Renessansebegrepet brukes vanligvis for å beskrive tiden fra midten av 1300-tallet til begynnelsen av 1600-tallet. Denne perioden kjennetegnes av en ny interesse for den antikke høykulturen, store oppdagelsesreiser til fjerne kontinenter og ikke minst oppfinnelsen av boktrykkerkunsten. Den bærer også i seg en gryende modernitet.

“Renessanse” kommer av ordet “rinascita” som betyr gjenfødelse. Det var antikkens formspråk man ville gjenføde i kunsten i denne perioden.

Epokebegrepet renessansen kommer fra 1855, da det ble lansert av den franske historikeren Jules Michelet, som dette år ga ut den syvende delen av sin franske historie med tittelen “Renaissance”.

Termen ble popularisert og fikk stor gjenomslagskraft med publiseringen av Jakob Burckhardts innflytelsesrike “Die Kultur der Renaissance in Italien” i 1860.

På tross av at begrepet siden da har vært etablert i såvel akademiske sammenhenger som i allmennkunnskapen, har historikere fortsatt med å rette invendinger mot dets bruk og tilsynelatende innhold.