. Hvis man leser de første lærebøkene, ser man at problemene stort sett er de samme nå som den gang.

Da som nå er det komplisert å skulle vurdere psyken til enkeltpersoner i strafferettsaker, mener han. 

- Sammenhengen mellom psykisk lidelse og forutsigelse av fremtidig farlighet hos den enkelte er fortsatt vanskelig å vurdere, og reiser de samme etiske og faglige problemstilingene i dag som for hundre år siden, sier Høyer til forskning.no.

Referanser:

Grøndahl, P. (2010) Etternavn, A.A. (2008) Tittel. Undertittel. Doktoravhandling: A comparative and empirical analysis of practices in Norwegian forensic psychiatry. Medisinsk fakultet, Universitetet i Oslo

Norske rettspsykiatere bruker færrest undersøkelsesmetoder. Artikkel i Dagens medisin. 16. september 2010

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse