Psykiatrien begynte som en medisin mot sinnsydom, en «sinnsykemedisin», men ble etter kort tid etablert som en medisin om sinnet. Mens sinnsykemedisinerne rundt 1870 mente at alle psykiske lidelser stammet fra én og samme hjernesykdom, ble sinnsykebegrepet etter psykoanalysens inntog i Norge, av mange stemplet som en historisk og sosial konstruksjon som fikk sin legitimitet gjennom rettsvesenet.

- På 1800-tallet var «sinnsykdom det sentrale problemet for psykiatrien. De første sinnsykelegene var institusjonsbyggere og organisatorer, og mest opptatt av hvordan sinnsykeasylet skulle se ut og fungere. Overfor rettspleien mente de at de var de eneste sanne sakkyndige - de eneste som kunne si om noen var tilregnelig eller ikke. Sinnsykdom var for dem en naturlig størrelse. Psykoanalysen kan imidlertid sees som et brudd, en kvalitativt ny persepsjonsmåte, sier Svein Atle Skålevåg ved Rokkansenteret, som nylig leverte sin avhandling om psykiatrihistorie.

Kunnskap om det normale

Rundt 1900 endret psykiatrien seg fra å være en kunnskap om sykdom til å bli en kunnskap om det normale, fra å være en kunnskap om kroppen til å være en kunnskap om det sosiale og psykologiske - og dette skapte på mange måter et erkjennelsesteoretisk problem.

Skålevåg er fascinert av det historiske perspektivet som åpner opp for de fundamentale spørsmålene, og mener det er sunt for enhver vitenskap å kunne stille spørsmål om hvilken kunnskap den forvalter - og om hva

- Det er kanskje spesielt viktig med selvrefleksjon innen psykiatrien på grunn av den makten psykiaterne har i forhold til strafferett og ved tvangsinnleggelser. Deres virke kan få dramatiske konsekvenser for folks liv, sier Skålevåg.

Dirrende lepper, ulike pupiller

Det var særlig behandlingen av sinnsykebegrepet som vekket historikerens interesse. Kunnskap om sinnsykdommen ble produsert i sinnsykeasylet og i tilknytning til rettsapparatet. Pasientjournaler og rettspsykiatriske erklæringer var sentrale tekster i denne virksomheten. Skålevåg har sett på de fundamentale endringene i psykiatriens forståelsessrammer gjennom en analyse av norske pasientjournaler og rettspsykiatriske erklæringer i perioden 1870-1920. Det ser ut til at sinnsykdomsbegrepet var en nødvendig forutsetning for å etablere en psykiatri, men når asylene, vitenskapen og rettspsykiatrien var etablert, var begrepet ikke lenger nødvendig.

I 1870 trakk direktør Sandberg på Gaustad asyl opp retningslinjer for den psykiatriske undersøkelsen. Diagnostiseringen skulle bygge på fire hjørnesteiner; stemning, sansing, forestilling og handling.

- Det er tydelig at Sandberg så for seg en undersøkelse av selve sinnsykdommen og det er her særlig de kroppslige tegnene han peker på. Disse detaljene tillegger han også en sjelelig mening. Det normative følger med inn i den kroppslige beskrivelsen og pasienten vurderes dermed også utfra kulturelle normer, sier Skålevåg.

Obduksjon

(…) disse hængende Øienlaag, ulige Pupiller, fortrukne Mindvinkler, dirrende Læber, rystende Tunge, disse numne Fingre, følelsesløse Yderlemmer, intermitterende, men Sindsygdom vexlende Neuralgier, disse med hypokondre Griller, forbudne Underlivssmerter osv. findes ikke mindre hos os end andensteds.

Sandberg gjorde det til regel å obdusere pasientene som døde på hans asyl. Han ønsket, som mange andre på denne tiden, å finne skaden på hjernen - årsaken til sinnsykdommen.

- Når selve sykdommen er undersøkelsesobjektet er egentlig det menneskelige, det sosiale og psykologiske, «støy» i undersøkelsessituasjonen, Når pasienten er død er de subjektive forstyrrende faktorene borte, og vitenskapsmannen kan lete etter sykdommen med et uforstyrret blikk, sier historieforskeren.

