Hvorfor ble du språkforsker?

To språkforskere forteller om hvordan de endte opp med å jobbe med runer og fonologi.
26.1 2013 05:00


Her er runolog Terje Spurkland på Isle of Man, omringet av norske runesteiner som ble reist av vikinger på 900-tallet.

Vi leser det, snakker det, tenker det og tolker det hver eneste dag. 

“Hvis du snakker til en mann på et språk han forstår, når du hodet hans. Snakker du til ham på hans eget språk, når du hjertet,” mener Nelson Mandela.

For språk er mye mer enn ord. Og hvor ville forskningen, eller vi for den saks skyld, vært hvis vi ikke hadde språk?

forskning.no har tatt en prat med to som går språket etter i sømmene på fulltid.

Runologen

Et dødsfall og en amerikaner gjorde at Terje Spurkland endte opp som runolog ved Universitetet i Oslo. Men språkinteressen hadde han lenge før det.

- Jeg gikk den gamle engelsklinja på gymnaset. Vi hadde fag som engelsk, tysk, fransk, historie og litteratur.

Etter videregående valgte Spurkland å studere filologi, altså vitenskapen om språk og litteratur.

Hva han skulle bli var mer diffust, men målet var i hvertfall en jobb hvor han kunne bruke språkkunnskaper.

- Jeg fulgte lysten mer enn det som var lurt, kanskje. På 60 tallet studerte mange av oss fordi vi hadde lyst. Vi tenkte at det blir jo en råd, det var ingen av oss som tenkte på å eventuelt ikke få jobb etter studiene.

Ingen skandinaviske eksperter

Er det noe man brenner for, og har lyst til å studere, så skal man gjøre det, synes Spurkland.

- Da er man jo ikke garantert jobb, men det er allikevel verdt å følge lysten og ta en sjanse.

I dag er Terje Spurkland førsteamanuensis ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo. Han jobber med runologi, altså læren om runer og runeinnskrifter.

Og det var som sagt ganske tilfeldig at han havnet akkurat der.

- Han som hadde jobben med runologi døde, og da stillingen hans skulle besettes var det ingen skandinaver som hadde denne kompetansen, forteller Spurklan.

Universitetet ansette derfor en forsker fra USA.

- Og i noe så nasjonalt som runeforskning syntes de ikke det var bra at det ikke var noen norske eksperter å finne.

Dermed utlyste universitetet en forskerstilling i runologi. Og den jobben gikk til Spurkland.

For lite forskningstid

I runologihverdagen underviser han blant annet i skriftkulturen i middelalderen, og han har nettopp fullført et forskningsprosjekt om det samme.

- Vi så på hvordan europeisk litteratur ble oversatt til norrønt i middelalderen, utdyper han.

Jobben som språkforsker er fordelt på rundt 50 prosent undervisning og 50 prosent forskning, og forskning krever penger.

- Når du får finansiering får du bedre tid til nettopp å forske. Undervisning og administrasjon tar for mye tid, det er den vanlige klagesangen det, men det er sant, sier han.

Når Spurkland skal trekke frem noe spesielt fra sitt felt vil han nevne at du ikke nødvendigvis skal tro på alt du leser, heller ikke det du finner i historiebøkene.

Runer og kristendom

- Hvis du tar for deg en allmenn historiebok, eller en bok om litteraturhistorie, står det i de fleste at nordmenn lærte å skrive og lese da kristendommen ble innført på 1000-tallet.

Men Spurkland innvender at da kristendommen ble innført hadde nordmenn allerede skrevet i 800 år, altså runer og runeinnskrifter.

Han legger til at det heller ikke er riktig å koble runer og runeinnskrifter kun med hedenskap og norrøn mytologi:

For med kristendommen kom riktig nok det latinske alfabet, altså de bokstavene vi bruker i dag, men man sluttet ikke umiddelbart å bruke runer.

- Det var en to-skriftkultur, runer og det latinske. De levde side om side i 300 år. Runene ble ikke faset ut før siste halvpart av 1300-tallet, sier runologen.

Fonologen

Jardar Eggesbø Abrahamsen er førsteamanuensis ved Institutt for språk- og kommunikasjonsstudier ved NTNU i Trondheim.

Språkinteressen hans våknet, av alle ting, i en geografitime:

- På videregående hadde jeg en lærer i geografi som snakka litt annerledes enn det jeg gjorde selv, og det syntes jeg var veldig spennende.

Læreren hadde samme dialekt som Abrahamsen, sunnmørsk, men med en vri.

- Han snakka omtrent som besteforeldra mine, og jeg begynte å notere ned hvordan han ordla seg og greip meg selv i å analysere språket hans.

- Det ble litt multitasking, for jeg klarte å lære geografi også, ler forskeren.

Snudde til verktøy

Abrahamsen begynte siden å studere nordisk språk. Planen var egentlig å bli norsklærer, men han fant fort ut at han syntes det som ligger bak språkene var mest spennende.

Studieveien snudde derfor til lingvistikk, der språkenes verktøy befinner seg. Nærmere bestemt peilet han seg inn på fonologi til doktogradsprosjektet sitt.

- Fonologi er grammatikken bak lydene. Altså det i hodet ditt som bestemmer hva slags lyd du vil si. Det må ikke forveksles med fonetikk, som er hvordan lydene høres ut.


- Vi fant en sammenheng mellom tonefall og øyenbrynsbevegelser, forteller fonolog Jardar Eggesbø Abrahamsen.

Tonefall og øyenbryn

Som flere av de andre forskerne i artikkelserien Hvorfor ble du forsker, bruker også fonologen en del tid på andre arbeidsoppgaver.

- Undervisning utgjør en egen del av jobben, så det er greit nok. Men det kommer også mye kontoroppgaver og avbrudd, gjerne med korte frister, og da blir det lite sammenhengende tid til forskning, sier han.

Men Abrahamsen har fått gjennomført en del prosjekter, og han finpusser i disse dager noen artikler.

Blant annet en om hvordan tonefall henger sammen med øyenbrynsbevegelser.

- Vi fant faktisk en sammenheng mellom disse, forteller han.

Men mer vil han ikke si før artiklene er ferdige.

Hverdagen til denne forskeren består dermed av en del analyser og skriving nå, men førsteamanuensisen forteller at språkforskere også kan kan dra ut fra kontoret.

Esperanto-barn

- I blant krever forskningen at jeg reiser, for eksempel da jeg forsket på et fenomen i esperanto som morsmål, forteller fonologen.

Tidlig krøkes som god språknerd skal bli. Dette er Cooper, en liten gutt fra USA som lærer det nye språket esperanto hjemme. (Video: feverfresh/Youtube)

Esperanto er også morsmål i noen norske hjem. Dette er et rimelig nytt språk som ble lansert i 1887, og det feiret dermed 125-års jubileum i fjor.

Og Abrahamsen reiste altså rundt i Norge på besøk til noen som har vokst opp med at det ble snakket både norsk og esperanto hjemme.

Han forteller at det er noen hundre personer i verden som har vokst opp med dette språket hjemme.

Men selv om det blir noen turer ut, er jobben hans stort sett innendørs foran mac-skjermen, for eksempel med dataprogrammer som kan visualisere og manipulere språktoner.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse