Saken er produsert og finansiert av Høgskolen i Lillehammer - Les mer
Mary Linn Berry har meldt seg frivillig som forsøksperson til et forskningsprosjekt som skal teste ut om ulik mengde trening påvirker muskelmassen. Det skal vise seg å koste både blod, svette, tårer og ikke minst muskelceller. Personlig trener Johanne Seeberg følger nøye med.

Trener lår i forskningens tjeneste

Mary Linn Berry trener lårmuskler for harde livet. Det skal gi svar på om noen av oss kan komme unna med å trene mindre enn andre.

6.2 2015 05:00

Lårmusklene til Mary Linn Berry dirrer mer og mer for hver bøyning i styrkeapparatet.

- Kom igjen! Dette klarer du! Én til!

Mary Linn holder pusten for hver repetisjon. Hun skjærer grimaser før hun slipper og må hive etter pusten. Snart er lårene hennes møre nok til å kunne brukes i forskningens tjeneste.

- Vår hypotese er at det er forskjellig fra person til person hvor hurtig muskulaturen trekker seg sammen og hvor utholdende den er. Derfor vil de ha behov for ulike treningsprogrammer for å oppnå maksimalt treningsutbytte, forteller professor Stian Ellefsen ved Høgskolen i Lillehammer.

Innen styrketrening vil dette bety at noen bør trene lite mens andre bør trene mer.

Mellom 40 og 50 forsøkspersoner er plukket ut for å følge et styrketreningsprogram i tre måneder. Her skal det tas blodprøver og muskelbiopsier underveis, som skal bli analysert. Biopsien betyr i praksis at forskeren stikker en tjukk nål cirka to centimeter inn i muskelen og henter ut de cellene han trenger. Omtrent som når vi henter rørprøver av jord eller snø. 

Det er dette deltakerne gruer seg mest til, forståelig nok. 


Denne tjukke nåla stikkes 2 centimeter inn i låret, og henter ut muskelceller som skal brukes i forskningsprosjektet. Vondt, men fort gjort.

Låret som modellmuskel

Professor Ellefsen begynte sin forskning på fisk og skilpadder, men nå handler det altså om mennesker. Om rehabilitering og lindring. Han samarbeider tett med forskere fra Sykehuset Innlandet.

Prøver fra blod og muskler er det som danner grunnlaget for forskningen i dette spesielle prosjektet.

Det er mye energi i styrkerommet på Fysiologisk testlab hvor Mary Linn trener. Lukten av svette er påtrengende. Lydnivået høyt.


Lårmuskelen musculus vastus lateralis.

Ved alle de andre apparatene i salen befinner det seg andre forsøkspersoner som jobber og stønner, mens trenere roper og snakker i kor. Svetten renner. Alt akkompagnert av musikk over høyttalere rundt i rommet.

Forsøkspersonene utøver sine oppsatte styrkeøvelser tre ganger i uka. Hver og en nøye fulgt opp av personlige trenere hentet blant idrettsstudentene ved høgskolen. 

Treningsopplegget de får gjelder for hele kroppen, men det er kun fra lårene det blir tatt muskelprøver.

- Lårmuskelen, eller musculus vastus lateralis, er lett tilgjengelig for biopsi, forklarer Ellefsen.

På den måten er den en slags modellmuskel for studier av hvordan mennesker reagerer på aktivitet og inaktivitet.

Rundt Mary Linn står idrettsstudentene Mari Skifjeld og Johanne S. Seeberg som fungerer som hennes personlige trenere. De instruerer, roper, hjelper og noterer - hele tiden mens Mary Linn jobber og jobber med repeterende øvelser.

– Litt til! Dette klarer du! roper de.

Mary Linn svetter. Hun er fokusert på arbeidsoppgavene.


Professor Stian Ellefsen studerer muskelceller som er hentet ut fra forsøkspersonenes lår.

Hvorfor trenger noen mer trening enn andre?

Tidligere forskning har hatt en tendens til å undervurdere den individuelle variasjonen. Dette er kanskje litt rart med tanke på at hele 10 til 15 prosent av oss har lite eller ikke noe utbytte av styrketrening.

Andelen som ikke responderer kan bli enda høyere blant grupper som for eksempel pasienter med diabetes eller lungesykdommen kols. Forskerne vet ikke helt hvorfor.

- Vårt hovedfokus er å sammenlikne treningsresponsen til henholdsvis ett og tre sett med styrketrening hos unge, utrente personer, forteller Ellefsen.

Ved å la forsøkspersonene gjennomføre ett sett med trening på den ene foten og tre sett på den andre, kan vi si noe om hvorfor noen trenger mye trening mens andre slipper unna med lite.

Det viser seg faktisk at noen av oss har dårligere effekt av stort treningsvolum enn av lite.

Mye trening er med andre ord ikke alltid veien til suksess.

- Hvis våre hypoteser stemmer, kan dette ha betydning for hvordan alt fra mosjonister til idrettsutøvere legger opp treningen, forteller Ellefsen.

