Bakgrunn: Krig, pest og død ga Europa forspranget

Krig, pest og uvanlig urenslige forhold i byene kan ha bidratt til Europas økonomiske forsprang på resten av verden.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Krig, pest og død var en del av middelalderens Europa. I Hieronymus Bosch' altertavle "Den hellige Antonios fristelser" utgjør brennende byer en del av bakgrunnen. Utsnitt av midtre del. Bildet henger i Museu Nacional de Arte Antiga i Lisboa, Portugal. (Foto: Wikimedia Commons, se hele maleriet her)

Hvorfor var det Europa som fikk det økonomiske overtaket på resten av verden? Hvorfor ikke Kina eller andre avanserte sivilisasjoner? Årsaken kan ligge et annet sted enn der man skulle tro – nemlig i Europas uvanlig blodige og skitne historie.

Etter Romerrikets fall ble Europa en tilbakeliggende bakevje, en tilstand som strakk seg inn i middelalderen og kanskje lenger. Hvorfor ble det denne verdensdelen som erobret resten av verden, basert på en økonomisk vekst som ingen før hadde sett maken til?

To tyske økonomer - Hans-Joachim Voth ved Department of Economics and Business ved Universitat Pompeu Fabra i Barcelona og Nico Voigtländer ved UCLA Anderson School of Management i California - vektlegger befolkningsendring og epidemier som nøkkel til å forstå Europas egenart.

Egentlig skulle det ut fra økonomiske modeller ikke gå an å bryte ut av en fasttømret jordbruksøkonomi og etablere en dynamisk, selvforsterkende økonomisk vekst.

Utgangspunktet er at befolkningsøkning i økonomier basert på jordbruk tenderer til å spise opp all økning i produktivitet. Jo bedre avkastning jorda gir, jo flere barn får menneskene, og dermed blir det flere munner å mette. Men jorda kan ikke gi ubegrenset med mat, avlingene går ned og det oppstår kriser og sult der befolkningen igjen faller.

Denne modellen ble formulert av den britiske økonomen Robert Malthus i 1798. Det som skjedde i Europa fulgte imidlertid ikke Malthus’ teori.

Professor Hans-Joachim Voth ved Universitat Pompeu Fabra i Barcelona.

Dårlig utgangspunkt


Europa opplevde i stedet en selvforsterkende vekst, som kulminerte fra slutten av 1700-tallet med den industrielle revolusjon og en voldsom økning i samfunnets produksjonsevne.

Dette har ofte blitt forsøkt forklart med en lang rekke positive faktorer knyttet til geografi, samfunn og teknologisk nivå i Europa.

Voth og Voigtländer mener imidlertid at disse forklaringene ikke holder, og minner om Europas stilling i middelalderen. Det sto egentlig ganske dårlig til.

- Mange har trukket fram de positive faktorene som skulle tilsi at Europa hadde vilkår for økonomisk vekst. Men fakta er at svært mye så veldig dårlig ut, sier Voth til forskning.no.

Ikke som Kina

Voth ser for seg at en moderne økonom fra det internasjonale pengefondet IMF skulle reise 600 år tilbake i tid og vurdere hvilke verdensdeler som lå best an.

Førsteamanuensis Nico Voigtländer ved UCLA Anderson School of Management.

- Dersom du var en IMF-økonom i år 1400 ville du neppe satset pengene dine på Europa som den verdensdelen der industriell utvikling først skulle finne sted. Europa hadde maktgriske, korrupte eliter, var politisk oppsplittet og hadde ikke noe spesielt imponerende rulleblad over teknologiske oppfinnelser, sier han.


Etter Romerrikets fall og en midlertidig gjenopplivelse av et samlet europeisk rike under Karl den store ble Europa oppdelt i hundrevis av kongedømmer og fyrstelige enheter i konstant krig seg imellom.

I Kina var det helt motsatt.

- Kina var et stort, integrert keiserdømme. Dessuten oppfant kineserne alt som var verdt å oppfinne - fra krutt til urverk og papir. Kina hadde et godt byråkrati og god infrastruktur, sier Voth.

Likevel ble det Europa, ikke Kina. Voth og Voigtländer mener nøkkelen ligger i befolkningsnedgang og spesielle faktorer i landbruket:

Nye muligheter for kvinner

Svartedauden i 1348-1350 var et massivt slag som utryddet mellom en tredjepart og halvparten av Europas befolkning. Noen anslag setter befolkningstapet enda høyere. Dette førte til mangel på arbeidskraft i landbruket og kraftig stigning i lønninger til arbeidsfolk.

En annen effekt var, ifølge Voth og Voigtländer, en omlegging av landbruket fra åkerbruk (for eksempel korndyrking) til et landbruk mer basert på husdyr.

Når de store godsene la om til husdyrproduksjon som et svar på høye lønninger og god tilgang på land, åpnet det seg også opp nye arbeidsmuligheter for unge kvinner som gjetere eller budeier. Det tunge arbeidet på åkeren var mannsarbeid, men økt husdyrhold ga sysselsetting for unge kvinner.

Disse ble tatt inn i husholdet til godseieren, men kunne ikke stifte familie så lenge de arbeidet.

