Myter om middelalderen

Den Mørke Middelalderen: Møkkete folk gikk i fillete klær mens halvråtten mat gnog i tarmene. En mørk og kald tid der heksebålene var den primære energikilden. Men var middelalderen virkelig så ille? Nei, mener stadig flere.
2.6 2006 05:00

Få perioder i historien har så store PR-problemer som nettopp middelalderen. Middelalderen fremstilles gjerne som en slags historisk natt, en åndelig osteklokke som kvalte all nytenkning og nyskapning.

Men de siste årene har mange historikere, forskere og entusiaster nyansert dette synet på middelalderen. En av disse er Halvor Hjort Guttu, som har bakgrunn fra arkeologistudier ved Universitetet i Bergen.

 
       
 

forskning.no har snakket med Guttu og noen andre som vet litt om middelalderen, og resultatet er et betraktelig lysere bilde av den mørke middelalderen.

I parentes bemerket varierer middelalderens tidsavgrensning litt med hvor i verden man befinner seg. I Norge begynner den etter vikingtiden, det vil si på midten av 1000-tallet, og holder seg til midten av 1500-tallet.

Myte: Middelalderriddere var kledd i rustninger så tunge at de knapt kunne røre på seg, og de slåss med enorme sverd som veide opptil fem kilo.

Virkelighet: Hvis det er noe sted du virkelig vil ha evnen til å bevege deg, er det på slagmarken. En rustning du knapt kan røre deg i er et selvmordsoppdrag i seg selv. Og med et sverd på fem kilo ville du nok vært død før du rakk å løfte sverdet til slag.

Middelalderens rustninger og brynjer var nok ikke like lette som dagens rustninger (som gjerne er laget av karbonfiberderivater og slikt noe). Men da middelalderrustningene var på sitt tyngste, nemlig 1350-tallet, veide en full rustning rundt 40 kilo.


(Foto: Kongshirden 1308)

40 kilo er vanskelig å ta på strak arm, men når du har det på deg i form av en rustning (eller i en ryggsekk) går det ganske greit. 40 kilo er da også omtrent den oppakningen moderne elitestyrker har på seg i en stridssituasjon.

Så var det sverdene, da. Et langsverd veide rundt 1,3 kilo, mens et vanlig etthåndssverd kom på litt over en kilo. Som å holde en melkekartong, med andre ord. Vel å merke hvis melkekartongen hadde hatt god balanse og et ergonomisk riktig håndtak.

Klart det var slitsomt å løpe rundt med 40 kilo på kroppen og sverd i hendene. Men man må ta med i betraktningen at ridderne var i vesentlig bedre form enn dagens datamaskinbundne arbeidere.

Kongsspeilet, et oppdragelsesskrift fra rundt 1275, anbefaler at en ung adelsmann skal trene minst en gang om dagen, helst to. At slike riddere i tillegg aldri røyket, levde i et rent miljø, spiste temmelig sunt og la seg tidlig, gjorde dem godt rustet til å bære tunge rustninger.

Myte: Middelaldermaten var primitiv og kjedelig. Det kulinariske høydepunktet var å slurpe i seg store, halvkokte kjøttstykker når det var gilde.

Virkelighet: Middelaldermaten var nok mye som i dag: Ikke alle spiste like bra, men god mat i middelalderen sto ikke noe tilbake for dagens kokekunst, noe kokebøker fra den tiden beviser.

I en kokebok fra slutten av 1200-tallet ført i pennen av Henrik Harpestreng finner vi blant annet følgende oppskrift: En kylling bakes i en gryte formet av deig, kjøttet puttes oppi sammen med hardkokte egg og lekre krydderier og bakes som en stor pai.


(Foto: Kongshirden 1308)

Slike paier er selvfølgelig mat forbeholdt de øvre samfunnslag, men det er mye som tyder på at vanlige folk ikke spiste så verst de heller.

