I september i år trakk Riksadvokaten tiltalen mot to menn siktet etter norgeshistoriens største beslag av heroin. Det skjedde etter at Høyesterett avviste en påkjæring fra påtalemyndigheten om å holde navn på vitner i denne saken hemmelige, i frykt for vitnenes liv. Resultatet ble at de to tiltalte som ble tatt på fersken med 35 kg heroin, gikk fri. Hensynet til de siktedes rettsikkerhet gikk foran hensynet til politiets kilder.

- Denne avgjørelsen er et utslag av rettsikkerhetstankegangen. Ut fra dagens regelverk, er nok avgjørelsen riktig. Men i denne saken mener jeg at lovgiver i ettertid kan finne løsninger for å beskytte politiets informanter uten å krenke menneskerettighetene, sier Strandbakken.

Nylig disputerte han for den juridiske doktorgraden med avhandlingen “Uskyldspresumsjonen - in dubio pro reo” (ved tvil til fordel for tiltalte), som skal gis ut på Fagbokforlaget rett over nyttår.

Foreslår uavhengig tilsynsråd

- Det er et prinsipp i menneskerettighetskonvensjonene at forsvarer skal ha anledning til å krysseksaminere de vitner påtalemyndigheten fører mot tiltalte. Likevel har man ved Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) i Strasbourg utarbeidet rammevilkår for bruk av anonyme vitner, sier Strandbakken og legger til at dette er vanskelig balansegang.

På den ene siden er han skeptisk til å føre dette med anonyme vitner for langt, spesielt hvis det dreier seg om rykter og påstander. På den andre siden ser han viktigheten av å bekjempe kriminalitet.

- I heroinsaken ble de siktede tatt på fersk gjerning med 35 kg heroin, noe som i seg selv burde være nok til domfellelse, sier han.

Strandbakken sammenligner situasjonen med om politiet skulle få et anonymt tips om et forestående bankran, som så førte til at ranerne ble tatt på fersk gjerning. En situasjon der han ikke ser noen grunn til at ranerne behøvde å få vite hvem som gav politiet tipset.

- Men jeg skjønner også forsvarers argument om at han må få innsyn i politidokumentene for å kunne vurdere om politiet har gått for langt, for eksempel i å fremprovosere et straffbart forhold. I slike tilfeller mener jeg en mulig løsning kan være å avskjære forsvarer fra alle dokumentene, for så å la et særskilt og uavhengig tilsynsråd gå gjennom dem og avgjøre om politiet har brukt utilbørlige etterforskningsmetoder, sier han.

Påvirker norsk rett

Uskyldspresumsjonen er det grunnleggende og universelle rettsstatsprinsippet om at enhver skal anses som uskyldig inntil det motsatte er bevist. Et prinsipp som skal sikre enkeltindividet mot vilkårlige inngrep i forbindelse med påståtte straffbare forhold og som har røtter helt tilbake til romerretten. Presumsjonen innebærer både at det er påtalemyndigheten som må føre bevis for tiltaltes skyld, og at det må opereres med et strengt beviskrav i straffesaker.

Uskyldspresumsjonen finnes ikke i formell lovbestemmelse her til lands, men er nedfelt i flere internasjonale menneskerettighetskonvensjoner som Norge er bundet av. Dessuten ble sentrale menneskerettighetskonvensjoner gjort gjeldende som norsk lov i 1999.

I avhandlingen diskuterer Strandbakken hvordan dette får følger for norsk rettsliv. Blant annet har tre avgjørelser i Høyesterett i år satt til side norsk lovgiving innenfor ligningsforvaltningen, begrunnet med praksis fra Strasbourg.

- Utviklingen i EMD, hvor en gir borgerne større vern gjennom rettsikkerhetsgarantier med hensyn til rett til en “fair trial”, har utvidet spekteret for hva som må anses som en straffesak, med de strenge beviskrav som gjelder der, sier Strandbakken.

En stor del av avhandlingen hans dreier seg derfor om hvilke saker som skal anses som straffesaker i forhold til bevisbyrdereglene. Et viktig spørsmål er om det gjelder samme krav til bevis for alle tema som er aktuelle i en straffesak.

Bevisproblemer

Et annet spørsmål som diskuteres i avhandlingen er hvilke strategier lovgiver kan ta i bruk for å unngå enkelte bevisproblemer som kan oppstå i straffesaker. Som å endre skyldkravet.

- Det er for eksempel lettere å bevise at en person hadde 0,2 i promille, enn å bevise at vedkommende var beruset, forklarer Strandbakken.

Andre strategier kan være å kriminalisere en annen handling enn den man ønsker å ramme. Et eksempel kan være at en person har kjørt mistenkelig, men politiet først får konstatert at han var påvirket av alkohol når de finner han hjemme etter at kjøringen er avsluttet. Tidligere var det da en vanlig unnskyldning å påstå at man hadde drukket en flaske sprit på styrten etter at man hadde parkert bilen, noe som var vanskelig å motbevise for påtalemyndigheten. Dermed kom loven om etterfølgende alkoholnytelse, som sier at man ikke har lov å nyte alkohol seks timer etter kjøring, hvis man som følge av kjøringen må forstå at kjøringen kunne medføre politietterforskning.

- Man kriminaliserer altså en annen handling enn den man ønsker å ramme, noe som viser det tette samspillet som eksisterer mellom lovgivning og bevisproblemer, sier Strandbakken.

Unngå LA Law

- Det er grunn til å frykte at man i framtiden vil stå overfor nye former for kriminalitet som vanskelig lar seg bekjempe med tradisjonelle strafferettslige og straffeprosesuelle virkemidler, sier Strandbakken.

Dette mener han kan føre til krav om ny lovgivning som tar sikte på å unngå bevisproblemer og gi politi og påtalemyndigheter nye virkemidler for å bekjempe slik kriminalitet.

- Lovgiving som tar sikte å unngå bevisproblemer, for eksempel at den tiltalte i en viss utstrekning pålegges å bevise visse forhold, bør man i stor grad søke å unngå. Da er det heller å foretrekke å innføre nye etterforskningsmetoder, mener han.

- Nye metoder kan reise vanskelige personvernspørsmål, men behøver ikke påvirke kvaliteten på bevisene som innhentes, fortsetter han. Han er redd Høyesteretts holdning med å avskjære bevis ervervet på ulovlig vis eller utradisjonell måte kan være med på å presse lovgiver til å åpne for bruk av metoder som burde være unødvendige om man hadde hatt et smidigere syn på hvilke bevis som kan tillates ført.

- En slik dreining mot anglo-amerikansk rett ala Ally McBeal og LA Law, der man for eksempel lar skyldige gå fri på grunn av feil i etterforskningen, er etter min mening en ulykke for strafferettspleien. I slike tilfeller er mitt svar at man heller anlegger en egen sak mot politiet, sier Strandbakken.

Han synes ikke at man bør anse USA som et foregangsland, men heller se på praksis i Europa og den standarden som er etablert i Strasbourg.

- I forhold til en slik målestokk, kan Høyesterett i Norge etter mitt skjønn tillate bruk av bevis som i dag avskjæres, sier han.