Maurits Hansen er sjalu. Året er 1820, og Hansens venn Conrad Schwach har skrevet et dikt i anledning bryllupet til dikteren Bernhard Severin Ingemann.

Hansen syns diktet er vakkert, men må forsikre seg om at det er han som er Schwachs beste venn.

“Jeg kunde ikke taale at nogen anden end en Qvinde stod Dig nær som jeg, S; dit Venskab er mit Livs skjønneste Blomst, ja det er det, ved Gud som gav os hinanden,” skriver han i et brev til vennen.

Universelle sider

Slike følelsesutbrudd mellom venner har blitt sjelden kost i løpet av de nesten 200 årene som har gått siden Hansens brev. I en fersk doktoravhandling har historiker Marianne Storberg studert ti nære vennskap mellom menn fra 1800-tallet.

– Til å begynne med var jeg mest fascinert av det jeg så som annerledes. Måten de omtaler vennskapene på opplevdes som gammeldags og blomstrende. Men etter hvert syns jeg gjenkjennelsespotensialet er vel så interessant, sier hun.

For mye av det hun leste ga rom for identifikasjon og gjenkjennelse.

– Det er fascinerende å se at det menneskelige stoffet er det samme nå som da, sier hun.

Gjennom å studere vennskap mener Storberg vi kan forstå mer av kulturelle forhold og kjønnsrolleidealer til ulike tider. Og hun er langt fra den første som utforsker fenomenet.

Allerede fra de greske filosofene har vi tidlige tanker om hva et sant vennskap består i, og Michel de Montaigne skrev mot slutten av 1500-tallet flere essay om vennskap mellom menn.

“I sannhetens navn må det også sies at kvinner flest ikke er tilstrekkelig utrustet til et høyere åndelig fellesskap, deres sjel har ikke den nødvendige motstandskraft til å tåle trykket av en så stram knute,” skrev han.

Mindre nærhet

Storberg sammenligner vennskapene på 1800-tallet med sosiologers beskrivelser av dagens forhold: Vennskap mellom menn beskrives som side ved side-vennskap, basert på at man gjør noe sammen, mens kvinners vennskap beskrives som ansikt til ansikt.

Relasjonen menn imellom var mer ansikt til ansikt i epoken Storberg har studert, i så stor grad at hun beskriver åtte av de ti vennskapene hun har undersøkt som romantiske:

De var nære og gjerne mer fysisk intime enn det vi er vant til mellom menn i dag. Å holde hender, omfavne hverandre og erklære sin kjærlighet for hverandre er del av det romantiske vennskapet.

– Det interessante slik jeg ser det er å se hvordan nærheten mellom menn har blitt så mye mer problematisk i moderne tid. Den endringen finner vi ikke på samme måte hvis vi ser på kvinnevennskap, sier hun.

Hun mener det kan ha mange årsaker.

– Kjønnsforskere har vært opptatt av at vi først begynner å operere med kategoriene homo- og heteroseksualitet mot slutten av 1800-tallet. I tiden jeg studerer var ikke skillet mellom homofil og heterofil etablert i folks bevissthet, og det var mer rom for nære og nærmest erotisk ladete vennskapsforhold, sier Storberg. 

Dermed kunne mennene vise følelser uten at de ble mistenkeliggjort.

Om de romantiske vennskapene egentlig var kjærlighetsforhold i moderne forstand, har historikeren ikke klare svar på.

Men vennskapene kjennetegnes av trekk vi i dag forbinder med en romantisk relasjon: kjærlighet, lengsel, melankolsk nostalgi, empati og sjalusi.

Følelsene kommer til uttrykk i brev, biografier og dagbøker.

Kjente skikkelser

Flere av mennene Storberg har viet oppmerksomhet, er velkjente, men først og fremst for sine bidrag innen kultur og politikk. Denne mer private delen av livet deres, er mindre kjent.

