Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Internettet får i en amerikansk studie en del av skylda for at meningene våre drar i hver sin retning. (Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
Forskere fra Stanford University i USA har utviklet en matematisk modell som kan være med å forklare det stadige voksende gapet mellom folks meninger, eller polarisering.
– Vår teori er at polarisering ikke er en refleksjon av samfunnets tilstand, men at det heller stammer fra prosessene folk går gjennom når de danner seg meninger, forteller Ashish Goel, professor ved Department of Managment Science and Engineering, og medforfatter av studien.
Forskerne skriver blant annet at internett fungerer som et slags ekkokammer hvor mennesker med like syn utveksler og forsterker sine meninger, som dermed beveger seg lenger og lenger ut til polene.
Skyttergravsdebatt
Også i Norge ser det ofte ut til at debattanter ligger i hver sin skyttergrav og peprer hverandre med påstander og argumenter fra hver ende av skalaen. Spesielt på sosiale medier finner man sterke meninger langt fra normen.
Men er egentlig meningsspriket så stort her i landet?
En internasjonal undersøkelse fra 2011 kan tyde på noe annet. Ved hjelp av over 68 000 deltakere fra 33 land, historiske data og analyser av samfunnsforhold plasserte undersøkelsen nordmenn helt i toppsjiktet for konformitet.
Konformitet er kort fortalt hvor langt et individ i et samfunn kan strekke seg fra normen uten å bli straffet sosialt eller rettslig. I land med streng konformitet vil få strekke seg langt utenfor rammene av hva som regnes som god folkeskikk.
Den internasjonale sammenligningen viser at nordmenn føler seg langt mer bundet til å oppføre seg innenfor samfunnets normer enn for eksempel en ukrainsk innbygger. Ukraina skårer lavest på konformitetsskalaen.
Av de undersøkte landene var det bare India, Pakistan, Sør Korea og Singapore som hadde et strengere samfunn enn Norge.
Meninger under overflaten
Men det betyr ikke nødvendigvis at vi ikke har forskjellige meninger.
Vegard Jarness ved Universitetet i Bergen har nylig avsluttet sin doktorgradsavhandling i sosiologi. Han har intervjuet 46 innbyggere i Stavanger med mål om å kartlegge sosiale forskjeller i byen.
Avhandlingen fokuserer først og fremst på sosiale klasseforskjeller og hvordan disse gjenspeiles i ulik smak, livsstil og holdninger.
– I intervjudataene kommer tydelige klasserelaterte forskjeller til syne, både når det gjelder informantenes kulturelle preferanser og praksisformer, og når det gjelder hvordan de vurderer og klassifiserer andre menneskers måter å leve livene sine på.
Han peker på at selv om egalitære verdier, som tar sikte på likhet, og den såkalte janteloven legger visse bånd på hvor direkte avsmak for andre uttrykkes, finnes det likevel klare symbolske skillelinjer mellom sosiale klasser.
Han skriver i sin avhandling at de forskjellige sosiale klassenes livsstil fører til at det dannes mer eller mindre eksklusive statusgrupper.
Disse statusgruppene er ofte fysisk adskilte fra hverandre.
Annonse
– Mitt inntrykk er at janteloven og de egalitære verdiene vi har i dette landet ikke utelukker at det ligger store forskjeller og lurer under overflaten. Vi er mer ulike enn vi gir uttrykk for, sier Jarness.
Likhet tiltrekker likhet
Den til nå rådende ideen om hvorfor samfunnet utvikler seg i en stadig mer polarisert retning er den sosiologiske teorien om at likhet tiltrekker likhet. Grunntanken er at når vi velger våre sosiale forbindelser har vi en tendens til å velge andre mennesker som deler våre meninger og verdier.
Folk med like meninger samler seg og ender opp med å forsterke hverandres meninger som dermed vokser seg sterkere og flytter seg lenger vekk fra normen, sier teorien.
