Saken er produsert og finansiert av Kilden kjønnsforskning.no - Les mer

Åpenhetskultur gjør tause menn til avvikere

Idealer om åpenhet og stereotype forestillinger om kjønn i sykepleien kan hindre menn fra å få den pleien og omsorgen de har behov for i helsevesenet.
4.6 2013 05:00


Ifølge sykepleieteorien er det å snakke åpent den beste måten å mestre sykdom på. Men særlig menn har ofte andre måter å håndtere sykdom på.

‒ Kvinnelige sykepleiere har vansker med å tolke menns behov for omsorg og kontakt. De tolker ofte menns taushet som fornektelse, sier doktorgradsstipendiat Marianne Inez Lien.

I fire uker har hun fulgt arbeidet på en kreftklinikk for å undersøke hvordan kvinnelige sykepleiere arbeider med mannlige kreftpasienter.

‒ De kvinnelige sykepleierne sliter med å få tak i mennenes emosjonelle reaksjoner. Noen velger å la være, noen prøver å lokke og lirke, noen går direkte til verks og pusher på for å få mennene til å åpne seg.

‒ I møte med de fleste kvinnelige pasientene er ikke disse utfordringene til stede.

Problemet oppstår ifølge Lien blant annet på grunn av sykepleiefagets sterke ideal om åpenhet som den eneste riktige måten å takle sykdom på.

Rasjonell uvilje

Lien har intervjuet syv kvinnelige sykepleiere, og hatt uformelle samtaler med leger og annet helsepersonell. Hun har også gjort feltarbeid på to sykepleierutdanninger, og analysert pensum på grunnutdanningen for sykepleiere.

‒ Jeg mener jeg det er en manglende overensstemmelse mellom sykepleiens omsorgsteori og det vi vet om hvordan menn flest forstår seg selv. Dette må trekkes inn for å forklare hvorfor sykepleiere tolker menns taushet som fornektelse, mener Lien. 

Ifølge forskning kan menns motstand mot å snakke om problematiske temaer være en rasjonell måte å håndtere problemer på, knyttet til forventninger om maskulinitet og forsørgeransvar. Selvbeherskelse og distanse kan være en form for aktivt følelsesarbeid, ifølge Lien.

Forskning peker også i retning av at kjønn er den faktoren som gir størst utslag på forskjeller i helseatferd, mer enn for eksempel klasse og alder. Menn venter blant annet lengre med å oppsøke helsevesenet, til tross for symptomer på sykdom.

Å snakke med menn

‒ De mannlige pasientene oppfattes på den ene siden som lettere å ha med å gjøre enn de kvinnelige, sier Lien.

‒ De tar ikke ting så tungt. De takler den alvorlige tematikken med humor, og det kan gjøre hverdagen lettere, både for pasienten og sykepleieren.

Samtidig er mennene utfordrende. For mens de kvinnelige sykepleierne opplever at de kjenner seg igjen i de kvinnelige pasientene og intuitivt forstår dem, vet de ikke helt hvordan de skal forstå de mannlige pasientene og deres væremåte.

‒ Det er lett å se hvordan en nyutdannet sykepleier kan ende med å tolke den mannlige pasientens oppførsel stereotypt: «Menn har ikke språk, menn kan ikke snakke». Sykepleierne må bruke sine egne erfaringer for å tolke disse situasjonene, sier Lien.

‒ De lærer ikke noe på utdanningen om at kvinner og menn kan ha ulike måter å håndtere dette på. Og at ikke alle takler kriser gjennom åpenhet.

Flinke piker og jobbemenn

Det er ikke bare teorien som krever at sykepleier skal få pasienten til å åpne seg. I henhold til arbeidsinstruksen skal de journalføre emosjonelle reaksjoner hos pasienten.

De unge guttene er vanskeligst å få i tale. Fedre i 30-årene kan fortelle at de er redde for å dø fra barna sine. Det tolkes som et resultat av økt likestilling. De eldre mennene bruker mye galgenhumor. De er de minst krevende pasientene.

Sent i sykdomsforløpet kan de «gi seg over» og fortelle om engstelse for kona og økonomien.