I et lengre perspektiv er hovedhensikten med forskningen å bidra til bedre pasientbehandling ved å legge til rette for individualiserte treningsopplegg.

Treningsøktene og innhenting av de biologiske prøvene gjøres i høgskolens testlaboratorium, mens selve analysen gjennomføres på laben på Sykehuset Innlandet.


Her klargjøres vevsprøvene fra Mary Linns lår.

En biologisk hullemaskin

Forsøkspersonene er alle frivillige. De fleste er studenter ved høgskolen. Trenede som utrenede, men alle som én det man kan kalle styrkeutrenede.

- Jeg ble med fordi jeg tenkte at det ville være en fin mulighet å få trent ordentlig, forteller Mary Linn, som til daglig studerer pedagogikk.

Hun er ferdig med dagens økt i styrkerommet, men er ikke videre opppløftet. Nålene ligger nemlig klare. 

- Bedøvelsen er egentlig verst, sier hun. Biopsien er bare litt ekkel.

- Den låter som en stiftemaskin. Eller mer nøyaktig som en biologisk hullemaskin, humrer professor Ellefsen.

Nøye med matinntaket

Den dagen muskelprøvene tas må Mary Linn og de andre forsøkspersonene starte tidlig. For å utelukke at prøvene påvirkes av andre variabler enn treningen, må de være nøye med alt de foretar seg, også hva de spiser.

 – Jeg føler meg nesten som en anorektiker. Sitter her grytidlig om morgenen og veier all mat og drikke, forteller forsøksperson Karima Sandmo.

Det går stort sett i knekkebrød og melk. Forsøkspersonene som er samlet i oppholdsrommet utveksler biopsierfaringer.

– Du klarer nesten ikke å gå etterpå, ler Christian Dahlseng, som også deltar i studien. - Ja, du går som en pingvin, sier han og viser fram den spesielle gangen.

Professor Ellefsen forteller at han én gang fikk tatt biopsier av sitt eget lår bare to dager før han løp Birken.

– Det gikk helt fint, forsikrer han. Stølheten fra biopsien går fort over.


Intet er overlatt til tilfeldighetene. Alt forsøkspersonene foretar seg i styrkerommet noteres ned.

Ikke vondt - bare ekkelt

Inne i forsøksrommet må Mary Linn legge seg ned. 

Stipendiat Daniel Hammarström skysser folk ut av rommet. Det er for trangt. I tillegg trenger forsøkspersonen og biopsiteamet ro.

Den tjukke nålen løftes. Mary Linn kjenner på vissheten om stikket og prøven som skal tas.

- Det er ikke vondt, forsikrer professor Ellefsen.

En liten tåre blinker i øyekroken til Mary Linn. Nålen dyttes inn. Så ut, og det hele er over. 

Hun går med stive ben ut av prøverommet. 

Prøvene lagres i egen biobank

- Kom, skal dere få se på musklene til Mary Linn, sier professor Ellefsen ivrig. 

Inne på prøverommet har forskerne lagt et utsnitt av Mary Linns muskel under mikroskopet. Formen på prøven under glasset er som en ildsprutende drage i rødt, brunt og hvitt. Den viser hvor sterk muskelen i låret har blitt. 

Jo større drage, det vil si muskelcelle, jo sterkere er altså muskelen. 

- Vakkert, mener forskeren. 

Resten av muskelprøven puttes raskt ned i en fryseboks sammen med blodprøver som også hentes fra forsøkspersonene. Oppi fryseren ligger små tette bokser på rekke og rad med prøver tatt tidligere.

- Prøvene kan oppbevares og være tilgjengelig for forskere i inntil 25 år, forteller Ellefsen.

Om et par år foreligger resultatene fra forskningsprosjektet.


Blodserum trekkes ut med pipette og lagres i en egen biobank.

Gir håp for mer lystbetont trening

– Vårt mål er å finne frem til treningsmetoder som kan få dragen, altså muskelcellen, hos den enkelte til å vokse seg stor og kraftig, selv hos de mest utsatte av oss. Muskelstyrke og mobilitet betyr utrolig mye for folkehelsen, sier Ellefsen.

Han viser igjen tilbake til sine egne hypoteser. 

- Tenk om folk kan trene ett sett istedenfor tre og likevel oppnå tilsvarende eller kanskje til og med større treningseffekt!

- Vårt langsiktige mål er å kunne bruke kunnskap om musklenes egenskaper, til å gi individualisert veiledning i treningsarbeid. Dette vil være spesielt viktig i forbindelse med behandling og rehabilitering av pasientgrupper. Ikke nok med at det kan føre til riktigere og mer effektiv trening, det vil også kunne føre til lavere treningsmengder, og dermed mer lystbetont trening, sier han. 

Allerede til høsten setter forskerne i gang et stort styrketreningsprosjekt på kolspasienter hvor denne forskningen ligger til grunn.


Stipendiat Daniel Hammarström hviler ut etter en stri økt på laben.

 

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse