Forskere mener størrelsen på jaktlaget, jaktkvoter og hvor mange dager som gjenstår av jakta kan påvirke hvorvidt jegeren skyter hjorten eller ikke

Hva får en jeger til å skyte - eller la være?

Forskere har undersøkt hvordan norske hjortejegere bestemmer seg for å trykke på avtrekkeren.

13.12 2016 04:00

Forskere har prøvd å skjønne hvordan en jeger tenker når han har en hjort i siktet. Eller rettere sagt – de har laget en teoretisk modell som viser hvordan jegeren avgjør om han skal skyte dyret eller ikke.

Jaktkvoter, antall personer på jaktlaget og hvor lang tid det gjenstår av jaktsesongen påvirker jegernes valg.

– Hvis jegeren venter for lenge på det største dyret, kan han risikere å ikke få skutt noe dyr i det hele tatt, sier Atle Mysterud, professor ved Institutt for biovitenskap ved Universitetet i Oslo, til forskning.no.

Motvekt til troféjakt

Sammen med tre andre forskere har Mysterud undersøkt jaktdata fra 256 steder i Norge mellom 1999 og 2010. Her registreres antallet felte hjort, men også hvor mange dyr som er blitt observert og ikke skutt. Resultatene er publisert i PNAS.

I faglitteraturen har det vært mye fokus på troféjakt, som innebærer at man først og fremst skyter de største og fineste hanndyra. Dette kan skape uønskede evolusjonære konsekvenser, sier Mysterud.

Et eksempel på slike evolusjonære konsekvenser kan man blant annet se i tykkhornsau. I løpet av de siste 30 åra har hornene deres blitt mindre. Forskere mistenker at vi mennesker har skylden, fordi vi ofte feller dyret med de største hornene.

– Utgangspunktet for denne studien har vært å komme med en motvekt til dette, fordi troféjakt kun utgjør en liten del av jakta i Norge, Europa og Nord-Amerika. Et slikt ensidig fokus på troféjakt gir et skjevt bilde av hva jakt er og hvordan jakt påvirker bestander. Oftest jakter man for rekreasjon, kjøtt og regulering av bestanden, fortsetter Mysterud.

Normer i jaktlaget demper konkurranse

Forskerne fant at sannsynligheten for at jegeren skyter hjorten er større når jakta nærmer seg slutten eller hvis jaktlaget er stort, slik at mange ”konkurrerer” om den samme jaktkvota.

– Uregulert konkurranse er allikevel kanskje ikke den beste beskrivelsen av oppførselen på et jaktlag. Disse (jaktlagene, journ.anm) er generelt små, og deltakerne kjenner hverandre. Det er derfor veldig sannsynlig at det finnes normer som demper insentivet til å handle kompetitivt, skriver forskerne i rapporten.

Forskerne mener jaktkvotene, som bestemmer hvor mange dyr jaktlaget får skyte, er en viktig begrensning for jegerne. De finner allikevel at sjansen for at jegeren skyter dyret øker hvis han eller hun har sett få dyr i løpet av jakta eller en dag på jakt.

– Kvota påvirker mest

Didrik Gjestvang har jaktet storvilt i rundt fire år. Han sier jaktkvota, samt avstand til dyret, er den vanligste begrensningen for jegere når de har et dyr i siktet.

– Jeg har latt være å skyte dyr jeg har sett. Det skyldtes at avstanden var litt for stor, eller at dyret beveget seg. Mangel på fri siktelinje har også stoppet meg. Der jeg har jaktet har vi vært opptatt av å skyte riktig dyr. Det kan straffe seg hvis man overskrider jaktkvota på en type dyr, for eksempel okser, sier Gjestvang.


Didrik Gjestvang tror jaktkvoter begrenser jegerne mest (Foto: Privat).

Ifølge Gjestvang er det vanlig at man innad i jaktlaget avtaler hvilke typer dyr man skal skyte, og hvilke man eventuelt skal ”frede”.

– Hvis man har sett en veldig stor og fin okse før jakta starter, kan jaktlaget av og til bestemme seg for å frede den. Jeg tror dette skyldes at man vil prøve å bevare noen store dyr i bestanden, sier Gjestvang.

Forskerne bak rapporten mener sjansen for at jegeren skyter hjorten han ser er større når jakta nærmer seg slutten. Gjestvang er usikker på om dette påvirker hvilke dyr man skyter.

– Jeg er ikke sikker, men det kan kanskje hende man fyrer av noen mer usikre skudd når jakta går mot slutten. At man for eksempel skyter på litt lengre avstand. Men jeg tror fortsatt det er aller viktigst for de fleste jegere å skyte det riktige dyret, slik at man holder seg innenfor jaktkvota, sier Gjestvang.

Referanse: 

Florian K. Diekert mfl: How constraints affect the hunter’s decision to shoot a deer. Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America, 12. Oktober 2016. Doi: 10.1073/pnas.1607685113. Sammendrag. 

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse

Emneord