Mat skal jo ikke bare smake godt, men skal gjøre godt for kroppen også. Og en bra måte å måle hvor godt kostholdet er for kroppen, er å måle hvor høy man vokser seg.

I middelalderen var gjennomsnittshøyden på en voksen mann 170-175 centimeter, noe som er omtrent det samme som den var rundt år 1900. Dette er heller ikke ille sammenlignet med dagens gjennomsnittshøyde, som er omtrent ti centimeter høyere.

Den store nedturen kom på 1600-tallet, der var menn var nede i rundt 165-170 centimeter.

Myte: Middelaldermaten var druknet i krydderier. Dette var fordi kjøttet var halvbedervet og for å skjule denne smaken måtte det druknes i krydder.

Virkelighet: Ja visst var det på moten å krydre maten heftig i middelalderen. Årsaken er den samme som at mange av verdens beste kjøkken bruker mye krydder: Det smaker så godt!


“En suppe fra middelalderen. Ihjelkrydret for å skjule smaken av råtne råvarer? Bilde: Kongshirden 1308.”

Smak litt på argumentet om at krydderet skulle skjule at maten var bedervet. Du skal ha ganske mye krydder for å skjule smaken av råttent kjøtt. Faktisk må du vel nærmest servere en gryte med pepper og putte noen små kjøttslintrer oppi.

Problemet er bare at krydder som pepper var svinsk dyrt i middelalderens Norge. Så hvis dyrt krydder skulle skjule at kjøttet var dårlig, ville det være langt mer økonomisk å kjøpe bedre kjøtt. Grunnen til at middelaldermennesker brukte så mye krydder, var at de syntes det var godt.

Pepper hører man om for første gang i Norge på en runeinnskrift fra tidlig 1200-tall. Det var populært med krydderkombinasjoner man i dag kanskje forbinder med julemat eller det indiske kjøkken, slik som nellik, kardemomme og kanel. Urter hadde man også mye av, og søte smaker av sukker og honning var populært.

Myte: I middelalderen brant man millioner av hekser. Enhver selvstendig tenkende kvinne sto i fare for å havne på bålet.

Virkelighet: Så langt vi vet, brant man faktisk ikke en eneste heks i Norge i middelalderen. Heksebrenning er et fenomen som først setter inn for alvor med renessansen. Ja, nettopp da opplysning og rasjonell tenkning får sitt gjennombrudd.


(Foto: Kongshirden 1308)

Dette med at millioner av mennesker ble brent som hekser i middelalderen er en seiglivet myte. Faktisk har det i løpet av hele Europas historie blitt henrettet maksimalt 45,000 hekser. Og det var først etter at middelalderen var over at forfølgelsene tok til for alvor.

Ikke slik å forstå at vi ikke har norske heksesaker fra middelalderen. Rune Hagen ved Universitetet i Tromsø er Norges ledende hekseekspert. Han forteller at en godt kjent heksesak her til lands, rettssaken mot Ragnhild Tregagås, fant sted i årsskiftet 1324/25. Tregagås ble funnet skyldig i heksekunst og grove forbrytelser som “kjærlighetsmagi” (med påfølgende impotens?)

Men hun ble ikke brent. Derimot måtte hun gå til undervisning hos presten. Hun måtte også dra på pilegrimsferd til hellige steder. Og før du tenker at hun ble dømt til å dra på ferie, må du tenke på at hun måtte bekoste turen selv.

Likevel kunne det gått langt verre. For på 1600-tallet ville nok den stakkars damen ha havnet på bålet.

Myte: Den mørke middelalderen var ikke bare mørk, men kald også.

Virkelighet: Klimaet var faktisk bedre enn på 1700-tallet, så hvis det er klimaet man skal gå etter, burde man snakket om “det mørke 1700-tallet”.


“Middelalderens håndverkere var kunnskapsrike og oppfinnsomme. Bilde: Kongshirden 1308.”

Myte: Middelalderen var en tid preget av trangsyn og intellektuell og teknisk stillstand.