Blant de utvalgte finner vi Christian Frederik, som etter hvert ble konge i Danmark, og Carsten Tank Anker. Begge spilte viktige roller i norsk politikk og samfunnsliv i tida rundt 1814, og de vær nære venner på tross av at Anker var mer enn 40 år eldre enn den unge prinsen.

Vennskapet er velkjent, men historikere har ifølge Storberg vært mest opptatt av de politiske dimensjonene ved forholdet: relasjonen dem var en viktig årsak til at Ankers hjem på Eidsvoll ble samlingsstedet for å få på plass den nye grunnloven i 1814.

Jacob Neumann og Claus Pavels, på sin side, var prestekollegaer. De var aktive i sosietetslivet i Christiania-området på 1800-tallet, og begge var engasjert i samfunnsspørsmål.

Dikter og kulturarbeider Conrad Nicolai Schwach og Maurits Hansen gikk på Katedralskolen i Christiania sammen, men vennskapet skriver seg fra studietiden.

De delte engasjement for byens kulturliv og for litteratur, og ingen av dem var fremmede for selskapslivet. Da Hansen døde skrev Schwach et dikt om hans “elskede Halvdels” død:

“Jeg veed, at jeg var kjærest Dig blandt Venner;
O! Denne Tanke er mig stedse skjøn.”

Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Engebretsen Moe kjenner vi best gjennom folkeeventyrene de samlet. At de to var venner gjennom hele livet, er det skrevet mindre om.

Overklassevennskap

Det er altså ikke hvem som helst Storberg har sluppet til i sin studie.

– Vennskapene jeg undersøker er mellom menn fra et overklassemiljø, de er jurister, forfattere og kunstnere. Det hadde vært interessant å få et bredere bilde gjennom å se på mannsvennskap i andre miljøer, men det er vanskelig å finne kilder, sier hun.

For hun har basert seg på bevarte brev og dagbøker, og på biografier. Det begrenser hvilke sjikt av samfunnet hun har tilgang til.

– Jeg har ikke vært opptatt av å dokumentere hva som var den vanligste formen for vennskap mellom menn på den tida. Jeg har forsøkt å vise hva som var mulig, hva som var innenfor rammene av det som var sosialt akseptabelt, sier hun.

- Brevene du siterer viser en langt mer blomstrende uttrykksform enn vi er vant til i dag?

– Ja. Men det var ikke bare vennskap som ble uttrykt på den måten. Det hadde noe med den tidas språk å gjøre. I tillegg er dette skriveføre menn, mange er forfattere eller kunstnere. De uttrykker seg kanskje på en spesiell måte, sier Storberg.

Et fellestrekk for de fleste vennskapene hun studerer er at de ble etablert og blomstret i en formativ fase av mennenes liv: de var unge, hadde ikke stiftet familie, og var på søken etter sin plass i samfunnet.

- Flere var borte fra familien, og hadde anledning til å dyrke vennskapet. Vennen ble en emosjonell erstatning for det å ha familien rundt seg, sier hun.

Brevet svekket

Om det blir like lett for forskere om et par hundre år å finne ut av hvordan dagens vennskap utarter seg, gjenstår og se.

Mange av oss oppdaterer hyppig statusfeltet på Facebook, men en av hovedkildene til Storbergs arbeid vier vi mindre oppmerksomhet.

– Brevet sto sterkt på 1800-tallet. Det har vi mistet i vår tid. Brevene er lange, og de skriver mye om dagligdagse ting og om familiene sine. De skriver lenge, gjerne over flere dager.

– Og flere av dem er opptatt av vennskapet i seg selv, de reflekterer over hva vennskapet deres betyr. Det står for meg som noe litt romantisk. De skriver om vennskap i brevene på en måte som viser at de er beleste, og at de har funnet vennskapsidealer i litteraturen.

– Jørgen Moe siterer for eksempel Ciceros tanker om vennskap i brevene til Asbjørnsen, sier Storberg.

Bakgrunn:

Marianne Storberg disputerer fredag 20. november 2009 for doktorgraden ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo.

Lenke:

Romantiske vennskap på 1800-tallet, pressemelding om disputasen.