Ifølge teorien blir samfunnet mer polarisert på grunn av denne valgfriheten, fordi vi har mulighet til å velge oss sosiale forbindelser som er så like våre egne som mulig.
Vi avfeier påstander som ikke passer
Forskergruppen fra Stanford tok også utgangspunkt i begrepet partisk assimilasjon. Denne teorien går ut på at vi har en tilbøyelighet til å avfeie påstander som ikke stemmer overens med vårt eget verdensbilde.
Dermed aksepterer vi langt mer ukritisk påstander som vi anser som riktige i forhold til vårt eget bilde av verden. Ifølge denne teorien vil folk også tolke mangelfullt bevis på måten som stemmer best over ens med deres verdensbilde.
Forskerne slo de to teoriene sammen, og konkluderte med at teorien om likhetssøkende mennesker bare resulterer i økt polarisering dersom individene i gruppen er partiske nok.
Med andre ord er ikke teorien om at likhet tiltrekker likhet nok til å forklare økt polarisering, men legger man til et forbehold om partisk assimilasjon vil den matematiske modellen kunne forklare hvorfor samfunnet i økende grad blir polarisert.
Folk som allerede er sterkt politisk engasjerte, med klart definerte meninger, er per definisjon partiske. Deres meninger blir i følge modellen mer polariserte av det store utvalget av informasjon, da den partiske assimilasjonen slår inn på deres etablerte standpunkter.
På den andre siden finner vi folk som ikke føler så sterkt hverken den ene eller andre veien, disse blir i mindre grad polariserte. De er mindre partiske og vil dermed ha færre meninger som omfattes av den partiske assimilasjonen.
Annonse
Verdens mest konforme folkeslag?
Så kanskje den norske konformiteten på mange plan har handlet om å holde meningene sine for seg selv?
På 50-tallet erklærte Milgram den uavhengige vikingen død. (Foto: Colourbox)
Da Stanley Milgram – mest kjent for autoritetseksperimentet som senere fikk hans navn – reiste ut i verden for å gjøre studier på sosial konformitet på 1950-tallet, fant han at nordmenn var påfallende konforme.
I et fagessay i Tidsskrift for Norsk Psykologiforening skriver Lars Dehli og Anders Gravir Imenes om Milgram som dro til Norge og regnet med å finne standhaftige og lite konforme etterkommere av vikinger. Norge hadde tross alt frigjort seg fra både Danmark og Sverige.
Resultatene viste noe ganske annet.
Forsøket var enkelt. Deltakerne skulle bedømme lengden av tre ulike lyder og Milgram ga dem illusjonen av at de var en del av en større gruppe med andre deltakerne. Disse falske deltakerne, som var spilt inn på bånd, var instruert til å gi galt svar på spørsmålet.
De faktiske deltakerne ble så plassert nest sist i svarrekken, slik at de måtte høre på de andre deltakernes gale svar før de kunne svare selv. Ingen av deltakerne mistenkte at de var alene og ikke en del av en større gruppe.
Over 60 prosent av de norske forsøkspersonene fulgte majoritetens svar til tross for den forholdsvis enkle oppgaven. Videre økte feilsvarsprosenten til 80 prosent i en variant av forsøket hvor deltakeren ble møtt med utsagnet «skal du stikke deg ut?» hvis han eller hun motsa seg flertallet.
Forsøket ble også utført i Frankrike hvor denne varianten bare økte feilsvarsprosenten i mindre grad. Franskmennene ble dessuten forbannet på utsagnet, mens nesten alle nordmennene godtok bemerkningen i taushet. Franskmennenes feilsvarsprosent var i utgangspunktet under 50 prosent.
Milgrams hypotese om den standhaftige vikingen ble forkastet, og han skrev istedet om hvordan nordmenn var svært solidariske og opptatt av samhold. Da han ble presentert for janteloven aksepterte han denne som en god forklaring.
Men vikingen var ikke død, han hadde bare stilnet. Kanskje nettets debattarenaer er i ferd med i bringe ham tilbake i lyset?
