Dagens viktigste våpen mot kreft er kirurgi som fjerner kreftvev, og stråling og cellegift som tar knekken på celler som deler seg raskt.

Men metodene er langt fra perfekte.

Mange typer kreft kan ikke opereres bort. Og stråling og cellegift skiller ikke mellom kreftceller og normale hurtigdelende celler, for eksempel i immunsystemet, hårsekkene og tarmen. Dermed gir metodene sterke bivirkninger som begrenser hvor mye behandling pasientene tåler.

Men det forskes stadig på nye alternativer. Ett av dem er terapeutiske – altså behandlende – kreftvaksiner.

Etter år med forskning foregår nå en rekke tester av ulike typer vaksiner som kanskje kan hjelpe oss i kampen mot kreft.

- Vaksinene har få bivirkninger, mange studier viser at de får immunsystemet til å reagere, og vi ser en generell sammenheng mellom styrken på immunreaksjonen og hvor lenge pasientene overlever, sier Jon Amund Kyte, lege ved Utprøvingsenheten ved Radiumhospitalet.

Han har selv forsket nettopp på kreftvaksiner.

Professor Gustav Gaudernack fra Avdeling for immunologi ved Radiumhospitalet, som har jobbet på feltet i 15 år, er også optimistisk.

- Jeg er temmelig sikker på at kreftvaksiner kommer. Det er mange gode miljøer som jobber med saken, men jeg kan jo ikke si når dette vil skje. Arbeidet tar tid, men vaksinene kan bli tilgjengelig fortere enn vi aner. Og at de finner sin plass innen kreftbehandling – det tror jeg nok.

Sviktende forsvarsverk

Ideen bak det hele er som tanken bak alle vaksiner: å hjelpe vårt eget immunforsvar med å gjøre jobben sin.

Kroppen vår er utstyrt med et fryktinngytende forsvarsverk som knuser virus, bakterier og andre inntrengere med forbløffende presisjon. T-cellene, som jobber med å uskadeliggjøre inntrengere, kan lære seg å kjenne igjen et utall fremmede elementer (se faktaboks.)

Immunsystemet kan også oppdage kreftceller, og celler som har fått endringer som gjør at de kan bli til kreftceller. Antageligvis rensker T-cellene unna mange farlige celler i årenes løp.

Det finnes også helt klare eksempler på at immunforsvaret kan ha sitt å si selv når kreften har etablert seg.

- Det er gjort undersøkelser av kreftpasienter og svulster som er operert ut, forteller Gaudernack.

- Man så på hvor mange T-celler fra immunforsvaret som fantes inne i svulstene, og sammenlignet med hvor lenge pasientene overlevde.

- Det viste seg at de som hadde mange T-celler i svulstene levde lenger enn de andre, og få av disse pasientene døde i løpet av studien.

- Det ser altså ut til at noen pasienter får en spontan immunreaksjon, hvor T-cellene faktisk finner svulsten og forsterker effekten av kirurgien.

Men i mange tilfeller går det ikke slik. Hele én av tre nordmenn får kreft i løpet av livet. Så hvorfor svikter forsvarsverket vårt?

En av våre egne

Det er flere problemer med kreft, forteller Anne-Marie Rasmussen, seniorforsker ved Avdeling for immunologi ved Radiumhospitalet.

- Kreftcellene er jo kroppens egne celler, og blir ikke alltid oppfattet som fremmede. Og selv om immunsystemet kan legge merke til dem i begynnelsen, kan det likevel utvikle seg en svulst over tid, forklarer hun.

- Kreftcellene endrer overflata si, så immunforsvaret ikke kjenner dem igjen. De lager også faktorer som hemmer, eller til og med dreper T-cellene. Kreftcellene kan dessuten få andre celler til å hemme både T-cellene og andre celler som hjelper immunsystemet.

- Kreften tar over hele systemet, og sørger for at immunforsvaret ikke lenger klarer å gjøre jobben sin.

Så hvordan kan vi gjøre forsvaret vårt oppmerksom på faren som truer hele kroppen?

Denne problemstillingen er langt fra ny, forteller Gaudernack.

Sprøytet bakterier i kreftsvulst

- Allerede i 1893 gjorde den amerikanske forskeren William Coley forsøk med å sprøyte bakterier inn i kreftsvulster. Tanken var å provosere fram en immunreaksjon på bakteriene, som så førte til at kreftcellene ble oppdaget samtidig.

- Resultatene var delvis gode, men svært uforutsigbare. Lignende teknikker brukes også i dag.

I dag jobber forskerne med å finne spesielle kjennetegn ved kreftcellene, som vi kan gjøre T-cellene i immunforsvaret oppmerksomme på gjennom en vaksine.

Dersom vi får T-cellene til å oppfatte kreftcellene som fremmedelementer, vil kroppen selv kunne stable på beina et skikkelig motangrep.

Og her kommer faktisk forskningen til den salige Coley til nytte, forteller Gaudernack.

- Når vi setter vaksinene i huden, tilsetter vi ofte et signalstoff sammen med vaksinen. Dette signalstoffet lager en betennelsesreaksjon som ligner bakterieangrepene som kroppen er vant til å møte. I en slik situasjon er immuncellene nemlig spesielt på vakt.

Forskerne har sett eksempler på at et vekket immunsystem kan ta knekken på store svulster. Men det finnes foreløpig ingen godkjente vaksiner på markedet. En av de store utfordringene, er å finne gode kjennetegn som skiller kreftcellene fra alle de andre cellene i kroppen.

Nå jobber flere forskere med et stoff som ikke bare er et særtrekk for kreftceller, men som også er en faktor kreftcellene ikke kan kvitte seg med.

