Et nytt atlas viser den faktiske mengden CO2 i havoverflaten på alle verdens hav. Det skal brukes til å kontrollere klimamodellene, og forhåpentligvis gjøre IPCC-rapportene mer pålitelige.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Det er forskere ved Havforskningsinstituttet, Bjerknessenteret for klimaforskning og Universitetet i Bergen som har ledet det internasjonale arbeidet med å lage atlaset, som denne måneden presenteres i nyhetsbrevet til The American Geophysical Union (AGU).
Atlaset har fått navnet SOCAT – eller The Surface Ocean CO2 Atlas.
Det er en oversikt over hvor mye CO2 som finnes i overflatevannet i de forskjellige havområdene i verden.
Dette oversiktsbilde viser CO2-konsentrasjonen i de forskjellige havområdene. Jo varmere farger, jo mer karbondioksid er det i vannet. (Grafikk: SOCAT)
– Nå som vi får samlet alle disse dataene på en plass, vil det kunne hjelpe til med å sikre etterprøvbarheten og troverdigheten til klimaforskningen, sier Are Olsen, forsker ved Havforskningsinstituttet i Bergen og en av hovedmennene bak prosjektet.
Han oppfordrer nå forskere over hele verden til å sende inn sine data for å fylle ut hullene i atlaset.
Havet holder CO2, men hvor mye?
Drivhusgassen CO2 finnes som kjent i lufta, men den kan også lagres i havene. Grovt regnet tar havet – det vil si de øverste par metrene av sjøvannet – opp omtrent 25 prosent av all CO2-en som slippes ut i verden i dag.
– Dermed bidrar havet til å holde drivhuseffekten litt nede, fordi mindre CO2 havner i atmosfæren. Men havets evne til å holde på CO2 kan endre seg, forklarer Olsen.
Blir havet varmere, klarer ikke vannet holde på like mye som når det er kaldt. Bare tenk på hvordan brus blir ”dau” om du oppbevarer den i et varmt rom. Det er omtrent det samme som skjer i havet.
Temperaturen i havet påvirkes dessuten på sin side av drivhuseffekten, og i et slikt system der ”alt henger sammen med alt” er det ikke overraskende at det er vanskelig å få sikker kunnskap om årsak og virkning.
Det første som må på plass, er målinger som kan vise hva som faktisk skjer der ute i verden.
Inn som kontroll i IPCC-rapportene
– Ta Global Carbon Project som et eksempel. Det er et prosjekt der forskere lager karbonbudsjetter for hele verden. Det er altså totaloversikter over hvor mye karbon som slippes ut, sammenlignet med hvor mye karbon som lagres til lands og til vanns. Prosjektet har med data fra havene nå, men de er kun modellresultater, sier Olsen.
Are Olsen (Foto: privat)
Det vil si at tallene er basert på teorier om hva man tror skjer, heller enn målinger av hva som faktisk skjer.
Annonse
– Våre data kan da brukes for å realitetsteste modellene for karbonbudsjettene, sier Olsen.
– I siste instans er det viktig for det internasjonale klimapanelet IPCC. Disse karbonbudsjettene er en viktig del av rapportene IPCC lager, så vi håper at SOCAT vil bli brukt aktivt slik at rapportene blir så nøyaktige som mulig.
Infrarødt lys avslører CO2-mengden
SOCAT er et internasjonalt samarbeidsprosjekt med deltagere fra blant annet USA, Australia, Japan og Norge.
Dataene som samles i atlaset er basert på prøver tatt på lasteskip og forskningsfartøyer som tøffer rundt på kloden. En del av disse båtene har nemlig med seg avanserte målestasjoner som kan finne ut av mengden CO2 i havvann.
Kort fortalt gjøres det ved å lyse infrarødt lys gjennom havvann, og så registreres det hvor mye av det infrarøde lyset som kommer ut på den andre siden.
CO2 absorberer nemlig infrarødt lys, og dermed kan du regne ut hvor mye CO2 som skal til for at den manglende mengden lys skal bli spist opp.
Atlaset er da også naturlig nok mest komplett der flest skip passerer. Det gjelder i hovedsak i Nord-Atlanteren, samt i Stillehavet rundt ekvator.
Kort tidsserie
Noen havområder har bedre målinger enn andre. Sammenlign for eksempel østkysten av USA med områdene utenfor det sørvestlige Sør-Amerika. (Grafikk: SOCAT)
Andre havområder vet vi mindre om. Det gjelder for eksempel områdene vest for Australia og en del av havet utenfor Antarktis.
De tidligste målingene som er registrert i SOCAT stammer fra 1968. Olsen forteller imidlertid at mellom 80 og 90 prosent av målingene har blitt gjort etter 2000.
Annonse
– Det er jo kort i klimasammenheng, og vi vet veldig lite om hvordan dette varierer over tid. Men jeg var med på en studie for noen år siden som viste at havets evne til å lagre CO2 varierer langt mer enn vi til da hadde trodd, og det i løpet av kort tid, sier han.
– Vi forstår ikke helt hvorfor det er slik, så det er viktig å se på havenes CO2-lagringsevne over kortere tidsperioder også.
– Politikerne trenger dette atlaset
Atlaset har allerede vært tilgjengelig for forskere rundt om i verden i omtrent et år, og skaper entusiasme også blant de som ikke har vært med på prosjektet.
– Det er jo fantastisk at de store målingene som er gjort på dette feltet endelig er samlet, og finnes tilgjengelig for forskere over hele verden, sier Leif G. Andersson til forskning.no.
Andersson er professor i marin kjemi ved Göteborgs universitet i Sverige og arbeider blant annet med klimaet i Nordishavet.
– Det finnes jo et stort internasjonalt nettverk for CO2-målinger, men den marine delen av det nettverket er ikke like godt utbygget som landdelen. Men jorden består jo av 70 prosent hav, påpeker han.
– Politikerne ønsker seg et grunnlag for å kunne bedømme fremtidens CO2-nivåer og regional fordeling av CO2, særlig koblet til regionale utslipp. Skal de få det, må vi ha slike oversikter som dette. Uten denne basen er det rett og slett mye vanskeligere å ta politiske beslutninger basert på et godt vitenskapelig grunnlag.
Send inn dine målinger
Planen er nå at hullene i SOCAT gradvis skal tettes mer og mer:
– Vi håper å få til en rutinemessig sammenstilling av data, slik at vi kan slippe nye versjoner av atlaset annethvert eller hvert år. På den måten kan det bli en ressurs for klimaforskere verden over, sier Olsen.
– Nå oppfordrer vi alle forskere som har data på CO2-nivået i forskjellige havområder til å sende inn sine målinger.