Virkelighet: Middelalderen var, som alle andre tider, full av driftige, oppfinnsomme folk. Du fant selvfølgelig småbygder der åndslivet kanskje ikke var av det spenstigste slaget, men middelalderen var slett ingen åndelig mørketid.

Massevis av oppfinnelser og nyskapninger ble gjort innen teknologi, krigskunst, bankvesen og så videre. Disse oppfinnelsene blir gjerne tillagt renessansen, fordi det var da de slo gjennom (trendene var litt tregere på denne tiden), men oppfinnelsene ble gjort i middelalderen.

For å si det slik: Hvis vi holder oss til den norske tidsregningen, levde renessansegeniet Leonardo Da Vinci faktisk i middelalderen?

Myte: En undertrykkende kirke og kristendom dominerte folks liv.

Virkelighet: Folks forhold til kirken var nok på mange måter som folks forhold til vitenskapen i dag. Kristendommen var neppe noe man gikk og tenkte på hele tiden, med mindre man var prest.

Folk flest gikk i kirken en gang i uken, men i en tid før kino og kaféliv hadde nok kirkebesøket like mye med å treffe folk å gjøre som å be.

Apropos det med å “treffe folk”: Britiske lover fra 1300-tallet pålegger menn å skyte med bue på søndager etter kirketiden. Loven er visstnok ikke fjernet?

Myte: Middelalderens mennesker var skitne, kledd i fillete klær, ufjonge på håret og med hårete vorter i ansiktet.

Virkelighet: Dette bildet av middelalderen, som man møter i filmer som Monty Python og ridderne av det runde bord og Braveheart, har ikke så mye med virkeligheten å gjøre. Selv om man ikke hadde deodorant i middelalderen, betød ikke det at folk ikke vasket eller stelte seg.


“Man trengte da ikke se ut som en slask, selv om man levde i middelalderen? Bilde: Kongshirden 1308.”

Idealet blant middelalderens adel var å være ren og velstelt. Neglene ble renset og klippet, skjemmende hårvekst ble plukket. Menn var enten glattbarberte eller hadde velstelt skjegg. Kinnskjegg så mandig ut. Håret skulle være klippet og tøyet rent.

Adelens vaner smittet over på andres samfunnslag. Så selv om det selvfølgelig var vanskeligere for en bonde enn en konge å være ren og velstelt, så var det tydelig hvilket ideal man strakk seg etter.

Rensligheten ble blant annet sikret gjennom at badstuer var populære. Bergens badehus var berømte, selv om de offentlige badehusene ble begrenset utover 1400-1500-tallet på grunn av litt for mye tvilsomheter.

Da Pietro Quirini drev i land på Røst i 1432, var han helt over seg over hvor renslige folk var.

Klærne var et annet kapittel. La gå at vanlige folk var fattige, sett med våre øyne, men man blir ikke dårlig til å sy av å være fattig. Man kunne få de fleste farger ved plantefarging, selv om fargene nok ikke var like holdbare som våre dagers stoff.

Salg av brukte klær i middelalderen var blomstrende, og det var vanlig at klær som var litt for slitte til at adelen ville bruke dem, ble kjøpt av mindre bemidlede mennesker. På samme måte som man kan finne en Prada-kjole på Elevator i dag.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg.

Annonse

Halvor Hjort Guttu...

 

… er til daglig verksmester på metallverkstedet på Arkitektur- og Designhøgskolen, og har bakgrunn fra arkeologistudier ved Universitetet i Bergen. Mye av fritiden de siste 10 årene har han brukt han på å levendegjøre historien gjennom prosjektet Kongshirden 1308 - Akershus. Guttu er også Norges første gjørtlersvenn siden 1973.

Guttu er så lei av myter om tidsepoken han studerer at han har begynt å holde foredrag der han sabler ned det han mener er de verste vrangforestillingene. Dette skal han også gjøre på Akershus festning lørdag 3. juni, der han sammen med Kongshirden forsøker å bringe til live en dag i 1308.

 

Emneord