Saken er produsert og finansiert av Fafo - Les mer

Få tiltak for flerkulturelt demokrati

Norske politikere har gjerne omfattende planer for integrering av innvandrere i det norske samfunn. Men når det kommer til integrering innad i egne rekker er holdningen langt mer passiv.
28.11 2013 05:00


Ved valget i 2013 ble tre representanter med ikke-vestlig bakgrunn fast innvalgt på Stortinget.

– At de politiske partiene ikke jobber mer aktivt med rekruttering av innvandrede minoriteter overrasker meg, sier Fafo-forsker Beret Bråten.

Hun disputerte nylig ved Universitetet i Oslo med en doktorgradsavhandling der hun har undersøkt hvordan de politiske partiene jobber med å integrere innvandrede minoriteter i egen partiorganisasjon, samt hvordan temaet integrering behandles i partienes program.

– Partienes integreringspolitikk handler først og fremst om lønnsarbeid, utdanning og norskopplæring – langt mindre om politisk medborgerskap, forteller Bråten.

– I partienes programmer er kravet om å slutte opp om demokrati som verdi mer framtredende enn tilrettelegging for demokratisk medvirkning.

180 kommunepolitikere

Fra kommunevalget i 2003 til valget i 2011 ble antallet kommunestyrerepresentanter med ikke-vestlig bakgrunn doblet i antall, ifølge tall fra Statistisk Sentralbyrå.

I gjennomsnitt er det likevel fortsatt en mindre andel innvalgt i kommunestyrene enn det er bosatte i landets kommuner. I dagens kommunestyrer sitter 180 personer (1,67 prosent) med ikke-vestlig bakgrunn, mens denne gruppens andel av befolkningen som helhet er om lag 280 000 personer (5,8 prosent).

– Det er som regel ikke så vanskelig å komme med på en kommunevalgliste. Alt man trenger å framvise er interesse og et minstemål av kunnskap. Men å avansere, fra for eksempel 23. til femteplass på lista, er langt vanskeligere, sier Bråten.

Unntaket er i enkelte kommuner med mange innbyggere med ikke-vestlig bakgrunn.

– Dette skyldes i hovedsak at disse får svært mange person- og «slengerstemmer» fra velgerne, ikke at de har gunstige plasseringer på listene.

Partiene som speil

Alle de norske partiene, med et unntak for Fremskrittspartiet, har en grunnholdning om at politisk representativitet ikke bare er et spørsmål om å ivareta de politiske synspunktene blant velgerne, men at folkevalgte forsamlinger også bør speile velgernes bakgrunn, forteller Bråten.

Geografisk mangfold sikres langt på vei ved hjelp av måten partiene er organisert på. Hovedstrukturen er geografisk basert med lokallag, kommunelag, fylkeslag, landsstyre og et landsmøte som også velger sentralstyrer i partiene.

Men partiene har også en sidestruktur.

– Denne er basert på organisering for grupper av individer med en bestemt bakgrunn. Dette kan være kvinner, ungdom, seniorer, studenter eller den samiske befolkningen, forklarer Bråten.

Representanter for slike sideorganisasjoner har formell møte- og stemmerett i sentrale organer i partiene hvor politikk vedtas og valglister settes sammen, for eksempel i sentralstyret og i nominasjonskomiteer.

– Ordningen gjør kort fortalt at systemet hele tiden blir minnet på å ta hensyn til ulike grupper av individer når makt skal fordeles, påpeker forskeren.

Tilsidesatt

Når det kommer til medlemmer med innvandrerbakgrunn, er det ingen partier som ivaretar disse spesielt gjennom slike former for sideorganisering. På det lokale plan finnes det riktignok ett unntak.

Oslo Arbeiderparti har opprettet enkelte lokallag, som et tamilsk, kurdisk og afrikansk lag. Sosialistisk Venstreparti opererer på sin side med former for kvotering av medlemmer med innvandrerbakgrunn.

Blant Bråtens informanter i norske partier vises det gjerne til manglende interesse fra folk som har innvandrerbakgrunn og problemer med å nå fram til disse, når fravær skal forklares.

En utbredt holdning er at veien er åpen for den som vil gå den, og at det vil bli flere representanter med innvandrerbakgrunn etter hvert, uten at det settes inn tiltak for å få til dette.