Sykepleierne oppfatter jobben som viktig for de mannlige pasientene, noe forskning på menn og helse bekrefter. Mennene som er mest opptatt av jobb er de som har størst fokus på å holde maska.

Dette står i sterk kontrast til den åpenheten som ofte etableres i møte med de kvinnelige pasientene. Ofte kan en sykepleier sitte inne hos en kvinnelig pasient i store deler av dagen og snakke.

Menn som var åpne om følelser og stilte spørsmål om håravfall, ble av en sykepleier omtalt som de som «oppfører seg som kvinner».

En kvinnelig pasient som fulgte et mer mannlig reaksjonsmønster med taushet og beherskelse, ble derimot beskrevet som «flink» av sykepleierne. Hun ble oppfattet som en som bare ønsket å skåne sine omgivelser. Kvinner som stilte litt for mange spørsmål kunne bli tolket som masete. 

Fornuft og følelser


Marianne Inez Lien.

Ifølge sykepleieteori er bekjennelse og åpenhet den riktige måten å møte sykdom på. Og det er en overordnet forståelse av at pasienten er kjønnsnøytral. Omsorg skal ytes uavhengig av kjønn.

Lien stiller spørsmål ved hvorvidt det å snakke om følelser rundt sykdom er frigjørende for alle mennesker.

‒ En konsekvens av sykepleiens kvinnelige regime, og insisteringen på nærhet og avhengighet som grunnprinsipp, er at man devaluerer menns livserfaringer og forsørgerorientering, sier stipendiaten.

Hun leser insisteringen på å få menn til å snakke om følelser som del av en kvinnelig styringspraksis.

Men den «mannlige måten» å oppføre seg på kan få alvorlige konsekvenser.

En av pasientene ved klinikken var en forretningsmann som ble oppfattet som utpreget macho i væremåte, og mente han kunne døyve smertene sine med et glass vin.

Legene var bekymret for at de ikke klarte å tilby optimal behandling fordi han ikke delte informasjon om smerter og bivirkninger. De lurte på om ikke sykepleierne, «dere som er kvinner», kunne få ham til å åpne opp og begynne å snakke.

‒ Kvinnelige pasienter stiller forberedt med spørsmål om håravfall og er oppmerksomme på ulike typer cellegift. Med de mannlige pasientene måtte sykepleierne ofte lokke ut bivirkningene, for å få tilpasset behandlingen, sier Lien. 

Kjønn som vitenskap

Lien mener sykepleiefaget stiller for store krav til sykepleiernes personlige kompetanse.

‒ De sykepleierne jeg snakket med var svært reflekterte. De som står der i situasjonene ser jo at kjønn, alder og sosial status har en betydning. Men de har ikke tilstrekkelig teoretisk kompetanse på dette, mener forskeren.

‒ Den individuelle syke personen er del av en større sosial sammenheng der blant annet kjønn bidrar til å forme den du er og hvordan du håndterer krise og sykdom. Da må de som håndterer de syke ha et visst kjennskap til dette, de må ha et fortolkningsgrunnlag. Det må være vitenskap i kjønnsforståelsen.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse

Forskeren

Marianne Inez Lien er stipendiat ved Fakultet for helse-og idrettsvitenskap på Universitetet i Agder der hun arbeider med doktorgraden Kjønnet pleie og omsorg? En institusjonell-etnografisk studie av kjønn i sykepleien.

Delstudien Den kjønnsnøytrale pasienten i sykepleien – betydninger av kjønn når kvinnelige sykepleiere gir omsorg for kreftsyke menn ble presentert på seminaret «Kropp, kjønn, helse og sårbarhet» ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning 21. mai.

Artikkelen med samme navn kommer på trykk i NORMA, Nordisk tidsskrift for maskulinitetsstudier, i høst.

Neste del av doktorgradsarbeidet omhandler hvordan pårørende blir inkludert i arbeidet på klinikken, og hvordan kvinnelige og mannlige lærere på sykepleierutdanningen opplever at kjønn har betydning i deres fagfelt.

Kontaktinformasjon Marianne Inez Lien