Kritiserer etterkrigstidens boikott av Sinding

Den første doktorgraden innenfor et nytt program som kombinerer kunstnerisk og vitenskapelig arbeid, handler om den store norske komponisten Christian Sinding.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Doktorgraden er samtidig den første som tildeles ved Norges musikkhøgskole, og har tittelen Jeg bærer min hatt som jeg vil. Christian Sinding - en komponist og hans sanger.

Det er barytonen Per Vollestad som er tildelt graden pilosophae doctor (Ph.D). I sitt doktorgradsarbeid har han sunget inn 118 av Sindings sanger, akkompagnert av Sigmund Hjelset på klaver. I tillegg har han studert komponistens valg av diktere og tekster.

Grieg, Svendsen og Sinding

Christian Sinding (1856-1941) ble født i Kongsberg, fikk sitt gjennombrudd som komponist i Kristiania (Oslo) i 1885, og i Leipzig i 1889. Dette brakte ham i fremste rekke i Norge, og han gikk inn som tredjemann i den norske gullalders musikalske trio, ved siden av Edvard Grieg og Johan Svendsen.

Fra 1889 fikk han årlig statsstipendium, fra 1910 komponistgasje og 1921 fikk han æreslønn for sin innsats. I 1924 fikk han Wergelandsgrotten som æresbolig.

I perioden 1921-22 var han professor i komposisjon ved Eastman School of Music i Rochester i USA. I 1938 ble han tildelt Storkors av St. Olavs orden.

Var han nasjonalsosialist?

Vollestads avhandling drøfter blant annet Sindings påståtte nasjonalsosialistiske sympatier på 1930-tallet. Komponisten ble medlem av NS åtte uker før han døde, og holdt en tale i NRK der han oppfordret det norske folk til å støtte opp om NS’ kulturpolitikk.

Noen forklarer dette som en feiltakelse: Han ble trukket med av yngre kolleger og venner, og var så gammel og tunghørt at han ikke visste hva han ble med på.

Andre ser Sindings politiske holdning som en logisk konsekvens av hans tilhørighet til tysk kultur. Det var i Tyskland han studerte, fikk internasjonalt gjennombrudd og tilbrakte store deler av karrieren.

Beskrev seg selv om utilregnelig

Vollestad mener det må ha vært en lett sak for nazistene å overtale den gamle komponisten til å tale om sitt forhold til Tyskland, fordi han var blitt gammel og glemsk.

- Etter Sindings radiotale i 1941, som på ingen måte kan sammenliknes med Hamsuns opprop under krigen, mistet Sinding kontakten med mange av sine gamle venner. Flere forsøkte å snakke med ham, advare ham, men uten hell. Talen ble sendt på komponistens 85-års dag som ble feiret med lunsj på Bristol hvor statsråd Gulbrand Lunde holdt tale for jubilanten. NTBs foto fra middagen viser en liten, gammel mann med smokingsløyfen på “halvt hold”, sittende ved statsrådens side, skriver Vollestad på sitt nettsted.

At Sinding selv i lang tid hadde betegnet seg selv som “utilregnelig” og “stående utenfor seg selv” visste ikke publikum. I tillegg hadde han vært så godt som døv siden 1937.

- Sinding fylte ikke selv ut innmeldingsskjemaet til NS, og underskriften er knudret og stiv. Skjemaet har også en svært uvanlig påskrift: Med rød penn gjøres det klart at medlemskontigenten ikke skal betales av søkeren. Regningen skal sendes til den tyske generalkonsul, forteller Vollestad.

Bortgjemt arbeidsværelse

Mange nye sanger har dukket opp mens Vollestad har arbeidet med doktorgraden. Han har også funnet flere hundre brev fra komponisten, og Sindings komplette arbeidsværelse. Dette hadde ligget nedpakket i 60 år på Norsk folkemuseum, uten at museet var klar over det.

På grunn av komponistens tilknytning til NS unnlot man i 1941 å skrive materialet inn i museets arkiver. Gjenstandene ble registrert og pakket ned og bort.

Da han døde 86 år gammel i november 1941, ble han begravet med stor, offisiell prakt. Det gikk lange tider før musikken hans ble spilt i norske konsertsaler igjen.

I sin doktorgrad setter Vollestad spørsmålstegn ved etterkrigstidens boikott og senere neglisjering av komponisten, som i sin tid ble betegnet som en av Norges fremste tonekunstnere.

Stor produksjon

Sindings produksjon omfatter de fleste genrer: tre symfonier, en rapsodi, en klaverkonsert, tre fiolinkonserter, en lang rekke kammermusikkverk, klaverstykker, lieder, kantater og en opera.

Ved siden av Grieg og Svendsen stod han sentralt i europeisk musikkliv, som representant for norsk musikk, fra 1890-årene og frem til 1920-årene.

Sindings musikk atskiller seg fra Griegs og Svendsens ved at man i ytterst få tilfeller kan peke på bestemte forbilder i norsk folkemusikk. Sinding ble sett på som en nordisk fornyer av den senromantiske europeiske musikkstil. Både Wagner og Liszt må regnes blant forbildene hans.

Forestilling om Sinding

Etter mange triumfer ute og hjemme, bleknet glansen om Sindings musikk. Stilidealene endret seg og Sinding kom i skyggen. Vår tid er imidlertid iferd med å rehabilitere senromantikken, og Sindings musikk er igjen blitt aktuell.

Han regnes som en av Norges ledende romansekomponister, og laget ca 250 av dem.

Den siste delen av Vollestads avhandling er et forsøk på å forene det vitenskaplige og det kunstneriske arbeidet i form av et manus til en forestilling bygget på Sindings sanger og hans egne uttalelser i brev og intervjuer.

Et utdrag fra denne forestillingen, Hva fanden hjelper allverdens gramatikk… var basis for prøveforelesningen/konserten.

Vollestads nettsider kan du lese mye mer om komponisten Christian Sinding.

Lenker:

Hjemmeside: Per Vollestad
NMH: Styret tildelte første doktorgrad
Norsk krigsleksikon 1940-1945: Christian Sinding
NRK Østlandssendingen: Lang lunsj med Per Vollestad

Powered by Labrador CMS