– En sentral partirepresentant jeg intervjuet, ble spurt om hvorfor de ikke har vurdert lignende grep for å sikre rekruttering av folk med innvandrerbakgrunn, som de har for kvinner. Svaret var at «jo, men det er slik at kvinner blir diskriminert i partiet vårt. Det blir ikke innvandrere», gjenforteller hun.

Likestillingsheltinnene

Kjønn påvirker også holdningene til innvandrergruppen direkte. Bråtens intervjuer med lokale gruppeledere og ledere for nominasjonskomiteer avdekker at kvinner med innvandret minoritetsbakgrunn som viser interesse for å være med, i utgangspunktet tas imot med ovasjoner.

– Dette skyldes nok en generell oppfatning av at innvandrermiljøer er kvinneundertrykkende.

– Når en kvinne med minoritetsbakgrunn melder seg til tjeneste, tenker mange derfor på henne som en som har brutt med slike begrensninger, og som derfor innehar egenskaper som mot og «bein i nesa», hun er en «likestillingsheltinne», som gjerne omtales i svært positive ordelag, sier Bråten.

Menn med tilsvarende bakgrunn vekker til sammenligning mindre umiddelbar begeistring, forteller Fafo-forskeren.

– Ingen snakker stygt om menn med minoritetsbakgrunn, men her er begeistringen mye mer behersket.

Svensk kvinneparallel

Fafo-forskeren er kritisk til mangelen på organisatoriske grep i de politiske partiene.

Hun viser til en svensk studie som viser at aktive tiltak for å rekruttere kvinner til politikk først ble høyaktuelle da partiene sluttet å plassere ansvaret for manglende tilstedeværelse i politikk hos kvinnene selv.

Den dominerende forklaringen på at kvinnene var underrepresenterte var lenge at de manglet ressurser, interesse og var mer opptatt av barn og familie, slik at de ikke hadde tid til politikk.

– Først på åttitallet kom en større erkjennelse av at fraværet kunne ha sammenheng med måten partiene arbeidet og organiserte seg, at dette kunne fungere diskriminerende.

– Partiene rettet det kritiske blikket mot seg selv, og det gjorde for eksempel at flere partier innførte former for kjønnskvotering, forteller Fafo-forskeren.

Dersom vi i Norge ønsker å legge trykk på integrering av innvandrede minoriteter i politikk, krever det antakelig et lignende skifte i norske partier, mener Bråten. 

– Men hvilke tiltak som da kan være aktuelle, må partiene diskutere selv.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse

Folkevalgte med minoritetsbakgrunn

I befolkningen som helhet har rundt 290 000 personer (5,8 prosent) ikke-vestlig bakgrunn, de har enten selv innvandret, eller har foreldre som er født i utlandet. Gruppen er representert som beboere i alle landets kommuner.

Etter 2011-valget hadde 84 kommuner – hver femte kommune – én eller flere folkevalgte med ikke-vestlig bakgrunn.

Til sammen utgjorde dette 180 personer – 1,67 prosent av totalt 10.785 representanter.

Ingen ordførere har slik bakgrunn.

Flest representanter finner man i kommuner med en stor befolkningsandel med ikke-vestlig bakgrunn, som Oslo, Drammen, Trondheim, Lørenskog, Stavanger, Moss og Asker.

Blant Stortingets 169 representanter fant man i forutgående stortingsperiode (2009–2013) én fast innvalgt og én fast møtende vararepresentant med ikke-vestlig bakgrunn.

Ved valget i 2013 ble tre representanter med slik bakgrunn fast innvalgt.

To statsråder har hatt en slik bakgrunn, begge fra Arbeiderpartiet.

I de politiske partiene

Tre partier skiller seg ut ved å ha mer enn 1 prosent kommunepolitikere med ikke-vestlig bakgrunn i perioden 2011-2015 (andel av alle partiets representanter i parentes).

Arbeiderpartiet: 117 (3,46 %)
Sosialistisk Venstreparti: 15 (4,14 %)
Høyre: 32 (1,36 %)
Fremskrittspartiet: 7 (0,61 %)
Venstre: 2 (0,61 %)
Kristelig Folkeparti: 2 (0,6 %)
Senterpartiet: 1 (0,07 %)
Andre lister: 4