I løpet av de femten første årene på Gaustad ble det foretatt 174 obduksjoner. Selv om Sandberg ikke hadde noen konkrete funn å vise til, mente han å kunne skille mellom tre grupper blant de døde hjernene: Fersk sinnsykdom (melankoli, mani, stupiditet og ecnoia), gammel sinnsykdom (dementes og idioti) og paralysis generalis. Han håpet at det i fremtiden vil være mulig å gjøre nøyaktig diagnostisering utfra bevis om forandringer i hjernen.

Psykiatriens grenseland

Psykiatrien var altså dominert av en tenkning rundt det kroppslige, men ved inngangen til det 20. århundre skjedde det en vending mot en mer «medisinsk psykologi» inspirert av psykoanalysen. I kontrast til sinnsykemedisinernes ønske om å gjøre en «ren» fysisk undersøkelse av sykdommen selv, viser undersøkelsene fra tiden etter 1900 et ønske om å opprette et sosialt rom der det abnorme kan utspilles. Journalene og erklæringene fra denne perioden kjennetegnes også av en økende oppmerksomhet rundt drømmer og seksuelle symboler.

På spørsmål om, hvorfor hun ikke spiser pølse, tilstod hun med blufærdige fakter og smil, at hun ikke hadde lyst på «den slags»; «jeg drømmer så ofte om pølse, og (morsk) denslags skal jeg altså ikke ha noget av, ser de» (bortvendt ansigt, smil og nedslagne øyne! - utilhyllet erotiske forestillinger).

Alle har de samme problemene

- Man begynte også å problematisere det skarpe skillet som hadde vært mellom de «friske» og «syke». De man tidligere hadde kalt sinnsyke anså man nå for å ha de samme slags problemer som alle slet med, bare i sterkere grad. Dermed ble grensene for psykiatrien vanskeligere å identifisere og man begynte å snakke om et psykiatriens grenseland. Toneangivende psykiaterne mente nå å ha en mer generell kompetanse på samfunnsproblemer, sier Skålevåg som også ser hvordan dette påvirker psykiaterens rolle som sakkyndig i retten.

Når nye områder av tilværelsen ble opparbeidet til psykiatriske kunnskapsfelt, ble også en økende del av den rettspsykiatriske virksomheten knyttet til «små perversjoner» - ingen sak var for liten for rettsmedisineren.

- Mens rettspsykiatrien i sin tidligste fase hadde blitt mobilisert overfor groteske forbrytelser, ble de nå også mobilisert overfor forbrytelser av alle alvorlighetsgrader. Både han som stjal sko fra en trapp han passerte, han som skar i stykker tøy som hang på en klessnor, eller hun som konfronterte samfunnets støtter med anklager som «han la seg etter henne» ble presentert for rettspsykiateren. Det var altså ikke lenger forbrytelsens karakter som var avgjørende for å koble inn rettpsykiaterne, men forbryterens karakter, forteller Skålevåg.

- Har ikke funnet ut hvor sjelen sitter

Jon Geir Høyersten er psykiater ved Sandviken Sykehus og tidligere forsker ved Regionsenteret for barne- og ungdomspsykiatri ved Universitetet i Bergen. Han synes avhandlingen til Skålevåg kan være en aktuell påminnelse. De samme problemstillingene man sto ovenfor rundt 1900, er også relevante i dag, nesten hundre år etter, ifølge Høyersten.

- Nå har den biologiske psykiatrien nærmest blitt en ideologi, særlig i USA, mens psykoanalysen har kommet mer i bagrunnen. Ressurser settes inn for å øke kjennskapen til de biologiske mekanismene som forårsaker forstyrrelser i hjernens mentale funksjoner - og det er viktig, men man har ennå ikke funnet ut hvor sjelen sitter, sier psykiateren.

Han mener det er bekymringsfullt hvis en binder seg for mye til det biologiske perspektivet fordi det kan skygge for sosiale, psykologiske og samfunnsmesssige faktorer,

- Mennesket må forståes som et meningssøkende vesen. mener Høyersten.