Denne omleggingen skjedde særlig i det nordvestlige Europa, ikke minst i England, der de klimatiske forholdene lå til rette for det.

De to økonomene mener at dette er en vesentlig del av det spesielle europeiske fenomenet med høy giftealder. Siden nesten alle fødsler skjedde innenfor ekteskap, gikk antall år kvinnen var fruktbar ned. Giftemålsalderen for kvinner kunne være så høy som 25 eller 28 år, betydelig over giftemålsalderen i andre verdensdeler og i den europeiske antikken.

Resultat ble færre barn per kvinne, noe som bidro til å dempe befolkningsveksten som ellers i følge Malthus’ modell ville spist opp den økonomiske veksten.

Fire hundre års borgerkrig

Voth og Voigtländer mener at Svartedauden var det som sparket i gang denne dynamikken, men at stadig tilbakevendende epidemier gjennom de neste hundreårene bidro til å holde befolkningstallet nede. Her peker de særlig på to faktorer - de uendelige krigene som herjet Europa og de ekstremt urenslige forholdene i byene.

- Europeerne sloss som om det ikke var noen morgendag. Ingen steder i verdenshistorien har noen kriget så hyppig som i Europa mellom 1400 og Napoleonskrigene. Krigene tok aldri slutt, sier Voth.

Perioden kan karakteriseres som en eneste lang europeisk borgerkrig. Krigene ble muliggjort av framvoksende pengeøkonomi, og de spansk-tyske kongene med gull og sølv fra Amerika var de som kriget mest. Det var ikke kamphandlingene i seg selv som drepte mange. Selv om hærene gradvis vokste i størrelse fra små ridderavdelinger til folkehærer, var de gjerne lite effektive.

- Dette var ikke akkurat Stalingrad. Hærene var små. De var ikke så veldig flinke til å drepe hverandre. Derimot var de svært effektive til å spre sykdom, sier Voth.

Hærene - som ofte besto av leiesoldater av det mer urenslige slaget - reiste på kryss og tvers i Europa og dro med seg sykdommer fra en del av kontinentet til en annen. Det var i utgangspunktet lite samkvem mellom landsbyer, regioner og land. Derfor hadde menneskene i en landsby lite motstandskraft mot smitte som kom utenfra, selv for vanlige sykdommer som influensa.

Europeiske byer var trange, urenslige og herjet av sykdommer. I den britiske kunstneren William Hogarths "Night (Four Times of The Day)" fra 1738 får nattevandrere i London innholdet i en nattpotte i hodet. (Foto: Wikimedia Commons)

Skitne byer


I tillegg var de europeiske byene et kapittel for seg. Mens man i byene i Kina samlet opp menneskenes avføring og brukte den til gjødsel på jordene, var det motsatt i Europa.

Her ble nattpotter bare tømt rett ut av vinduet og ned i rennesteinen.

I Europa var dessuten byene trangbodde, innenfor høye bymurer, og europeerne levde tett på griser og andre husdyr.

Til sammenligning var byene i Kina mindre tettbygd, og siden befolkningen spiste mindre kjøtt ble de mindre utsatt for sykdommer fra hudsyr.

- Vi kan dra til restaurerte middelalderbyer som tyske Freiburg og se hvor fint det ser ut i dag, men byene må ha vært overfylte, stinkende og skitne, konstaterer Voth.

Han anslår at de europeiske byene hadde så høy dødelighet på grunn av sykdom at de antagelig hadde blitt utdødd om det ikke hadde foregått en konstant tilflytting fra landsbygda.

Ble rikere

Med det konstante smittepresset og den reduserte fruktbarheten, ble resultatet at økonomisk vekst ikke ble kvelt av befolkningsøkning. Økt levestandard for de som overlevde ga større etterspørsel etter varer fra håndverk og hjemmeindustri, mer økonomisk spesialisering og en dynamisk økonomisk utvikling.

- Dette understøttet et høyere inntektsnivå per innbygger, men rikdommen hadde en høy kostnad i form av menneskeliv, skriver Voth og Voigtländer i en artikkel på nettstedet Vox.

De støtter seg på tidligere studier som tyder på at Europa allerede i 1700 hadde en høyere levestandard enn Kina og andre verdensdeler. Påstanden er at Europas relative rikdom var en viktig forutsetning for at det var denne verdensdelen som noen tiår seinere skulle oppleve den industrielle revolusjon.

Paradokset i modellen er at utviklingen kom i gang takket være destruktive krefter som krig og sykdom.
 

Referanse:

Nico Voigtländer og Hans-Joachim Voth: ”Cruel windfall: How wars, plagues, and urban disease propelled Europe’s rise to riches”, notat 29. juli 2009 publisert på nettstedet vox.


Se også
:

Nico Voigtländer og Hans-Joachim Voth: “Malthusian Dynamism and the Rise of Europe: Make War, Not Love”, American Economic Review: Papers & Proceedings 2009, 99:2. DOI=10.1257/aer.99.2.248

Nico Voigtländer og Hans-Joachim Voth: “Why England? Demographic factors, structural change and physical capital accumulation during the Industrial Revolution,” Journal of Economic Growth nr. 4, vol. 11, desember 2006.

Artikkelen er oppdatert med flere referanser 30. september 2009.

 

Powered by Labrador CMS