Det dreier seg om enzymet for evig liv: telomerase, forteller Jon Amund Kyte.

Telomerase

I enden av kromosomene (arvestoffet) i alle celler, sitter en gensekvens som kalles en telomer. Den beskytter genene i kromosomet. Når cella deler seg, kan den nemlig ikke kopiere kromosomene helt ut til enden. Men siden telomeren sitter i enden, går ikke dette ut over de viktige genene.

Men dette betyr at telomeren blir litt kortere hver gang cella deler seg. Og til slutt blir den så liten at cella ikke kan fortsette å lage kopier av seg selv. Telomeren setter altså også en begrensning for hvor mange ganger ei celle kan dele seg.

Men så er det enzymet telomerase, da. Det er i stand til å reparere telomeren, slik at cella kan fortsette å dele seg.

- Telomerase er at enzym som nesten bare finnes i kreftceller, og som utrykkes der i store mengder, sier Kyte, som selv har forsket på vaksiner med akkurat dette stoffet.

Det å kunne dele seg i det uendelige er nettopp et kjennetegn ved kreft.

- Telomerase er påvist i alle kreftceller, og de kan ikke slutte å lage det.

Dermed er proteiner fra dette enzymet gode kandidater for kreftvaksiner som kanskje kan virke mot mange typer kreft. Kyte og kollegaene har prøvd ut en vaksine med telomeraseproteiner på pasienter med lungekreft, bukspyttkjertelkreft og hudkreft.

Lovende

- Resultatene viser at behandlinga ikke gir noen alvorlige bivirkninger og at 50 til 80 prosent av pasientene får en immunrespons mot vaksineproteinene. Og vi ser generelt at de som får immunrespons mot vaksinen lever lenger.

Likevel ser det i mange tilfeller ikke ut til at vaksinen stopper kreften eller får svulstene til å forsvinne.

- Men noen pasienter skiller seg ut. I ett tilfelle forsvant en svulst i lungen, og den er fortsatt borte. Det som er typisk for kreftpasientene som overlever lenge, er nettopp at de har en langvarig immunrespons på vaksinen, sier Kyte.

Han tror telomerasevaksiner kan bli del av en kombinasjonsbehandling, for eksempel sammen med cellegift.

Gaudernack er også optimistisk, men påpeker at forsøkene fortsatt er i en tidlig fase. Noe peker likevel i en lovende retning:

- Cancer UK har fattet interesse for ideen, og har satt i gang en stor studie på pasienter med bukspyttkjertelkreft, hvor de sammenligner standard kreftbehandling med vaksinen, eller en kombinasjon av de to. De har holdt på i to år, og gjennomførte nettopp en mellomanalyse.

- Vi får ikke vite noen resultater, men dersom mellomanalysene viser at vaksinen bare er like god eller dårligere enn standard behandling, ville studien blitt avsluttet. De har besluttet å fortsette.

- Kanskje kan behandling bli tilgjengelig fra etter 2012, filosoferer forskeren.

Men blir dette i så fall den nye vidundermedisin som kurerer kreft?

Fra vanskelig til håndterlig

Gaudernack minner oss om at behandlende vaksiner er utfordrende.

- Man må gradere ambisjonene etter situasjonen. Dersom kreften er kommet langt kan vi ha svært kort tid å jobbe på. Med en stor svulst kan vi kanskje håpe på at vaksinene skal utsette utviklinga eller stoppe den i en periode.

- Dersom vaksinen kommer inn tidligere, eller etter kirurgi eller annen behandling, har vi lenger tid og færre kreftceller å behandle. Her kan vi håpe på å hindre tilbakefall eller til og med å helbrede.

- Oppgaven kan altså være alt fra vanskelig til håndterlig, sier Gaudernack.

Men forskerne jobber også med forebyggende vaksiner, som den nylig godkjente vaksinen mot livmorhalskreft. Slike profylaktiske vaksiner forbereder et friskt immunforsvar, før kroppen i det hele tatt er angrepet av kreft.

Hvorfor kan man ikke bare lage forebyggende vaksiner mot alle typer kreft?

Forebyggende vaksiner

- I prinsippet går dette an, sier Gaudernack.

- Men alle typene kreft vil være litt ulike. Forskning har vist at bare brystkreft består av en hel gruppe ulike kreftformer som skiller seg fra hverandre. Vi måtte ha tatt titusenvis av vaksiner.

- Jeg tror ikke vi kommer dit. Men jeg mener det er visse pasientgrupper vi har større forpliktelser overfor enn andre.

- Når det gjelder arvelige kreftformer som brystkreft eller tarmkreft, bør vi jobber for å lage forebyggende vaksiner.

I dag kan mennesker få vite at de har en genetisk risiko for en kreftform, uten at det finnes noen behandling. I noen tilfeller velger bæreren av genet dramatiske tiltak, som å fjerne bryster eller tykktarm.

Her har vi en forpliktelse til å forske fram et tilbud til de som har fått vite at de er i risikosonen, mener Gaudernack.

Og det arbeides også med flere ulike kreftvaksiner, i tillegg til andre metoder som også dreier seg om å få kroppens eget immunforsvar til å gå løs på kreftceller i kroppen.

- Immunforsvaret er utrolig spesifikt. Det dreper bare det som skal drepes, for eksempel ved infeksjoner, sier lege Johanna Olweus, som leder et arbeid med å utvikle en metode for immunterapi mot leukemi ved Institutt for kreftforskning ved Radiumhospitalet.

- Vi vil at det skal gjøre det samme med kreft.